Leksikon:Dåp

Dåp, i romersk-katolsk og luthersk teologi navn på det sakrament som gjennom vann og påkallelse av treenigheten gir mennesket frelsen og innlemmer det i det kristne samfunn (sacramentum initionis). Etter misjonstiden var dåp av barn det normale i Norge. I middelalderen ble det å døpe gjerne kalt å «kristna/deyfa (deypa)/skíra», mens man fra 1500-tallet i kirkelig språkbruk vekslet mellom «døbe» og «kristne».

I middelalderen var dåp et av de syv sakramenter (s.d.) og ble regnet som helt nødvendig for å få frelse og kirkelige rettigheter. Ved dåp ble Den Hellige Ånd og syndsforlatelse meddelt. Også arverett var avhengig av dåp. Lovgivningen fastslo dåpsplikt under bøtestraff for nærmeste ansvarlige; dåpsplikt og -rett gjaldt også under interdikt. Udøpte mennesker hadde ikke lovlig adgang til å oppholde seg i landet, og verken udøpte voksne eller barn som døde uten dåp, ble tillatt begravelse på kirkegård (s.d.). Dåp ble normalt utført av sognepresten før messen (gudstjenesten). Dåpsritualet var omfattende og inneholdt blant annet en rekke eksorsismer, korsbetegnelser, salving og bekjennelse av troen. Opprinnelig var dåp ved full neddykking (immersio) i døpefonten (s.d.) det vanlige, men mot middelalderens slutt ser man ut til å ha gått over til å overøse barnets hode tre ganger med vann. I kritiske situasjoner der man fryktet for barnets liv, var nøddåp (s.d.) tillatt; den skulle helst foretas av presten, men også lekmenn og lekkvinner (endog moren selv, om hun var alene med barnet) kunne da utføre gyldig dåp. Som krav til gyldig dåp. ble stilt bruk av (rent) vann og trinitarisk formel («I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn»); formularet for nøddåp var del av den kateketiske undervisning av lekfolk. Presten skulle dog kontrollere at dåp var gyldig utført, og i tvilstilfeller kunne han utføre kondisjonal gjendåp.

Ved reformasjonen fastholdt kirken at dåp var nødvendig til frelse, og man la særlig vekt på at dåp opprettet en pakt mellom Gud og menneske og var inngangen til et liv i bot og tro. Lovgivningen fastholdt dåpsplikten, men tillot udøpte barn å begraves på kirkegård, dog uten seremonier. Dåp ble utført av presten før eller under gudstjenesten (før prekenen). Senere ble det vanlig å døpe (ektefødte) barn etter prekenen (Kirkeritualet 1685, C.5. no. lov 1687, 2-5-4). Dåpsritualet var en sterk forenkling av det romerske. Martin Luthers ritual («Taufbüchlein», 1526) i biskop Peder Palladius’ versjon fra 1538 ble med mindre endringer brukt i Norge helt til 1914. Luther tok også med noen eksorsismer, men forholdet mellom bruken av disse og synet på det udøpte barnets status var omdiskutert helt fra 1500-tallet, og eksorsismene ble til slutt fjernet ved forordn. 7/5 1783. Også den lutherske tradisjon anerkjente nøddåp, men la stor vekt på at nøddåp og hjemmedåp (s.d.) skulle stadfestes offentlig i kirken.

Om tidsfrist for dåp finnes flere regler. I middelalderen og gjennom 1500-tallet ser frister på mellom 5 og 8 dager etter barnets fødsel ut til å ha vært vanlige. I en bestemmelse 23/5 1646 ble fristen satt til fire dager etter fødselen i byene og til åtte dager på landet, så sant det var gudstjeneste. 8-dagersregelen ble gjentatt i Kirkeritualet 1685 og C.5. no. lov 1687 (2-5-6). Forordn. 27/7 1771 åpnet for at foreldrenes skjønn kunne legges til grunn – vel i tråd med at de gamle fristene ikke lenger ble overholdt av alle. Reskr. 22/6 1814 satte 9 måneder som dåpsfrist, men bestemmelsen ble senere regnet som ugyldig uten at noen ny frist ble satt. Med hensyn til sted for dåp, forutsatte lovverket at dåpen skjedde i gudstjenesten, men både økende bruk av hjemmedåp i høyere sosiale lag helt fra 1500-tallet av og en tendens til å la dåp skje i kirkene utenom ordinær gudstjenestetid, førte særlig i byene til stor grad av privatisering av dåp. Denne tendensen holdt seg til 1800-tallet. Kirkeordinansen 1607 bestemte at barn født utenfor ekteskap skulle døpes etter prekenen, altså ikke sammen med ektefødte. Kirkeritualet 1685 og C.5. no. lov (2-5-4) endret dette til at barn født utenfor ekteskap i byene skulle døpes etter gudstjenesten. Samme regel gjaldt også for landet, men der kunne disse barn eventuelt døpes etter at det var ofret på alteret for de ektefødte barn; det skulle uansett ikke ofres etter dåp av barn født utenfor ekteskap. Disse forskjellene ble fjernet ved forordn. 13/6 1771; denne forordn. ble opphevet ved pl. 27/2 1772, som likevel fastholdt at det ikke skulle gjøres forskjell på barn født i og utenfor ekteskap. I praksis ble de gamle forskjellene fortsatt praktisert mange steder, og likhetsregelen måtte innskjerpes, bl.a. i 1797.

I folketradisjonen var det en vanlig oppfatning at dåp var nødvendig for å bli salig. Før dåp var barnet dessuten utsatt for fare fra overnaturlige vesener og krefter. Særlig var disse farene forbundet med at de underjordiske kunne forbytte barnet, og legge sitt eget barn i menneskebarnets sted. Også ulike former for sykdom var spesielt truende for barn før d. For å hindre at den udøpte ble utsatt for slike angrep, var det vanlig at man la vernende gjenstander i vuggen, for eksempel sølv, stål, salmebok eller brent brød. Man var også streng med ikke å ta udøpte utendørs, la dem være alene, ligge i mørke eller la deres klær og vaskevann komme utenfor dørstokken. Se også døpefont, dåpsvann, faddere, hjemmedåp. A.B.A.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.