Allmueskole

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Allmueskole var det offisielle navnet på den konfirmasjonsforberedende skolen på landet (1739-1889) og i byene (1848-89). Med «Lov om folkeskolen» av 1889 ble begrepet allmueskole erstattet av folkeskole.

Bakgrunn

Biskop Peder Hersleb i Akershus stift ble en av foregangsmennene for et offentlig skolevesen i Norge.

En hovedtanke bak innføring av allmueskolen var at myndighetene ville ha et sedelig og religiøst folk. Særlig den pietistisk anlagte Christian VI, som var konge av Danmark-Norge fra 1730 til 1746, var opptatt av dette. Hjemmeundervisning hadde gitt gode resultater i Sverige, og var en modell man kunne velge. Den lå ikke så veldig langt unna omgangsskolene som det allerede fantes en del av i Norge. Men kongen ville ha fastskoler, og la det til grunn for reformene. Selv om kongen var eneveldig var han også avhengig av embetsverket. Han beste allierte i skolereformen var geistligheten. I 1730-åra var det ennå ikke noen konflikt mellom pietistiske strømninger og prestene, og Christian VI utnevnte også personer med pietistiske sympatier til kirkelige embeter. Mellom 1735 og 1741 kom det fire forordninger fra Christian VI som bidro til å trekke samfunnet i den retning han ønska. Sabbatsforordninga fra 1735 innførte tvungen kirkegang, i 1736 kom påbud om konfirmasjon for alle, i 1739 kom forordninga om undervisningsplikt og i 1741 kom et forbud mot lediggang og krav om omsorg for trengende.

Det ble biskopene som fikk hovedansvaret for å sørge for at forordningene ble fulgt opp. Av de daværende biskopene i Norge trekkes særlig Peder Hersleb fram som en foregangsmann når det gjelder skolen. I 1731, rett etter at han ble utnevnt til biskop, la han ned forbud mot at noen skulle kunne konfirmeres uten at de kunne lese tydelig fra bok. Den åpenbare konsekvensen av dette var at konfirmasjonsundervisning ikke lenger kunne dreie seg om høytlesing og pugging; nå måtte konfirmantene lære å lese dersom de ikke allerede kunne det. Hersleb krevde ikke at det skulle opprettes skoler overalt, men han oppfordra proster og prester til å melde fra om mulige skolemestere rundt om i stiftet. Han fikk stort sett gode tilbakemeldinger på dette, og det ble klart at han hadde presteskapet i ryggen.

I 1735 kom et kongebrev om innføring av skole. I Danmark hadde Christian VIs far, Frederik IV, oppretta omkring 240 skoler på sine gods. Christian hadde videreført dette arbeidet, og nå var det på tide å få i gang noe liknende i Norge og på Island. Med forordninga om konfirmasjonsplikt fra 1736, kombinert med Herslebs krav om lesekyndighet hos konfirmantene, var veien til opprettelse av skoler over hele stiftet kort. En betydelig utfordring var finansiering av skolevesenet. En tanke noen la fram var at fellesskapet skulle finansiere en fattigskole, mens de som hadde ressurser til det skulle sørge for opplæring sjøl. Dette fikk liten oppslutning, og i stedet gikk man inn for finansiering gjennom en kollektmodell, altså frivillige bidrag etter evne. Det var et mål å unngå å pålegge bøndene en ny skatt. Rett nok var skattetrykket i Norge nokså lavt, men de danske prestene hadde lært seg at norske bønder ikke var så lette å ha med å gjøre om det ble for mange pengekrav. De var stort sett greie ha med å gjøre, men kunne sette seg opp mot myndighetene om man gikk for langt. De hadde også lagt merke til at det var langt mindre sosiale forskjeller på den norske landsbygda enn på den danske; de fleste bønder var enten sjøleiere eller leilendinger, mens bøndene i Danmark i langt større grad var underlagt godsherrer. Selv om de forsto dette, ble det allikevel en del konflikter mellom prester og bønder. De som finansierte skolene ville også ha innflytelse. En av løsningene var utnevnelse av en klokker i hvert sokn og skolekontingent på alle gårder, noe som var foreslått av prost Johan Isaksson Cold i Nedre Borgesyssel prosti som svar på Herslebs brev i 1731.

En utfordring var motviljen mot fastskole; et klart flertall av prestene i Akershus stift meldte at omgangsskole var eneste realistiske ordning. Forordninga av 1739 påla alle sokn å ha fastskole, men biskopene hadde et visst slingringsmonn. Dermed ble omgangsskole det vanlige i starten. Mange steder var det allerede etablert slike skoler. Det er fra Akershus stift at vi har de beste kildene for dette, på grunn av Herslebs korrespondanse med prestene, og der vet vi at minst 27 bygder hadde skoleordninger før 1739. 17 av disse var bygdeskoler, etablert av presten og bygdefolket, mens de ti siste var verksskoler. Noen av verksskolene hadde eksistert helt siden 1600-tallet, mens bygdeskolene stort sett kom i 1730-åra. Et unntak fra dette er trolig Gausdal, der det kan ha vært bygdeskole fra 1600-tallet.

Kilder