Kråkstad kommunale kino

Kråkstad kommunale kino i Follo starta opp driften høsten 1956. Tida etter krigen var en periode da nye kinoer dukka opp mange steder rundt om i landet. Midt på 50-tallet var det over 600 kinoer i drift. Oppstarten av kino i Kråkstad samfunnshus var slik sett en del av en landsomfattende trend.

Kråkstad samfunnshus, 1956. Kinoen hadde framvisninger i festsalen på dette bygget.

Starten

24. september 1956 hadde kinostyret i Kråkstad sitt første møte. Styret bestod av fem personer; Asbjørn Akre, Leif Mathisen, Knut Nøkleby, Ingegjerd Bieltvedt og kinobestyrer Anton Klynderud. På møtet ble Nøkleby valgt til formann.

I starten hadde kinoen forestillinger søndager (kl. 17, 19 og 21) og onsdager (kl. 19 og 21). Det viste seg snart at forestillingene på onsdager kl. 21 hadde lavest besøkstall og disse ble fjernet fra programmet allerede etter en knapp måneds drift. Søndagsforestillingene kl. 21 gikk også dårlig. Et tydelig eksempel på dette ser vi søndag 3. mars 1957. Filmen En verdensomseiling under havet gikk både kl. 19 og 21.15. Ved den første forestillingen var det 52 barn og 121 voksne i salen. Seinere på kvelden var det bare sju voksne som løste billett! Selv om søndagsforestillingene kl. 21 gikk med underskudd, ble de beholdt ut 1957. Fra januar 1958 hadde Kråkstad kommunale kino dermed tre ukentlige forestillinger.

Kråkstad kommunale kino starta bokstavlig talt «Med bulder og brak». Dette var en barnefilm med Helan og Halvan som ble vist søndag 28. oktober 1956. 156 barn og 43 voksne så filmen. Billettprisen var 1 kr for barn og 2 kr for voksne og framvisningen innbrakte 242 kr i kinokassen. Senere på kvelden gikk voksenforestillingen «Skinnende dager» to ganger. I alt besøkte 236 voksne og 156 barn kinoen denne første dagen og la igjen 628 kr i billettinntekter.

En god tid for kinodrift

 
Redex sto for reklamen ved kinoen

I 1956 gikk hver nordmann i gjennomsnitt ti ganger på kino i året. Dette var det absolutte toppåret for kinodrift i landet og besøkstallet (35 millioner) var tre ganger så høyt som i våre dager. Kråkstad kommunale kino starta altså opp driften da konjunkturene var på topp. Inntektene fra det første driftsåret (1956-57) viste da også et overskudd på nesten 3.400 kr. Kinostyret vurderte hva overskuddet kunne brukes til. Øverst på ønskelisten var en ny framvisermaskin. Med en slik på plass kunne forestillingene gå uten pauser mellom hver filmrull. Innkjøpsprisen var på 20.000 kr så overskuddet var på langt nær stort nok til å muliggjøre en slik anskaffelse. Kinostyret ønskte også reklamelys utenfor bygningen. På styremøte 22/1-58 ble det besluttet at overskuddet skulle settes på et fond for nyanlegg ved kinoen.

Tabell 1: Besøksstatistikk, Kråkstad kommunale kino.

År Antall forestillinger Besøkstall Besøkende pr. forestilling
1956a 43 3.107 72
1957 170 12.263 72
1958 127 7.800 61
1959 120 6.240 52
1960 121 5.677 47
1961 118 4.134 35
1962 125 3.952 32
1963b 96 2.701 28

a) Tall for perioden 28.10 - 31.12. b) Opplysninger for november og desember mangler.

Reklameinntektene for kinoen utgjorde den første tiden 3.500 kr i året. Kråkstad kommune hadde inngått en avtale med Redex reklamebyrå i Oslo et par uker før kinostyret hadde sitt første møte. Da hadde kommunen jobba ei stund med saken og innhenta tilbud fra flere reklamebyrå. Tilbudet fra Redex var utvilsomt det beste. I henhold til avtalen skulle det vises reklamefilm og strips i inntil 10 min før hver forestilling. I tillegg kunne de vise inntil 30 kinoplater. Avtalen gjaldt for et år og kunne fornyes.

Lønnskonflikt

Kinostyret forsøkte hele tiden å holde utgiftene så lave som mulig. Kinobestyreren henstilte ved flere anledninger til avisene om å trykke kinoannonser på billigst vis. Og det ble vurdert nøye hvilke aviser det var nødvendig å annonsere i. Lønnsutgiftene forsøkte man også å begrense. I starten jobba to maskinister ved hver forestilling. Lønna var på kr. 7,50 pr. forestilling, men ble heva til 10 kr allerede i februar 1957. I starten var det en del gratisarbeid i forbindelse med forestillingene, men utpå høsten 1957 ble det ansatt både billettør og kontrollør. Godtgjørelsen var på 6 kr for billettør og 4 kr for kontrollør pr. forestilling.

I 1958 kom det krav om lønnsforhøyelse fra de ansatte. De mente at godtgjørelsene var altfor lave, ikke minst med tanke på at arbeidet i hovedsak var lagt til helg og kveldstid. Styret beslutta å ikke imøtekomme kravene. De ansatte svarte da med å levere inn en fellesoppsigelse. I oppsigelsen datert 15. juni 1958 står det blant annet: «Da vi – betjeningen ved Kråkstad Kommunale Kino, ikke lenger finner å kunne ofre vår fritid uten tilfredsstillende lønn sier vi samtlige opp våre stillinger fra og med 15-6-58.» Bare en kinomaskinist sa seg villig til å fortsette. Oppsigelsene kom som en reaksjon på kinostyrets blanke avvisning av lønnskravene. Det ser ut som oppsigelsene fikk styret til å revurdere avslaget. Det ville selvsagt bli vanskelig å drive kino uten betjening. Og opplæring, spesielt av maskinister, ville ta noe tid. Kinomaskinistene fikk heva lønna fra 10 til 15 kr, men måtte godta at det bare var en maskinist på jobb om gangen. Kinoen ansatte spolegutter som skulle assistere maskinistene. De fikk utbetalt 5 kr pr. kjøring. Av de øvrige ansatte var det bare billettselgeren som fikk en liten lønnsøkning. Hun fikk 30 kr i tellepenger årlig. Slik sett ble altså de totale lønnskostnadene holdt omtrent på samme nivå som tidligere. Disse grepa medførte at flere av de ansatte valgte å fortsette i jobben. Bare en kinomaskinist og de to kontrollørene sluttet.

Tyngre tider

Kråkstad kommunale kino begynte etter hvert å slite økonomisk. Etter bruduljen med de ansatte i 1958 hadde lønningene økt noe, men var fremdeles holdt på et beskjedent nivå. Verre var det at reklameinntektene som i starten var på 3.500 kr årlig, ble sterkt reduserte. Redex fikk vansker med å overholde avtalen på grunn av en konkurs i selskapet Norsk Filmreklame. Dette selskapet hadde distribuert stripsreklame gjennom Redex. Etter konkursen falt disse inntektene bort og Redex som hadde kontrakter med flere kinoer, kom i ei knipe. I et brev til Kråkstad kommunale kino datert 9. september 1958, tilbyr Redex kinoen 2.500 kr årlig for reklamevisninger. Styret behandla saken på møte 16.10.58, men valgte å utsette det hele. 1. oktober 1959 sa Redex opp avtalen med Kråkstad kommunale kino. Ei viktig inntektskilde falt dermed bort. Redex sa seg imidlertid villig til å inngå en ny avtale, men til sterkt redusert pris. Tilbudet fra Redex var til tross for prisreduksjonen såpass bra at kinostyret besluttet å godta det. Fra 1. oktober 1959 fikk dermed Kråkstad kommunale kino 1.500 kr året fra Redex.

Det som imidlertid var et større problem enn reduserte reklameinntekter, var at besøkstalla gikk ned. Etter den gode starten i 1956-57, kom en markert tilbakegang i 1958. Som tabell 1 viser, fortsatte nedgangen i antall besøkende også i de følgende åra. Det siste året det er bevart statistikk for er 1963 (riktignok mangler opplysningene for november og desember). Da var besøkstalla kommet ned i 28 pr. forestilling – nesten nede i en tredjedel av det de lå på i 1957. Talla svingte forøvrig ganske kraftig i løpet av et år. Best kinosøkning var det i vinterhalvåret. Jo mørkere det var ute, desto flere søkte til kinoen. Da våren og lysere tider kom, var det mange som heller ville være ute enn inne i en mørk kinosal. Besøkstalla lå derfor jevnt over lavere i sommerhalvåret. Kråkstad kommunale kino hadde da også lang sommerlukking. Fra midten av juni til midten av august, i cirka to måneder, var kinoen stengt. Kinosøkningen både like før og like etter denne lukkinga var også jevnt over ganske lav.

Kinobesøket hang også sammen med hvilke filmer som ble vist. Blant de mest populære var norske klassikere som Fjols til fjells, Lån meg din kone og Støv på hjernen. Disse og lignende filmer trakk over 200 kinogjester på en kveld. Faktisk var hele åtte av de ti mest sette filmene ved kinoen, norske. Bare de to amerikanske filmene Øst for Eden og Rotløs ungdom, der James Dean hadde hovedrollene, kunne måle seg med disse norske filmene i popularitet. En del andre utenlandske filmer var dårligere besøkt og riktig ille var det like før jul i 1961. Da sto den franske filmen Hele verdens Caroline (Un Caprice de Caroline Chérie) på programmet. Bare en voksen møtte fram onsdag 20. desember kl. 19.30 for å se filmen.

Tabell 2: Best besøkte filmer ved Kråkstad kommunale kino 1956-63.

Nr. Tittel Vist dato Nasjonalitet Besøkstall
1. Fjolls til fjells 2/3-58 Norsk 419
2. Lån meg din kone 22/2-59 Norsk 308
3. Støv på hjernen 15/5-60 Norsk 249
4. Bussen 25/2-62 Norsk 245
5. Bustenskjold 27/5 og 30/8-59 Norsk 243
6. Øst for Eden 11/11-56 Amerikansk 239
7. Aldri annet enn bråk 20/10-57 Norsk 234
8. Ni liv 15/5-58 Norsk 232
9. Rotløs ungdom 28/4-57 Amerikansk 228
10. Same Jakki 16/3-58 Norsk 225

Sviktende publikumsinteresse var et tilbakevendende tema for styret. De var særlig opptatt av forholdene for publikum. Festsalen i Kråkstad samfunnshus var neppe et ideelt kinolokale. Golvet var flatt og scenen forholdsvis lav. I tillegg forhindret sceneteppet noe av sikten for kinopublikummet. Dette innebar at deler av teksten på tekstede filmer forsvant. Kinostyret henstilte derfor til styret for samfunnshuset om å få høynet sceneåpningen med 70 cm. Styret for samfunnshuset avslo imidlertid dette ønsket. De betvilte at en såpass kostbar ominnredning ville bedre kinosøkningen vesentlig. I stedet mente de at en forbedret ventilasjon i salen var mer påkrevd.

De var særlig opptatt av den dårlige sikten for publikum. Dette kan vi lese i møtereferatet datert 20. januar 1960: «Det er særlig høyden på sene-åpningen som hindrer en gunstig framvisning av film, og på vegne av de mange klager som er innkommet til styrets medlemmer tør en be om at seneåpningen snarest får en mer ideell åpning. Slik forholdet er, demper det mye på driften.» Samme problematikk hadde blitt drøftet i januar 1958 og ble gjentatt i april 1961. Det er imidlertid ingenting som tyder på at kinostyret lykkes i bestrebelsene på å bedre forholdene for publikum, og besøkstallene fortsatte å synke.

 
For å skape mer interesse rundt kinoen ble det delt ut fribilletter til utvalgte grupper.

For å skape mer interesse rundt kinoen forsøkte styret andre grep. På et møte 6. februar 1963 ble følgende forslag lagt fram: «Kinosjefen og formannen vil foreslå at man forsøksvis deler ut noen gratisbilletter til forskjellige institusjoner som: Opplysningsrådet, menighetsrådet, formannskap, kommunestyret, alderstrygdede, Pleiehjemmets belegning inkl betjening. Dette skjer puljevis og på omgang etter kinosjefens og formannens nærmere fordeling og slik at det passer inn i de oppsatte filmer.» Styret gikk enstemmig inn for dette forslaget. Det framgår ikke av noe dokument hvilket omfang denne ordningen med gratisbilletter fikk, men det ser ikke ut som den hadde noen positiv effekt. Besøkstalla for 1963, også etter 6. februar, var lavere enn året før.

Kråkstad kommunale kino var ikke den eneste kinoen i landet som slet med lave besøkstall utover på 1960-tallet. Besøkstalla ved norske kinoer falt med over 2 millioner fra 1960 til 1962. Videre utover 60-tallet stupte besøkstalla fra 32,8 millioner i 1962 til 19,2 millioner i 1968. Hovedårsaken til denne landsomfattende nedgangsbølgen var at fjernsynet gjorde sitt inntog tidlig på 1960-tallet. I 1960 var det kun 6.500 TV-lisenser i Norge. Åtte år seinere, i 1968, var dette antallet mangedoblet. Da var det hele 662.400 TV-lisenser i landet. TV-en var på mange måter blitt allemannseie og dermed en sterk konkurrent til kinoene.

Kinoen stenger

Kråkstad kommunale kino var bare i drift noen få år før den måtte innstille virksomheten. De starta opp da konjunkturene var på topp og opplevde gode besøkstall de første åra. Imidlertid begynte nedgangen tidligere for Kråkstad kommunale kino enn for kinoene på landsbasis. Allerede i 1958 begynte besøkstalla å falle. Og som tabell 1 viser, falt besøkstalla jevnt og trutt år etter år. Publikumssvikten ved Kråkstad kommunale kino begynte altså før TV-en hadde gjort sitt inntog for alvor, så forklaringen på den sviktende interessen må ligge et annet sted. Trolig hadde kinostyret rett i at publikumsforholdene i kinosalen gikk ut over driften. Den begrensede sikten og det flate golvet gjorde festsalen i samfunnshuset til et relativt dårlig kinolokale. Mye av forklaringen på publikumssvikten finner vi nok her. Veien var dessuten ikke så lang til Ski og det langt bedre kinolokalet i Rådhusteateret. Det er derfor slett ikke utenkelig at mange heller søkte dit enn til kinoen i Kråkstad. Da konkurransen fra fjernsynet tiltok utover på 1960-tallet, førte dette til en ytterligere forverring av situasjonen og det ble vanskelig å få driften til å gå i balanse.

Til tross for motgang og lave besøkstall holdt kinoen oppe driften et stykke inn på 60-tallet. Men da Kråkstad kommune ble slått sammen med Ski i 1964, tok det ikke lang tid før Kråkstad kommunale kino måtte slukke lysa for godt.

Kilder

Litteratur

  • Evensmo, Sigurd: Det store tivoli, Gyldendal, Oslo 1967.

Nettsteder

Arkivmateriale

  • Ski lokalhistoriske arkiv: Arkiv K2-1013 Kråkstad kommunale kino.