Kirketukt
Kirketukt viser til kirkas arbeid med å tukte og disiplinere sine medlemmer slik at de skal leve i pakt med kirkas lære. Selve ordet oppsto etter reformasjonen, parallelt med at tukt ble tatt i bruk i andre sammenhenger, som tukthus. Men konseptet finner vi også i middelalderen. Etter reformasjonen endra kirketukten seg en del, ettersom statskirka ble et av kongens redskap for å holde orden. Kirketukt ble da i stor grad en ordning for å straffe avvik fra forventa oppførsel, i de tilfeller der dette ikke var dekka av verdslige lover.
Middelalderen
Opprinnelig var kirketukten en del av sjelsorgen, og fortsatt i dag er det å bli pålagt å gjøre bot i forbindelse med skriftemål eller i andre sammenhenger en del av den katolske sjelesorgen. I dag har disse normalt ikke en form som fører tankene til tukt og straff, men er heller redskaper for å bøte på det som har gått galt – bønner og gode gjerninger. I middelalderen kunne de minne mer om straff, for eksempel i form av tvungne gaver – i realiteten bøter – eller pilegrimsreiser som i praksis kunne være en eksilstraff i kortere eller lengre tid. Pilegrimsreiser til kontinentet var også så farlige og strabasiøse at det var vanlig å sette opp testamente før man la ut; det var på ingen måte sikkert at man kom hjem igjen.
I middelalderen var kirketukten styrt kun av kirka, og ikke av verdslige myndigheter. I noen saker kunne det bli en overlapp, og dette gjelder særlig kjettersaker der inkvisisjonen var involvert. Dette skjedde ikke i Norge, men i andre land kunne kjettere bli overlevert til verdslige myndigheter for avstraffelse.
Den alvorligste straffen man kunne bli utsatt for, fra et kirkelig ståsted, var ekskommunikasjon, det vil si utestengelse fra sakramentene og kirkas fellesskap. For å løse seg fra dette måtte man gjerne gjøre bot på forskjellige måter.
Etter reformasjonen
Kirketukt, om enn ikke under det navnet, spilte en ikke ubetydelig rolle under reformasjonen. Det hadde nemlig vært en utglidning, der kirka tjente godt på avlatshandel. De velstående kunne kjøpe seg fri fra framtidige botsstraffer, og fikk en snarvei til frelse. Martin Luther angrep denne avlatshandelen. Han ville ikke avskaffe botsdisiplinen, men den måtte endres radikalt for å fjerne dette misbruket. Det hører med til historia at også den katolske kirke hadde en indre reaksjon på avlatshandelen, og avskaffa denne.
Da reformasjonen ble innført i Norge ble bare noen få straffemidler beholdt. Det viktige var det mindre bann, eller excommunicatio minor, som førte til utelukkelse fra sakramentene. Det store bann, som helt ekskluderte en person fra fellesskapet, ble avskaffa. Men tidlig på 1600-tallet begynte kongen å se at kirketukt også kunne styrke staten og brukes til å kontrollere borgerne. Christian IV ga en kirketuktordning i 1629, og her blir en rekke straffereaksjoner innført. Det store bannet, full ekskommunikasjon, ble gjeninnført – men ble svært sjelden brukt. En del av tankegangen var at brudd mot statskirkas lære var brudd mot staten, og at den religiøse orden var viktig også for den verdslige orden. Presteskapet ble dermed et slags moralpoliti på kongens vegne. En av de vanligste reaksjonene var offentlig skrifte, der synderen måtte stå foran menigheten og tilstå sin brøde og be om tilgivelse. Dette ramma ikke minst de som fikk barn utafor ekteskap, og da i særdeleshet kvinnene; menn hadde lettere for å slippe unna offentlig skrifte.
Mot slutten av 1600-tallet ble kirketukten mykna opp, og det ble blant annet vanligere at kongen lot folk slippe offentlig skrifte. Den ordninga ble allikevel ikke formelt avskaffa før i 1767.
I teorien kan man i Den norske kirke fortsatt utelukke personer fra nattverden, men denne formen for kirketukt er ikke i bruk i praksis.