Leksikon:Innfødsretten

Innfødsretten. Kravet om å forbeholde stillingene i stat og styre for landets innfødte menn ble et hovedpunkt i nordisk riksrådspolitikk fra 1430-årene. Det var de svenske oprørerne i 1434 som først fremmet kravet om innfødsretten. Kravet må ses som en reaksjon mot unionsmonarkiets økende tendens til å foretrekke danske og tyske menn i slott og len til fortrengsel for Sveriges egne stormenn, samt den økende mengden av fremmede fogder som fulgte med det unionelle lensstyret. Også den norske opprørslederen Amund Sigurdsson Bolts reisning i 1436 rettet seg hovedsakelig mot de utenlandske fogdene og den økende tendensen til å foretrekke utlendinger på norske slott og i norske len. Ved fredsslutningen mellom opprørerne og det norske riksrådet i 1437 ble kravet om innfødsretten også gjort til offisiell norsk politikk. (Hvorvidt kongen noen gang ratifiserte avtalen mellom riksrådet og opprørerne er uvisst.) Til forskjell fra svenskene som krevde uinnskrenket innfødsrett, var imidlertid nordmennene villige til også å regne inngiftede utlendinger som innfødte, og dermed berettiget til stillinger i staten. Dette reflekterer det faktum at slikt inngifte nå var blitt vanlig i den norske magnatadelen.

Fra og med Christian I’s kongevalg i 1449 ble innfødsretten et fast innslag i de kongelige valghåndfestningene og et viktig programpunkt i det nye riksrådskonstitusjonalistiske systemet, som nå vant gjennom over hele Norden (se riksrådskonstitusjonalisme). Selv om en egen norsk innfødsrett forsvant som en følge av suverenitetstapet i 1537 fortsatte innfødsretten å være en av de viktigste bestemmelsene i de danske valghåndfestningene, som i prinsippet gjaldt for begge rikene. Bestemmelsen hadde to hovedfunksjoner. For det første skulle den tjene som en politisk garanti mot kongemakten, som gjerne tok utlendinger i sin tjeneste for å forrykke forfatningens balanse i sin favør. Dernest skulle den tjene som en garanti for adelens privilegerte stilling i staten. Som politisk standsprivilegium fikk innfødsretten sitt naturlige tillegg gjennom bestemmelsen om at ingen «vanbyrdige» måtte få slott og len eller adles uten riksrådets samtykke. Denne sosiale siden ved innfødsretten ble sterkere aksentuert etter 1600, samtidig som borgerstanden i økende grad utfordret adelens tradisjonelle monopol på statstjeneste.

Under eneveldet mistet innfødsretten sin tidligere konstitusjonelle og sosiale betydning. Statsborgerrett ble nå det vanlige kravet for å oppnå embete. Men som en reaksjon mot Struensees «tyske regimente» i begynnelsen av 1770-årene utstedte Guldbergs regjering i 1776 en lov som reserverte rikets embeter for innfødte, det vil si folk født i Danmark, Norge og Holstein med underliggende land, eller folk som på grunn av særlige forhold kunne betraktes som innfødte. Utlendinger bosatt i Danmark-Norge kunne søke kongen om naturalisasjon og dermed bli betraktet som innfødte. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.