lokalhistoriewiki.no

Karolinernes dødsmarsj

Karolinernes dødsmarsj var det svenske forsøket på å ta seg tilbake til hjemlandet over Tydalsfjellene i Trøndelag i januar 1719. Karl XII – navneopphavet til karolinerne – falt ved Fredriksten festning 11. desember 1718, og med det var store nordiske krig over. Etter at general Carl Gustaf Armfeldt fikk melding om dette forsøkte han å lede styrkene i Trøndelag over til Sverige, men de ble overraska av en voldsom storm. Neste to tredjedeler av de omkring 6000 soldatene omkom, og mange av de som overlevde hadde sterke forfrysninger.

Kart over framrykningen og tilbaketrekningen. Datoene er i henhold til juliansk kalender.

Starten på marsjen

Utdypende artikkel: Armfeldtfelttoget

Først den 7. januar 1719[1] fikk general Armfeldt vite at Karl XII var død. Han sto da med sine styrker i Haltdalen. Korteste vei hjem til Sverige fikk over til Tydalen og deretter over Tydalsfjellene til Åre i Jämtland. I utgangspunktet skulle dette vært overkommelig. Rett nok var styrken på omkring 6000 mann dårlig ustyrt, men det var barfrost i lavlandet og lite snø i fjellet. Dermed skulle det være mulig å ta seg over uten ski og vinterutstyr.

Dagen etter at meldinga om dødsfallet og retrettordren kom tok styrken seg til gårdene over Floren kapell i Selbu, en marsj på rundt tre mil. Allerede i løpet av de første etappene omkom omkring 200 mann. Da de den 11. januar var samla på gårdene Ås og Østby i Tydalen var det dermed omkring 5800 mann i styrken. En fortropp på fjorten skiløpere ble sendt over til Jämtland for å varsle om at hovedstyrken var på vei, og disse kom velberga fram.

På morgenen den 12. januar brøt de opp. Planen var å dekke de 55 kilometrene til Handöl i Åre, den nærmeste svenske bygda, i løpet av to dager. Nordmannen Lars Bersvendsen Østby ble med som kjentmann. Svenskene skal også ha tatt med to kvinner som gisler: Ingeborg Østby og Brynhild Tuset.[2] Det var kaldt denne morgenen, men ellers godt vær.

Stormen

På ettermiddagen 12. januar blåste det brått opp fra nordvest. Den lette snøen ble virvla opp, hvilket førte til at soldatene ikke hadde sikt mer enn noen skritt framover. Det ble også en bitende kulde. For å redde livet slo de leire ved nordsida av Øyfjellet ved Essandsjøen. Der var ikke noe brensel tilgjengelig der, så soldatene brant sleder og geværkolber. Omkring 200 mann til frøs i hjel i løpet av natta. De to norske kvinnene ble løslatt slik at de kunne ta seg hjem.

Den 13. januar fortsatte stormen, og styrken ble delt opp i kaoset. Størstedelen kom fra til elva Enan. Der hogde de hull i isen for å se hvilken vei vannet rant, så de kunne følge elva videre neste dag. Også denne natta var det mange som frøs i hjel. Hestene frøs også i hjel, og utstyret måtte forlates.

Den 14. januar kom de første soldatene, med general Armfeldt i følget, fram til Handöl. Flere overlevende fulgte den 15. og 16. januar. Totalt kom omkring 2800 fram dit, mens 3000 mann lå igjen i fjellet. Den vesle bygda Handöl kunne ikke huse så mange, så det var nødvendig å gå videre til Duved i Åre. På veien dit omkom ytterligere omkring 700 mann. Av de rundt 2100 som overlevde hadde 600 varige mén på grunn av forfrysninger og andre skader. Noen få overlevende kom ned senere i måneden.

Det sies at Lars Østby ikke valgte den letteste veien, fordi han ville holde svenskene unna setrene i fjellet.

Minner om marsjen

Sagn fra området forteller at norske bønder i løpet av våren henta ned betydelige mengder utstyr og våpen fra fjellet, og at det i lang tid var vanlig å komme over levninger av mennesker og hester der. Det skal også ha blitt flere rovdyr enn vanlig det året, ettersom de hadde tilgang på så mye åtselkjøtt i fjellet. At norske bønder forsynte seg med utstyr er det ingen grunn til å tvile på, og med rundt 3000 døde mennesker og et stort antall hester må det også det at man stadig kom over levninger være riktig. Om det faktisk hadde noen innvirkning på rovdyrbestanden er mer usikkert. Vi vet også at norske militære henta ned utstyr, for i 1736 var Det Holtaalske Skieløberkompani oppsatt med blant annet 119 svenske kårder som var henta fra Bukkhammeren i 1719.[3]

Leif Sindings film Eli Sjursdotter (1938), basert på Johan Falkbergets roman med samme tittel (1913) henter sin tematikk fra forholdet mellom de svenske karolinerne på flukt og den norske bondebefolkning.

Dødsmarsjen skildres årlig i spelet Elden på slagghaugene på Røros og i Karolinerspelet i Tydal. Førstnevnte spilles om sommeren, mens det i Tydal blir arrangert utendørs i januar. I 2018 ble 300-årsminnet for marsjen markert gjennom flere arrangement på Innherred.

I Duved og Handöl og ved Bustvola og Greslidvallen er det reist minnesmerker over de omkomne.

Det finnes flere kjente gravsteder for ofre fra dødsmarsjen. Den 20. januar ble omkring 600 mann gravlagt i Duved. Ved Vallan hviler omkring 300 mann, og ved Tångbølet 500 mann. Det er også flere andre gravsteder i fjellet, hvorav noen er kjent ved navn.

Noter

  1. ↑ Sverige brukte på dette tidspunkt fortsatt juliansk kalender, og svenske kilder daterer det derfor til 27. desember.
  2. ↑ Korstad 1984: 32.
  3. ↑ Korstad 1984: 31.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Karolinernes_dødsmarsj&oldid=2112434»