Leksikon:Kontoret

Kontoret kaltes hanseatenes organisasjon på Bryggen i Bergen. Det ble opprettet ved midten av 1300-tallet og endelig nedlagt først i 1760-­årene. Tilsvarende hansekontorer fantes i Brügge, London og Novgorod. Mindre betydningsfulle hanseatiske handelsstasjoner ble kalt faktorier. Kontoret i Bergen ble et effektivt organ for fremme av hanseatiske interesser i Norge helt fram til slutten av 1500-tallet. Grunnlaget for hanseatenes sterke stilling i norsk økonomi i senmiddelalderen var herredømmet over importen av korn fra østersjølandene og eksporten av norsk tørrfisk.

Mellom de tyske kjøpmennene i Bergen og ­fiskerbefolkningen i Nord-Norge besto det et gjensidig avhengighetsforhold basert på hanse­atenes kreditt og fiskernes leveranser av tørrfisk. Dette forholdet ble gradvis oppløst ut gjennom 1500-årene, da det bergenske borgerskapet tok over de tyske kjøpmennenes forhold til de nordnorske fiskerne, samtidig som dansk-norske myndigheter maktet å bryte hanseatenes maktstilling. Med hanseforbundets oppløsning i 1630 var for lengst Kontorets storhetstid over. Langt på vei oppnådde hanseatene i Bergen ekstraterritorialitet i senmiddelalderen, det vil si administrativ og rettslig uavhengighet i forhold til norske myndigheter for Kontoret og kontorets folk. Blant annet utøvde hanseatiske myndigheter vedtektsmyndighet i Bergen (NglL 2.r. I-II). Kontoret ble styrt av en gruppe oldermenn, ved slutten av 1300-tallet seks stk., senere to, sammen med et utvalg av 18 kjøpmenn, såkalte akteiner. Sammen med oldermennene og kontorets sekretær utgjorde de kon­torets råd. Forsamlin­gen av alle kjøpmenn kaltes «die Morgen­sprache». Kontoret var igjen delt inn i enkeltgårder, som var inndelt etter stuer i såkalte «Gesellschaften» eller «societeter» under ledelse av en husbond. Også sosialt forsøkte hanseatene å isolere seg fra det omliggende bergenske samfunn idet det var forbud mot ekteskap mellom Kontorets folk, inklusive tilreisende hansekjøpmenn, og norske kvinner. Også denne sosiale eksklusiviteten gikk i oppløsning etter reformasjonen. S.I.

Fra cirka 1550 begynte som nevnt oppløsningen av Kontoret. Handelsstuene ble solgt til norske borgere (den siste i 1766), og organisasjonen ble helt avviklet. De norske borgerne følte også behovet for en lignende sammenslutning, og i 1739 kom det såkalte kontorske program, som var en rent merkantil sammenslutning med avtale om priser, handelskutymer med videre. Dette gikk over i Det norske kontor, også kalt Det tyske eller Det nordiske kontor, med reglement approbert av kongen 7. oktober 1754. Dette kontoret eksisterte nesten uend­ret til 1867, og ble endelig oppløst i 1899. H.D.B.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.