Leksikon:Peis

Peis, m., ildstedstype som ble vanlig på flatbygdene østafjells i løpet av 1600-tallet; nordafjells og over resten av Østlandet kom den i bruk i 1700-årene. De fleste steder kom peisen som avløsning for åre (s.d.), men blant annet på indre Nordmøre var det tidligere anvendt røykovn (s.d.). I motsetning til disse ildstedstypene var peisen utstyrt med røykgang, oftest av ildfast materiale. Peisen var som regel plassert i et hjørne av rommet og murt opp av naturstein og leire. Den ble gjerne kledd med klebersteinsblokker, til dels med dekorasjon (relieffer). Bl.a. på grunnlag av peiskåpens form kan en skille mellom flere peistyper i Norge. I målførene har peisen hatt en rekke forskjellige betegnelser: Pist/speis/spis, m., grue, f., mur/råmur, m., ovn/omn, m., skorstein, m. H.W.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.