Leksikon:Kirkelig jurisdiksjon

Kirkelig jurisdiksjon. Spørsmålet om egen kirkelig domsrett ble aktuelt etter opprettelsen et norsk erkesete i 1152. Omfanget av den kirkelige jurisdiksjonen skulle bli et hovedtema i forholdet mellom kongemakt og kirke i hundreårene som fulgte. Det er noe uklart hva som var kirkens posisjon i denne striden det første hundre­året etter 1152, men under erkebiskop Jon Raude ble det stilt krav om uavkortet kirkelig jurisdiksjon både i klerkemålene, det vil si saker hvor geistlige var involvert, og i kristenrettssakene, som gjaldt religionen, kirkeholdet og kristen skikk og sæd. I den avtalen som Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude inngikk i Tønsberg i 1277 (kalt sættargerden i Tunsberg, NglL II s. 462–77) oppnådde kirken nesten full anerkjennelse for sine krav om egen jurisdiksjon. Sættargerden ble imidlertid suspendert etter kong Magnus’ død, og i alle fall fram til ca. 1330 ble det ført en politikk med sikte på å begrense den kirkelige jurisdiksjon. Mye tyder likevel på at kirken i løpet av 1300-tallet vant tilbake mange av de posisjonene som ble sikret i Sættargerden, og i 1458 ble avtalen fra 1277 endelig formelt stadfestet av kongemakten. Christian I godkjente ytterligere kirkens domsrett og ­sakefallsrett i blodskams-, leiermåls-, hors-, ­meneds- og ekteskapssaker under et møte i Oslo i 1478 (NglL 2.r. II s. 270f.).

Med Christian II (1513–23, norsk visekonge fra 1506) satte imidlertid reaksjonen inn. Hans politikk overfor kirken peker framover mot reformasjonen ved at kongemakten nå søkte å begrense det kirkelige selvstyret, derunder den kirkelige jurisdiksjonen, og i 1536/37 ble i prinsippet all domsmakt i landet lagt under kronen. De nye dansk-norske styresmaktene fant det likevel hensiktsmessig å opprettholde egne domstoler, overveiende bestående av geistlige tjenestemenn, til å ta seg av ekteskaps- og sedelighetssaker og den indre geistlige disiplin. I prinsippet ble denne «kirkelige» jurisdiksjonen opprettholdt helt fram til domstolreformen av 1887, men den hadde da vært under avvikling siden slutten av 1700-tallet.

Den såkalte prosteretten skulle dømme i førs­te instans i saker mot tjenestemenn i kirke og skole og saker mellom prest eller degn og sognefolket. Foruten prosten satt det to andre prester fra prostedømmet i retten, og før 1660 var vanligvis lensherren medlem av retten. Også den geistlige skiftejurisdiksjon lå under prosteretten. Ved kgl. forordn. av 7. april 1809 ble underdommeren i vedk. distrikt meddommer i pros­teretten, et tiltak som kom til å formidle avviklingen av en særskilt kirkelig jurisdiksjon.

Dommene i prosteretten kunne appelleres til stiftslensherren, senere stiftamtmannen og biskopen. Begge disse to domstolene ble opprettet umiddelbart etter reformasjonen og ordningen ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–12, 13).

Ifølge Ribe-artiklene av 1542 (H. Fr. Rørdam: Danske Kirkelove I nr. 86) skulle ekteskaps- og horsaker pådømmes av stiftsbefalingsmannen og domkapitlet. Denne domstolen ble kalt kapitel­retten eller tamperetten. Superintendenten var hele tiden medlem av kapitelretten, men da i egenskap av capitularis (d.e. medlem av dom­kapitlet) og ikke som superintendent. Dette forholdet ble ikke forandret ved opprettelsen av stiftsdireksjonen (s.d.) i 1672. Bestemmelsene om kirkelig jurisdiksjon ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–14). Kirkelige dommer ble ført inn i kapitelsbøkene som for Trondheims og Stavangers vedkommende går tilbake til slutten av 1500-tallet.

Etter hvert ble det skikk at også saker mot geistlige embetsmenn ble behandlet av kapitelretten. Etter loven (C.5. no. lov 1–3–11) skulle superintendenten og stiftsbefalingsmannen og kapitelretten avholde sine sesjoner til samme tid. Resultatet var at disse to domstolene på 1700-tallet smeltet sammen til en ny domstol: konsistoriet eller konsistorialretten. (Bare i Trondheim ble skillet mellom de to dommerkollegier opprettholdt.) I konsistoriet kunne kapitlet dømme alene når stiftamtmannen var fravær­ende.

Kirkelig jurisdiksjon i ekteskapssaker ble avskaffet ved kgl. forordn. av 1. desember 1797. I årene mellom 1830 og 1870 opphørte konsistorialretten i stiftsbyene å fungere. All kirkelig jurisdiksjon ble opphevet i 1887. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.