Leksikon:Kvekere

Kvekere (mulig av engelsk quakers, ‘skjelvere’), kirkesamfunn grunnlagt i England på midten av 1600-tallet. Kvekerne er pasifister og legger vekt på velgjørenhet og religiøs frihet, men har ingen sakramenter, preken eller ytre ordninger; de kan heller ikke avlegge ed. Fromhetstypen er spiritualistisk («det indre lys»). Kvekerpåvirkning er kjent i Norge rundt Skien og på Moss alt tidlig på 1700-tallet. Mer omfattende ble impulsene fra kvekere under krigen 1807–14, da tilbakevendte norske krigsfanger i England etablerte små kvekersamfunn i Stavanger og Kristiania. Kvekere inngikk ekteskap og begravde døde privat, og de avviste alle ytre religiøse seremonier som dåp og konfirmasjon. Dette førte til konflikter med lovgivning og myndigheter, men holdningen til kvekerne vak­let mellom bøtestraffer og toleranse. Prob­lemene ble løst med dissenterloven 16/7 1845, men da hadde mange kvekere emigrert til Amerika, blant annet med skipet «Restaur­ationen» fra Stavanger 1825. A.B.A.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.