Leilending

Leilending er et ord for en gårdbruker som leide jord og drev den, i motsetning til en sjøleier som eide jorda han drev. Det er en utbredt oppfatning at leilendingene sto lavere enn den sjøleiende bonden i sosial og økonomisk status, men dette er upresist. Det var selvsagt, her som ellers, individuelle forskjeller. Og i tidlig middelalder hadde odelsbønder en del rettigheter leilendingene ikke hadde. Men leilendingene fikk etter hvert klart definerte plikter og rettigheter, og hadde de fikk en status som lå svært nær den sjøleiende bondens. I økonomisk sammenheng var det ingenting i veien for at en leilending kunne være mer velstående enn sin sjøleiende nabo. Ordet kommer fra norrønt leilendingr, 'en som leier land'. Bygselsmann er brukt synonymt med leilending.

Historie

Leie av jord forekom i vikingtida og ble vanlig allerede i tidlig middelalder; faktisk kan det ha forekommet så tidlig som på 200- eller 300-tallet e.Kr. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 reguleres leilendingers rettigheter på en måte som vitner om at det var en etablert praksis. Leilendinger ble i landslova regna som normalbønder, og faktisk var et flertall av bøndene leilendinger fram til 1700-tallet. Den sjøleiende odelsbonden nevnes gjerne som grunnsteinen i fortellinga om Norge, men virkeligheten var at særlig kongen og kirka var så store grunneiere av det måtte bli mange leilendinger. Da kirkas eiendommer ved reformasjonen ble krongods ble den i første omgang i liten grad solgt ut, men etter hvert krongodset i stadig større grad solgt eller gitt til personer som nøt kongens gunst, eller som var rike nok til at de kunne fylle ei tom statskasse ved å kjøpe ut jord. Godssamlingene som oppsto da ble i sin tur delt opp og solgt ut, ofte til velstående proprietærer fra byene som investerte i dem. Alle disse landbrukseiendommene som var eid av adelige, embetsmenn og byborgere trengte noen til å drive dem. Da var leilendinger en stabil måte å gjøre det på. Det vitner om leilendingenes økonomiske status at svært mange kunne kjøpe ut gårdene og bli sjøleiere fra omkring 1700.

Opprinnelig var leietida kort. Landslova satte den til tre år, og spesifiserte at det var det lengste jordeieren kunne leie dem ut for av gangen. Men i senmiddelalderen, da det var krise i landbruket etter svartedauden og generelt dårlige tider, ble det vanlig med feste på livstid. Dette ble først formalisert i Christian IVs Norske Lov av 1604. Den gamle perioden ble tre år ble ofte videreført i måten avgiftene ble betalt på etter bygselreglene.

Det ble, særlig på offentlig gods, vanlig at man kunne arve posisjonen som leilending, og i 1685 ble det innført en formell fortrinnsrett for arvinger når en leilending gikk bort. Christian Vs Norske Lov fra 1687 tok ikke med den retten, men fortsatte med livstidsfeste. Det var noe vagt formulert, så noen praktiserte fortsatt tidsavgrensa feste. Men omkring 1880 var fire av fem leilendingsbruk festa på livstid, og det var nesten bare på Østlandet at det forekom tidsavgrensing. Forøvrig var også enker sikra ved at de fikk sitte på sin manns kontrakt så lenge de ikke gifta seg.

I løpet av 1700-tallet, og i økende grad på 1800-tallet, fikk leilendingsordninga konkurranse fra forpakterordninga. De kunne få langt kortere åremålskontrakter, og måtte gjerne også dele avlingene. De hadde dermed ofte like utrygge kontraktsforhold som husmenn, men sto sosialt og økonomisk over dem.

Leilendingsordninga falt gradvis bort gjennom 1800-tallet. Lengt holdt det seg i Nord-Norge og på Sunnmøre. Juridisk bortfalt muligheten for å sitte som leilending i 1965, da det kom en ny lov om forpaktning.

Plikter og rettigheter

Leilendingene måtte betale leieavgift til jordeieren. Denne ble betalt årlig. I tillegg kom førstebygsel når man overtok, og deretter tredjeårstake hvert tredje år. Det kunne ilegges arbeidsplikt, men i de tilfelle der det ble gjort var den beskjeden - langt mindre omfattende enn en husmanns arbeidsplikt. Leilendingene måtte også holde husene i orden, og betale alle skatter som ble pålagt bruket.

Fra 1687 hadde leilendingen krav på bygselseddel og på en kvitteringsbok for avgiftene. Han hadde i de aller fleste tilfeller full bruksrett på gården. En kime til konflikt var uttak av tømmer, som noen ganger kunne bringe inn store summer. I Christian Vs Norske Lov ble det derfor bestemt at leilendingens rett til å ta ut tømmer skulle begrenses til eget behov samt inntil halve verdien av landskylda.

Leilendingsbruk kunne ha husmannsplasser under seg, men dette er ikke regulert i loven. Vanlig praksis ser ut til å ha vært at leilendingene beholdt inntekter fra husmenn på samme måte som sjøleierne. Det er ikke urimelig, for leia til jordeieren har trolig tatt høyde for dette.

Lenge hadde leilendingene ikke noen forkjøpsrett dersom jordeieren ville selge bruket. Dette ble forutsatt i et reskript fra 1699, og i 1710 ble det påbudt. Dette er noe av bakgrunnen for at andelen leilendingsbruk begynte å synke da.

Jordeieren kunne si opp en leilending, men bare ved grove forsømmelser. Dette gjaldt særlig om han ikke betalte leie eller bygselsavgifter, eller om han tok ut for mye tømmer. Leilendingen bestemte ellers selv hvor mye og hvilken del av jorda som skulle dyrkes, men dersom han lot jordveien forfalle kunne det også være en grov forsømmelse.

Jordeieren kunne også si om om han var blitt såkalt buslitsmann, det vil si at han hadde blitt hus- og gårdsløs. Leieavtalen måtte sies opp før jul, og leilendingen måtte flytte på våren. Sistnevnte skulle ha en årsleie i kompensasjon. Denne bestemmelsen ble etter hvert misbrukt en del. På 1600- og 1700-tallet konstruerte man situasjon der man kunne sies å være buslitsmann for å skaffe gårdsbruk til egne barn. En kunne også selge til en jordløs mann, som så kunne kreve gården som buslitsmann. Dette ble så mye misbrukt at det i 1780 kom en forordning om at bare den som selv hadde bygsla bort gården kunne si opp leilendingen. I 1821 ble det innført en ny regel om at leilendingen måtte fravike for en odelsløser som var buslitsmann, dersom bruket var odelsjord da det ble bygsla bort.

Kilder og litteratur

• Leksikon:Leilending i Norsk historisk leksikon.
• Leksikon:Buslitsmann i Norsk historisk leksikon.
• Leilending i Store norske leksikon.