Leksikon:Prestegård

Prestegård, gård avsatt til prestens underhold. Betegnelsen prestegård ble på 1500-tallet vanlig både om prestens hus og prestens gård, mens man i middelalderen kunne tale om «prestbol» som prestens bolig og jord, og ellers skille mellom «prestjord» og «preststofa».

I middelalderen fantes mange lokale variasjoner i forhold til opprinnelse og bruk av prestegården, og lovbestemmelsene er få på området. I den store avtalen mellom Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude fra 1277, den såkalte sættargerden i Tønsberg (NglL II s. 427f.), ble prestene innrømmet samme skattefrihet som kongens håndgangne menn, og selv om denne avtalen ble suspendert etter kong Magnus død i 1280, ble det i løpet av middelalderen hevd for at prestegården var skattefri på linje med adelens setegårder (se adel). De prestene som hadde geografisk avgrensede tjenester (se prest; prestegjeld) ser ut til å ha drevet prestegården selv, og hatt åbotsansvar overfor sine ettermenn i tjenesten. Det har også vært ordninger for menighetenes ansvar for vedlikehold av deler av prestegården.

Etter reformasjonen forble prestegården en viktig bestanddel i prestens avlønning, samtidig som presten hadde boplikt der (C.5. no. lov 2-12-1). Frihet for skatt og ytelser av prestegård belegges fra 1500-tallet, det samme gjelder allmuens plikt til å bygge og vedlikeholde 3 hus på p. Ved reformasjonen bestemmes at prestene skal beholde sine prestegårder etter sedvane. Regelen ble at kjøpstadprester hadde krav på fri bolig, på landet gjaldt derimot kompliserte regler. Den norske kirkeordinansen 1607 fastholder at allmuen skal holde borgestue, herrekammer og stall; det øvrige av prestegården skulle presten selv holde. Christian 5. norske lov forutsetter og bekrefter dette regelverket, men det var i mange tilfeller uklart hvilke deler av prestegården allmuen faktisk hadde ansvar for (sml. reskr. 4/10 1754), og mange lokale ordninger og avtaler finnes. Presten hadde åbotsansvar for den del av prestegården han skulle holde, herunder jordveien.

Det fantes mange reguleringer av prestens adgang til å avvirke prestegårdens skog (sml. forordn. 5/2 1685 og senere), men han hadde i hvert fall rett til hustømmer, ved og gjerdefang. Prestegården skulle ha fortegnelse over det som fulgte den av utstyr og inventar (prestegårdens inventarium, kirkeordinansen 1607 og C.5. no. lov); ofte dreier det seg om gryter, sengetøy og husdyr, men dette ble flere steder erstattet av en fast pengesum som ble overført fra prest til prest.

Friheten fra skatter og ytelser av prestegården var ikke absolutt; ved flere tilfeller på 1600- og 1700-tallet ble prestenes avkastning av prestegården skattlagt; i 1750 ble prestegården i Akershus stift utlagt til dragon- og soldaterlegder, og skatteloven 1/7 1816 og 26/8 1833 påla prestegården direkte ytelser. Tilsyn med prestegården skjedde ved visitas (s.d.).

Prestegården var ofte viktig samlingssted i sognet; kirkeordinansen 1607 forbød tingsamlinger og salg av øl og kramvarer på prestegården, senere har for eksempel katekisering og andre geistlige embetshandlinger, møter i skole-, fattig- og forlikskommisjoner kunnet holdes i prestegården.

Prestegården ble drevet som enhver annen gård, og presten kunne legge ut husmannsplasser og få sedvanlig arbeidshjelp av prestegårdens husmenn. I tillegg var husmenn som ikke betalte presten tiende, pålagt en høstdags arbeid på prestegården (C.5. no. lov 2-12-7). Fra slutten av 1700-tallet finnes flere eksempler på prestegårder som mønstergårder i opplysningstidens ånd.

Om prestegården for residerende kapellaner fantes ingen faste regler; de ble som regel utlagt av mensalgodset, og måtte ofte svare landskyld og annet til sognepresten. A.B.A.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.