Leksikon:Buslitsmann

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Buslitsmann (gno. búslitsma∂r, m.) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge Landsloven (VII,1), som for øvrig bare gjentar Frostatingslovens bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (ar∂arleiga) i kompensasjon.

I Christian 4. norske lovbok ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå utminnelsespenger. (Christian 4. norske lov VI,1; Christian 5. norske lov 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.

Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo forordning 18/10 1780 at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter odelsloven 1821 § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var buslitsmann, dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. S.I./K.J.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.