Leksikon:Kemner

Kemner (mellomnedertysk kemener, fra middelalderlatin camerarius til camera, skattkammer). Fra slutten av 1500-­tallet ble det opprettet egne kemnerverv i de norske ­byene. Kemneren skulle kreve inn og føre regnskap for byens inntekter. Dette var oppgaver som tidligere hadde vært utført av byfogden (s.d.), som frem­deles skulle kreve inn sakefallet (bøtene).

Kemneren var kommunal bestillingsmann (s.d.). Rådet og borgermestrene, senere magistraten (s.d.), skulle hvert år oppnevne én eller flere gode borgere til kemner. Kemnerens regnskaper skulle revideres av magistraten og noen borgere for til slutt å forelegges stiftamtmannen til godkjennelse. (Jf. Christian IV.s store recess av 1643 2–3–2 og C.5. no. lov 3–5.)

Magistraten var etter 1660 ansvarlig for oppebørselen av statens inntekter i byen, med unntak av toll og konsumpsjonsavgift som ble innkrevd av egne statstjenestemenn, og sakefallet, som byfogden oppebar. Den første tiden lot magistraten imidlertid kemneren kreve inn disse pengene.

På 1800-tallet ble kemnerombudet en fast kommunal stilling som innehaveren besatt på livstid. Kemneren ble nå leder for byens kassakontor. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.