Leksikon:Kirkegård

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også gravlund i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Kirkegård, innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med kirkegården var prostens og biskopens ansvar (se visitas). Et minstekrav til kirkegårdens utstyr var inngjerding. Eldre Borgartings kristenrett omtaler gjerde rundt hver kirke. I middelalderen vokste det fram krav om at kirkegården skulle vigsles av biskopen (benedictio eller consecratio cemeterii). Vigslingen måtte gjentas om kirkegården ble vanhelliget ved for eksempel volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde kirkegården til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reg­lene om kirkegårdsfred fra 1200-tallet av: På kirkegården kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på kirkegårdsfreden straffet ekstra strengt.

Etter reformasjonen var bestemmelser om kirkegårder mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av kirkegårder som en seremoniell, praktisk sak. Forordning 13/8 1734 presiserer plikten til å holde innhegning rundt kirkegårder, helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere kirkegårder kjennes egne beinhus, der løse beinrester ble oppbevart.

Vedlikehold av kirkegårdens innhegning var allmuens ansvar (kirkeordinansen 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (sammenlikn reskript 3/5 1704 og forordning 13/8 1734). Plassering av kirkegården var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye kirkegårder utenfor kjøpstedene. Økende plassbehov gjorde at man særlig på 1800-tallet opprettet hjelpe-kirkegårder også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om kirkegården ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye kirkegårder; i Heddal lot sognepresten i 1809 vigsle en epidemi-kirkegård ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av kirkegårdens fire hjørner (I. Nøstberg: Kirkegårder og holdninger til de døde s. 30, 55).

Inndeling av kirkegårder kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i fjerdinger, blant annet slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av kirkegårder kjent. Rett til plass på kirkegård hadde alle som betalte tiende eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, C.5. no. lov 2-21-32, reskript 14/6 1687, forordning 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på kirkegården, dog slik at fattige kunne begraves uten betaling (Christian 5. norske lov 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, selvmordere (se dette), duellanter og bannsatte kunne ifølge den eldre lovgivning ikke begraves på kirkegård, men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 1842, formelt ved lov 14/7 1897 § 35. Med hensyn til udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.

I folketradisjonen var kirkegården de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra kirkegården. A.B.A.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.