Kjeldearkiv:Den gamle bilen

Den gamle bilen.
1955.jpg
Kjeldeinformasjon
Navn: Ronny Hansen
Født: 1952
Sted: Ski og omegnen.
Tidsrom: 1954-1966.
Nedtegnet: 2009
Metode for nedtegning: Egenforfattet.
Beskrivelse: Opplevelser fra oppveksten.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Ikke som 2009 modeller

I 1957 kostemalte min far og jeg vår gamle Ford med noe far kalte lokomotivlakk. Dette var vel en variant av Bengalac. Bilen var fra 1930 tallet og hadde stått ubrukt gjennom krigsårene 1940 til 1945. De håndmalte gule smale stripene langs bilen ble overdekket. Etter krigen kom bilen i bruk igjen , men ikke uten problemer. Det var mekaniske bremser så det var en evig justering for at de skulle virke som bremser. Bilen hadde retningsvisere ikke blinklys. Bilen var ganske stor i omfang utvendig men plassen inne i bilen var veldig liten. Innvendig var dører og seter trukket med plysj.

Lav hastighet

Bilen gikk ikke fort så hastigheten var i snitt en 25-35 km i timen. Husker jeg spurte min far om hvor fort den kunne kjøre og han svarte at han ikke var sikker. Kanskje 60 km. i timen i bratt nedoverbakke men det var ikke trygt la han til. De 2 dørene på bilen hadde hengsling slik at dørene åpnet mot kjøreretningen. Jeg kan huske min søster ble bilsyk en gang og måtte kaste opp, hun lukket opp døra og vinden tok tak i døra, men det gikk bra pga. den lave hastigheten. Frontvinduet kunne lukkes opp som husmorvinduer på 70-tallet.

Mange ville sitte på

Min far som var pendler brukte bilen i blant til Ski stasjon for å ta toget derfra til Oslo. Selv gikk jeg om ettermidagen hjemefra til Ski stasjon for å møte min far. Hjemover var det mange som ville sitte på. Det var fullt inne i bilen og de store stigtrinnene og skjermene ble også brukt av pasasjerer. Her kunne de stå å holde i sin sykel, eller andre store ting som var kjøpt i Oslo. I ettertid ser jeg dette for meg når jeg ser biler i India med mennesker plassert på skjermer panser og bagasjebrett.

Planlagte kjøreturer

 
Lysneveien 1958.
Foto: Ukjent.

Bilen ble mest brukt for å kjøre til de forskjellige badeplassene i Ski området. Midsjøvannet, Østensjøvannet, Årungen og vann i Enebakk. Dette passet bra da far hadde problemer med vannlekasje fra motoren, så turene ble nøye planlagt med stoppesteder hvor det var lett å få tak i vann. Om høsten ble det turer til Enebakk og så langt som til Rømskogen for å plukke bær. Farmor hadde en hytte på BlylagetNesodden og veien dit var vanskelig med masse bratte bakker. Det var en fordel at stigtrinnene og forskjermene var store for det var mulig å ha en mann plasert der som kunne mekke å justere på motoren mens vi kjørte Bunnebakkene.

Far måtte stadig stoppe her og der for å rense plugger osv. Derfor likte han ikke å stoppe ved Ski stasjon eller steder i Oslo, for det ble så mye sammenstimling av tilskuere. Rett før 1960 på bilens siste turer kan jeg huske at hvis bilen stoppet, var det ut å mekke og bruke sveiva for å få startet opp igjen. På en tur til Sverige hvor bilparken var mer moderne kan jeg huske han sto i veikanten med sveiva i hånden og lot som ingen ting til andre biler hadde passert før han startet med sveivingen igjen.

Ved et besøk hos slektninger på Grefsen måtte far kjøre den nye Sinsenrundkjøringen. Han klarte å komme innerst i rundkjøringen og andre biler kjørte forbi på yttersiden. Han synes bilen gikk så sakte at det ble det 3 runder før en politimann på motorsykkel stoppet trafikken så vi kunne kjøre ut. Dette var megaflaut for en gutt på min alder og jeg gjemte meg på gulvet bak forsetene.

Solid karroseri

 
Familiene Holmen og Hansen. Tur til Sverige 1958.
Foto: Ronny Hansen.

Bilens karroseri var laget av tykke jernplater. Min søster skulle lære å kjøre bil og sneiet borti portstolpen på vei ut. Den murte portstolpen fikk et solid hakk men bilen ble bare ripet i bengalacken. På vei hjem fikk min søster problemer med å få bilen ut av gir. det endte med en del runder på vårt lille potetjorde før noen kom seg opp på stigtrinnet og stoppet motoren.

Tur til Sverige uten eksostpotte

 
Svinesund tollstasjon 1958.
Foto: Arne Hansen.

Året 1958 fant min far og onkel ut at de skule reise til Strømstad i Sverige for å få tak i ny eksospotte. Det var vanskelig og eller dyrt å få tak i det her hjemme i Norge. Dette ble en parodi på Svigemor Evensen osv. eller kanskje omvendt. Mange i familien ville være med til Sverige. Det ble 5 voksne og 2 mindreårige som måtte sitte på hattehylla bak.

Turen startet tidlig en lørdags morgen. Veien til Sverige var ikke som idag 2009. Den snirklet seg smal gjennom kulturlandskapet med utallelige svinger, noe grusbelagt og noe asfaltbelagt.

Da snittfarten bare var 30 -40 km i timen nådde vi Svinesund etter flere pauser underveis etter 6 timer. Bakken oppover mot Svinesundbrua var bratt og her kom lydeffekten uten eksospotte skikkelig fram. Vi stoppet på Svenskesiden for å se på Svinesundbrua. Det var få biler å se kun 3 stk. medregnet vår egen bil.

Inn i Sverige ble det venstrekjøring til Strømstad. Det hører med til historien at det ikke var passende eksospotte å få kjøpt på en lørdag så sent på dagen, så det ble å kjøre hjem igjen for fri eksos.

Leketøy for gutter

I 1960 kjøpte min far en ny bil og den gamle ble stående i vårt gamle skjul. Kameratene mine og meg brukte bilen som lekeplass og prøvde stadig å få den til å starte. Dette klarte vi, men da kameraten min fikk seg en kilevink fra sveiva ble dette forbudt av min far.

Den nye tiden var kommet

Bilen ble stående i skjulet fram til høsten 1966. Da skulle alt gammelt vekk. Skjulet skulle rives og ny garasje skulle bygges. Via Aftenposten kom far i kontakt med noen som ville hjøpe en frontlykt lik den på vår gamle Ford. Det kom 2 yngre menn fra Oslo på motorsykkel og så på lykta som var krommet og svært fin. De ble enige om en pris på 50 kroner for lykta. Kjøperene begynte å se andre deler de kunne være interesert i å kjøpe. Etter en stund ble de enige med far om en pris på 200,- kroner. Så sier far at de kunne ta hele bilen for 200.-kroner. Den ene av mennene forsvant på motorsykkelen og etter en time og 20 minutter var han tilbake med en ny Ford Cortina og gammelbilen ble tauet bort.

Jeg var 14 år og hadde store problemer med at far skulle selge gammelbilen. Året etter kom plata Lyckliga gatan med Anna-Lena Löfgren og det sank inn i meg at en ny tidsepoke i livet hadde startet.

Den gamle bilen selges og taues bort 1966.
 
Foto Svein Carlsen.
 
Foto Svein Carlsen.