Leksikon:Byfogder

Byfogder nevnes i flere norske byer rundt midten av 1300-tallet, første gang i Bergen i 1337. Byfogden var kongens mann i bystyret og hans stilling var for så vidt en fortsettelse av det tidligere gjaldkere-ombudet. Men til forskjell fra gjaldkeren ble byfogden nærmere knyttet til byrådet, og dermed til bykommunen. Knut Helle sier at «Når fogden i Bergen (i 1343)…ble underlagt rådmennenes finansielle kontroll, tyder det på at han nå også ble utnevnt av dem, på samme måten som kongen i 1346 foreskrev for fogden i Oslo». (Bergen Bys Historie I s. 504.) Og i et håndskrift fra cirka 1400 mener Helle å finne belegg for at «…byfogden var byens og ikke lenger kongens tjenestemann» (ibid. s. 505). Mot dette har Arnved Nedkvitne innvendt at byfogden gjennom hele middelalderen fortsatte å stå under en viss kontroll av slottshøvedsmannen i Oslo, at han utførte en rekke oppgaver på høvedsmannens vegne, og at han trolig ble tilsatt i samråd mellom byråd og slottshøvedsmann. (Oslo Bys Historie I s. 340) Begge har sannsynligvis rett idet det i Norge ikke uten videre kan ses noen motsetning mellom økt kommunalt selvstyre og statsmakt i middelalderen. Forsåvidt danner byfogden en parallell til lensmannen, som også utviklet seg til en kombinert bygdefunksjonær og øvrighetstjener etter 1300. (Se lensmann.) Mot slutten av 1500-tallet snudde imidlertid utviklingen, slik at byfogden igjen mer og mer ble øvrighetens mann i byen.

Byfogden hadde politi-  og påtalemyndighet og han ­oppebar skatt og toll så vel som sakefall (bøter), mot regnskap. Dessuten utførte han en rekke administrative oppgaver i samvirke med byrådet, riktignok underordnet lensherren. I de fleste ­norske byene var det dessuten vanlig at byfogden, både i middelalderen og langt ut i nyere tid, ble hentet fra borgernes egen krets. Byfogdstillingen var sjelden en livstidsstilling, og avlønningen forutsatte lenge at byfogden var beskjeftiget med borgerlige sysler ved ­siden av. I Oslo var eksempelvis kommunens ­bidrag til byfogden cirka 1600 lavere enn den lønna byfogdenss medhjelpere fikk. Men i tillegg til «bylønna» kunne byfogden også påregne finansiell støtte over lenskassa, og dessuten hadde han lenge andel i sakefallet (bøtene). (Knut Sprauten: Oslo Bys Historie II s. 106.)

Etter 1600 gikk utviklingen i retning av å innsnevre byfogdens funksjonsområde, samtidig som embetet ble bygd ut til en stilling som embetsinnehaveren besatt på livstid. Dette hang sammen med en utvidelse både av de «kommunale» oppgaver og av kongens herredømme over bymyndighetene. Alt på 1500-tallet hadde enkelte byer fått spesialiserte tjenestemenn som trengte seg inn på byfogdens virkeområde. Viktigst av disse var i første omgang kanskje kemnerombudet. Sam­tidig var rådskorporasjonen under sterk omforming i retning av den magistrat (se dette) som ble opprettet etter eneveldets innførelse. Magistraten overtok således skatteregnskapene, mens toll- og konsumpsjonsregnskapene ble tolletatens ansvar. Likevel fortsatte byfogden å føre sikt- og sakefallsregnskap, samt regnskap for arv som tilfalt kongen og for arveavgift også etter 1660. Mot slutten av 1600-tallet ble det i Trondheim og Bergen opprettet egne politimesterembeter, noe som ble vanlig i de neste større byene i løpet av det følgende århundret (jamfør politivesen).

Men byfogdens funksjonsområde ble ikke bare innsnevret, det ble delvis også omformet. Ved de norske byprivilegiene av 30. juli 1662 ble byfgoden regulær underdommer i byens saker (Fogtman I s. 85, jf. byting). Byfogdens dommer kunne appelleres til rådstueretten. Med tiden ble dommervirksomheten den viktigste siden ved byfogdens arbeid. Av andre rettslige funksjoner byfogden ble tillagt, kan det nevnes at han sammen med magistraten skulle forestå skifteforvaltningen. Han var vanligvis notarius publicus (se dette). Byfogden dømte i gjeldskommisjonene i Trondheim og Bergen. Byfogden kom fortsatt til å ha tilsyn med at dommene ble eksekvert, det gjaldt så vel korporlig straff som eksekusjon i boet, og av dette fulgte at han måtte føre regnskap over utgiftene til rettssak og offentlig tvangsfullføring (delinkventregnskap). I enkelte mindre byer hvor det ikke var noen borgermestere og råd, skulle byfogden ifølge Christian 5. norske lov (3–4–1) fungere som magistrat. Utviklingen medførte altså en spesialisering av byfogdembetet. Byfogdens plass i rettsvesenet ble således betydelig forsterket i tiden etter eneveldets innføring. Samtidig ble altså flere av hans tidligere funksjoner overtatt av nye tjenestemenn. Etter 1660 var byfogden bare én av en rekke kongelige embetsmenn i byens styre.

I flere byer ble byforgdembetet sterkt forandret mot slutten av 1800-tallet. Ved opprettelsen av kollegiale byretter i Oslo, Porsgrunn/Skien, Stavan­ger, Bergen og Trondheim mistet byforgden sin tidligere dommerstatus, men fikk beholde ansvaret for tvangsfullbyrdelse, skifte og notarialforretninger. I de øvrige byene med eget byfogdembete har imidlertid byfogden fortsatt som dommer både i sivil- og straffesaker. Dessuten skulle byfogden etter at magistrat- og rådstueskriverembetene ble avskaffet ved lov av 9. mars 1917, overta en del av magistratens tidligere gjøremål. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.