Leksikon:Krigskollegiet

Krigskollegiet ble opprettet etter innføringen av eneveldet i 1660 (jf. kanselliet), men allerede i 1658 hadde det vært planer om å opprette et kollegialt forvaltningsorgan for landstridskreftene. Et tilsvarende styre for marinen, admiralitetet, hadde vært i virksomhet helt siden 1655. Militærvesenet var gjennom hele perioden fram til 1814 i høyere grad enn sivilforvaltningen underlagt enevoldskongen personlig. De militære sakene ble før 1770 aldri forelagt geheimekonseilet (s.d.), og ingen militære hadde sete i kongens råd. En del saker kunne de militære kollegiene avgjøre på egen hånd.

Krigskollegiet ble opphevet i 1678. I stedet ble det utnevnt en overkrigssekretær som skulle foredra både marinens og hærens saker for kongen. Overkrigssekretæren skulle ekspedere kongens beslutninger gjennom et krigskanselli. I en kortere periode i 1670-årene var et såkalt generalkommissariat, som skulle ta seg av hele forsvarsvesenets økonomi, i virksomhet.

Generalkommissariatet ble gjenopprettet i 1683. Selv om det også omfattet hæren, ble det stundom kalt de deputerte for sjøetaten.

I 1712 ble generalkommissariatet delt i to: Landetatens generalkommissariat og sjøetatens generalkommissariat. Disse kommissariatene skulle bare behandle økonomiske anliggender, for øvrig var det felles forsvarsledelse for hær og marine fram til 1735. Fra da av skulle det være et eget kanselli med en oversekretær for hver av forsvarsgrenene. Den administrative tvedelingen med en egen økonomiledelse skapte mye indre splid, og både innenfor landetaten og sjøetaten ble i de følgende år de to forvaltningsgrenene stadig slått sammen og atskilt igjen.

I 1763 ble det opprettet en fellesledelse for hæren under navn av generalkrigsdirektoriet (tilsvarende for marinen i 1764). Både marine- og hærledelsen ble delt i to i 1766, men hærledelsen ble samlet under et generalitets- og kommissariatskollegium allerede i 1767, sjøkrigsledelsen under et admiralitets- og kommissariatskollegium først i 1770. Den enhetlige hærledelsen besto i hovedtrekkene fram til 1808.

Generalitets- og kommissariatskollegiet var delt i fire departementer under ledelse av en deputert. En sekretær fungerte som kontorsjef i hvert departement. I tillegg til de fire departementene kom et såkalt depechekontor, bokholderkontor, revisjonskontor og arkivkontor. Marineledelsen ble atter delt i to i 1781 for endelig å bli samlet under admiralitets- og kommissariatskollegiet i 1784. (Fra 1792 var kronprinsen president i admiralitetet.) Etter Struensees fall (1772) ble det vanlig å behandle militærsaker også i geheimestatsrådet (se geheimekonseilet) hvor representanter for hæren nå fikk sete. Men som tidligere fortsatte militærvesenet i høyere grad enn sivilforvaltningen å ligge direkte under kongen. I 1808 ble hæren lagt under en øverstbefalende general med en generalstab. Hærens økonomiske anliggender ble på nytt skilt ut som en egen forvaltningsgren under et generalkommissariatskollegium.

II. Opprettelsen av en egen norsk hær i første halvdel av 1600-tallet kom til å bety at Norge på det militære området fikk egne forvaltningsorganer. Fra 1640-årene og ut århundret hadde Norge periodevis sitt eget generalkommissariat (se landkommissariat), ellers var hærledelsen overlatt til øverstbefalende general. I 1764 ble det etablert et norsk krigsdirektorium, som skulle ta seg av hærens økonomiske anliggender. Krigsdirektoriet ble allerede i 1768 avløst av Det kongelige norske generalitets- og kommissariatskollegium i Kristiania. Det nye generalitets- og kommissariatskollegiet overtok både krigsdirektoriets og øverstbefalende generals funksjoner. Kollegiet ble derfor delt i et kommandodepartement, generalitetet eller 1. departement og kommissariatet og 2. departement, som skulle ta seg av økonomien. De norske militære forvaltningsorganene var gjennom hele perioden underordnet de sentrale forvaltningsorganene i København, og graden av selvstendighet varierte sterkt. Kongelig resolusjon av 19. feb. 1772 bestemte at det norske kollegiet kunne avgjøre alle forefallende militære saker som ikke var av en slik betydning at de trengte kongens eller det felles generalitets- og kommissariatskollegiets approbasjon. Etter hvert fikk igjen den øverstbefalende general i Norge, fra 1772 prins Carl av Hessen, en slags overordnet stilling i den norske militærforvaltningen. Dette betydde en innskrenkning i det norske generalitets- og kommissariatskollegiets virkeområde, som i alt vesentlig kom til å arbeide med økonomiske og judisielle spørsmål. Dette forholdet ble endelig stadfestet i 1808 da alle kommandosakene ble lagt direkte under kommanderende general. Generalitets- og kommissariatskollegiet ble avløst av Det kongelige norske kommissariatskollegium, som i første rekke skulle ta seg av hærens økonomi. Skiftet medførte i virkeligheten få forandringer. Det nye kollegiet bevarte det gamles kontor- og forretningsorden.

Til forskjell fra hæren var sjøstridskreftene et rent fellesanliggende for Danmark-Norge. Det var admiralitets- og kommissariatskollegiet i København som forvaltet marinens saker. Men i 1807 ble det nødvendig å gi Norge en viss selvstendighet også på det sjømilitære området. Sjøforsvaret sønnafjells ble lagt under kommanderende general Christian August, som lot opprette en norsk sjødefenskommisjon. I 1809 ble det også opprettet et sjøkommissariat. Dermed var den norske marineledelsen i likhet med hærledelsen delt mellom et kommando- og et økonomiorgan. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.