Mannfjord (Hamarøy gnr. 238/1)
Mannfjord (gnr. 271/1) er et bruk under matrikkelgården Mannfjord (gnr. 238) i Hamarøy kommune.
| Mannfjord (lulesamisk: Spællábahta) | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 238 |
| Bnr: | 1 |
Skatt og skyld
- Gnr. 238 br. nr. 1 med 2,41 mark i skyld
- Matr.nr. 121, l.nr. 199 med 4 ort og 2 skilling i skyld
- Gammel skyld 18 mark
Gardshistorie for Mannfjord
Skyldsettinga av gården i 1776 dannet grunnlaget for et framtidig salg. 16. mai 1792 ble det avholdt auksjon over deler av kongens eiendom i Tysfjord. Her var matr.nr. 121, lnr. 199 et av auksjons-objektene. Høyeste bud på Mannfjord ble lagt inn av Willum Jacobsen Lind, som sikret seg eiendommen for 15 riksdaler. [Som det har blitt sett på under gnr. 37, fulgte trolig også Klubbvik med som en underliggende husmannsplass i dette salget.] To år senere, 15. oktober 1794 mottok Lind kongeskjøte på gården, og var dermed offisielt å regne for eier.
Året etter overtakelsen, 4. november 1795, bygslet Lind bort halvparten av gården [9 mark] til Ole Arntsen. 22. september 1796 ble de resterende 9 mark av Mannfjord bygslet videre til Peter Joensen f. ca 1751. Peter drev gården sammen med kona Malena Mortensdatter f. ca 1742, som i fødte guttene Morten og Christian i 1785 og 1787. Sønnene ble senere bosatt på Skarberget.
1800-tallet
Folketellinga for 1801 beretter at Mannfjord var bosatt av to husholdninger, hvor Peter Joensen, Malena Mortensdatter og sønnen Christian utgjorde den første. Den andre familien var Johannes Wahl f. ca 1752, kona Agnis Ericsdatter f. ca 1847, og deres tre barn. I folketellinga blir Johannes oppført som husmann med jord. Hvilken umatrikulert jordpart familien bodde på blir ikke opplyst. I forbindelse med matrikuleringsarbeidet i 1802 ble Mannfjord oppført med 2 oppsittere. Ettersom husmenn ikke var å regne for oppsittere, må man anta at Ole Arntsen var den andre oppsitteren på gården under Willum Jacobsen Lind. At han ikke ble tatt med i folketellinga i 1801 kan skyldes at han periodevis hadde inntektsgivende arbeid andre steder i Tysfjorden. Fra 1802 får vi forøvrig vite at Mannfjord ikke hadde noen videre ”herligheter” og at eiendommen dermed ble taksert til middelverdien 25 riksdaler.
Beskrivelsen etter forhandlings-protokollen av 17. august 1818 er den første helhetlige nedtegnelsen vi finner over drifta av gården. Mannfjord, som fremdeles var et proprietærgods eid av Lind-familien, hadde nå én oppsitter [navnet er ikke nedtegnet]. Jorda, som var anset for å være tørr og sandig, ble benyttet til korndyrking, hvor man fra en utsæd på 2 tønner bygg kunne høstes 3 fold. Av husdyr ble det holdt 1 hest, 4 kyr, 2 kalver og 20 småfe. En forutsetning for det høye antallet husdyr var utmarksbeitet, som i Mannfjord var godt. Av andre beskaffenheter hadde gården noe tilgang på brensel, men ikke tilstrekkelig til at brukerne var selvforsynte. Den tidligere nevnte furuskogen ble også nå benyttet til vedlikehold av husene. På heimsjøen var det mulig å skaffe fisk til bordhold. Samlet sett ble gården derfor gitt proporsjonstallet 6. Sammenligner vi med nabogårdene, finner vi at Klubbvik fikk tallet 3, Tørnes søndre tallet 10 og Tørnes nordre tallet 7.
Skiftende eierforhold
1800-tallet ble en urolig epoke på eiersida i Mannfjord. Fra 1844 til 1876 skulle gården blant annet komme til å gå gjennom hele sju eierskifter. Det første av skiftene fant sted 24. februar 1844, da Elsebe Rener mottok auksjonsskjøtet på eiendommen for 66 spesidaler. Tre år senere, 27. mai 1847, overdro hun så skjøtet til Jacob Winæs og lensmann Kjelsberg for 50 spesidaler. I 1851 ble lensmannen eneier av gården etter å ha kjøpt Winæs’ jord i både Mannfjord og Klubbvik. Først i 1860 ble skjøtet på eiendommen overtatt av en familie bosatt på gården. 27. september dette året overtok Jens Peder Kristensen skjøtet på Mannfjord for 400 spesidaler.
I de første årene etter overtakelsen var Jens Kristensen f. 1828, sammen med kona Abigel Pauline Hansdatter f. 1834, de eneste brukerne av plassen. Herreds-beskrivelsen, som ble utarbeidet i for-bindelse med matrikkelen av 1863, beretter at så også var tilfelle tre år etter overtakelsen. Gården hadde 22 mål åker og dyrket eng, og 2 mål dyrkingsland. Fra utslåttene ble det høstet 8 lass høy. Av korn ble det sådd 1 ½ tønne bygg, og av tønne satte Jens og Abigel 3 tønner. Av dette kunne man i et normalt år forvente seg henholdsvis 4 og 5 fold. Av husdyr holdt familien 1 hest, 3 storfe og 20 småfe. Ellers kan man se at utmarksbeitet var å regne for tilstrekkelig, at skogen ble taksert til 35 spesidaler, og at laksefisket ga ei årlig inntekt på om lag 3 spesidaler. Selv om Mannfjord var alminnelig lettbrukt var gården utsatt for frost. Det ble derfor foreslått et fradrag i skylda på 10 %, fra 4 ort og 2 skilling til 3 ort og 8 skilling.
Hvor vidt Jens og Abigel noen gang utnyttet alle jordressursene på gården er usikert, men 31. mai 1864 utstedte familien festeseddel på gårdparten Ørnneset til Amund Paulsen og kona. De to husstand-ene skulle utgjøre kjernen av bosetting i Mannfjord i de neste ti årene. Folketellinga for 1865 forteller at Jens Kristensen og Abigel Hansdatter drev den ene parten av lnr. 199 med 1 hest, 3 kyr og 11 sauer. I tillegg til husdyrene ble det sådd 1 tønne bygg og satt 4 tønner poteter. I tillegg til de to voksne besto familien nå av fire barn. Til å hjelpe seg på gården huset Jens og Abigel også to tjenestejenter og én tjenestedreng. Dent andre bruket under lnr. 199 ble drevet av Amund Paulsen f. 1826, og Elen Ane Hansdatter f. 1838. I 1865 hadde de to fått barna Kristine f. 1860, Johanna f. 1862 og Hans Peder f. 1865. På Ørnneset holdt familien 3 kyr og 10 sauer, og sådde 3/4 tønne korn og satte 3 tønner potet.
Ny leilendingsepoke
Jens Kristensens periode som selveier av gården varte ikke lenger enn til 15. september 1871, da skjøtet på gården ble tilbakeført til lensmann Kjelsberg for 120 spesidaler. Lensmannens andre eierskaps-periode ble kortvarig. Allerede 20. september 1872 solgte Kjelsberg Mannfjord til Jørgen Berntsen på Storå for 200 spesidaler. I folketellinga for 1875 finner vi derfor at Jens Kristensen var leilending og Amund Paulsen husmann under Jørgen Berntsen. Jens og Abigale drev den indre delen av gården med 1 hest, 2 kyr, 9 sauer og 1 gris, og sådde til sammen 1 ¼ tønne korn. Vi finner også at det ble satt 4 tønner poteter. Om hus-standen vet vi at familien i 1875 besto av syv barn, hvor Hansine Karoline Kristine f. 1858 var eldste datter. Dette året huset Abigel og Jens også tjenestedrengen Jacob Ingebrigt, og brødrene Niels Andreas og Hans Olai Pedersen, som begge livnærte seg som fiskere. På Ørnneset finner vi at Amund Paulsen og Elen Hansdatter drev småbruket med 2 kyr, 13 sauer og 1 gris. Også her ble åkerlandet brukt til å dyrke korn og poteter, med en utsæd på henholdsvis 1 og 3 tønner.
Nye krefter overtar
I 1876 giftet Hans Olai Pedersen seg med Hansine, Abigel og Jens’ datter. Sammen kjøpte de tilbake gården fra Jørgen Berntsen Storå, 19. mai 1876, for 325 spesidaler. Etter å ha mottatt skjøtet over Mannfjord var et av Hans Olais første prosjekter å bygge nytt våningshus. Etter en serie skylddelinger er huset i dag å finne på eiendommen til bnr. 8 Solbakken. Husbygginga ga både forbedret bolig-standard og mer plass å boltre seg på for familien, som i 1900 utgjorde hele 14 personer. Ved århundreskiftet finner vi også at Mannfjord hadde gjennomgått en endringsprosess. Et vesentlig trekk ved utviklinga var at Ørnneset siden 1880 hadde ligget ubebodd, og kun blitt benyttet til gressleie. Jekteskipper Arnt Olaf Mikalsen f. 1874, var også et nytt ansikt på gården. I de siste årene av 1890-tallet slo han seg ned på en uryddet jordpart, og startet opp arbeidet med dyrke opp bureisingsbruket sitt. I 1899 ble han så gift med Hans Olai og Hansines datter, Karen f. 1876. Folketellinga for 1900 gir en god beskrivelse av den samtidige gårds-utviklinga, hvor storfamilien til Hans og Hansine var plassens eneste selveiere, Ørnneset lå ubebodd, og Arnt Mikalsen og Karen Hansdatter var i ferd med å etablere seg som egen husstand.
Av folketellinga for 1910 kan vi se at det med etableringa av rydningsbruket på Storvollen hadde fulgt med en stor barneflokk. Arnt Olaf og Karen hadde nå fått syv barn, og i løpet av tida i Mannfjorden skulle familien bli velsignet med ytterligere seks barn.
Mannfjord deles
I de siste årene før hans bortgang startet Hans Olai Pedersen arbeidet med å dele opp gården i Mannfjorden. I løpet av 1912 og 1913 ble bnr. 2 Ørnneset og bnr. 3 Storvollen skilt ut med henholdsvis 0,62 og 0,21 mark i skyld. 3. mars 1913 overtok sønnen Hagerup f. 1881, skjøtet på bnr. 2, mens svigersønnen Arnt Olaf Mikalsen ble eier av bnr. 3. Den gjenværende jorda av bnr. 1 ble fordelt på sønnene Peder f. 1888, og Alfred f. 1896, som overtok hver sin halvdel. Brødrene drev gårdsbruket under delt eierskap fram til 18. mai 1934, da bnr. 4 Stormyr ble skilt ut med 0,79 mark i skyld og Peder Hansen som eier og bruker. Ettersom Arnt Olaf på bnr. 2 livnærte seg som fisker, var Alfred og Peder å regne som de eneste husdyreierne på plassen. Et estimat gjort i ettertid beregnet det samlede husdyrantallet rundt 1935 til å være; 1 hest, 6 kyr, 3 halvmarksokser, 20 sauer og 20 høner.
Alfred Hansen slo seg ned på gården sammen med kona Kima Larsen f. 1895, og fikk med tida barna; Martin Kristian Marselius f. 1921, Henny Hansine f. 1923, og Lars Ulrik f. 1928. Alfred var eier av gården inntil 1967, da skjøtet ble overført til barna. Pr. 2009 var Bjørg, Karl, Bjørn Martin og Kjell Bjerkenes eiere av gnr. 38, bnr. 1 Mannfjord i Mannfjorden.
Se også
- Mannfjord (Hamarøy gnr. 238)
- Ørnneset (Hamarøy gnr. 238/2)
- Storvollen (Hamarøy gnr. 238/3)
- Stormyr (Hamarøy gnr. 238/4)
|
Mannfjord (Hamarøy gnr. 238/1) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |