Margaretakirken (Maridalen)
Margaretakirken var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.
Bygningen
Kirken ble reist som en enskipa steinkirke i romansk stil. Den er orientert øst-vest, i tråd med kristen skikk. Koret er bygd som et separat rom, og er smalere enn skipet. Kirkeskipet måler 16 meter i lengde og 10,7 meter i bredde, mens koret er kvadratisk, 6,5 ganger 6,5 meter. Veggene står i fire meters høyde, og var opprinnelig noe høyere. Murkrona er ikke bevart, og man kjenner derfor ikke nøyaktig høyde. Veggene i koret var høyst sannsynlig lavere enn i skipet. Bygningener i naturstein og tegl, plassert direkte på fjell. Teglsteinen er sannsynligvis brent med det nærliggende Nes teglverk som var i drift på denne tiden og gjenstartet senere, sannsynligvis på 1700-tallet.
Mangelen på murkrona betyr også at man ikke kjenner takkonstruksjonen. En rimelig antagelse er at taket kan ha vært av samme type som det i Tingelstad gamle kirke. Korportalen, åpninga mellom skip og kor, er bare 1,35 meter bred. Man vet ikke hvor høy den var, og ettersom sør- og vestportalene er av forskjellig høyde kan man ikke slutte noe ut fra dem. Et vindu og spor av et annet i sørveggen er bevart, plassert symmetrisk på sidene av portalen. Ut fra hvordan kirker av samme datering og type er bygget var det sannsynligvis ikke vindu i nordveggen. Det kan ha vært ett eller flere små vinduer i koret. Det er funnet spor etter hvit kalkpuss på veggene, både på utsida og innsida. Det er ikke funnet spor etter noe våpenhus, hvilket heller ikke var vanlig i perioden.
Klokkene har antagelig vært plassert i en støpul utafor kirken. Ut fra plassering andre steder og kirkens beliggenhet er det en rimelig gjetning at den sto nær sørportalen.
Av interiøret er ingen ting bevart, og det finnes heller ingen beskrivelser. Ut fra enkelte spor, og mangel på sådanne, samt kjennskap til andre kirker fra samme periode, er det allikevel mulig å si noe generelt om interiøret. Veggene hadde som nevnt hvit kalkpuss. Om den var bemalt er det ikke mulig å si noe om, men det var uvanlig med kalkmalerier i denne perioden. Man finner heller ikke noen tegn til profilering i steinen. Veggene kan ha vært pryda med veggtepper. Man må ha hatt treskulpturer i kirken, i det minste en Margaretaskulptur. Slike var gjerne bemalt i kraftige farger. Himlingen var antagelig ubemalt, ettersom bemaling først blir vanlig i renessansen, på et tidspunkt da Margaretakirken ikke lenger var i bruk. Man har ikke funnet noen spor etter gulvfliser eller -heller. Utgravningene viste et jordgulv, og antagelig har det ikke vært annet enn det i kirken. Det er ikke funnet spor etter høyalteret, hvilket tyder på at det har vært et trealter, ettersom steinaltere gjerne har et kraftig fundament. Under utgravningene ble det ikke funnet spor etter sidealtere, lektorium eller andre installasjoner. Det var vanlig med sidealter ved korportalen, etter tradisjonen et Mariaalter på nordsida og et alter viet til en annen helgen på sørsida. Dersom kirken var innredet i tråd med dette har det vært et Mariaalter på nordsida og et Margaretaalter på sørsida. Mangelen på spor tyder på at de i så fall må ha vært i tre. Døpefontens utforming er ikke kjent. I kirker med sør- og vestportal sto den normalt plassert i nordvestre hjørne; tradisjonelt skulle fonten stå nær inngangen som et symbol på at dåpen er en inngang i kirkens fellesskap.
Historie
Den hellige Margareta av Antiokia var skytshelgen for gifte kvinner og for barselskvinner. Hun skal ha blitt henretta i 307, etter å ha nekta å gifte seg med den romerske landshøvdingen Olybrius. Det finnes noen andre dedikasjoner til henne i Norge, men hennes kult var ikke vanlig her før i senmiddelalderen, da hun ble regna som en av de fjorten nødhjelpere. At en kirke ble viet til henne så tidlig som 1250, og at også hele dalen fikk navn etter henne, er derfor noe spesielt. Det er vanskelig å finne noen forklaring på dette, utover av man kan gjette på at det kan ha vært personlige årsaker til det hos den eller de som betalte for kirkebygget. At det dreier seg om Margareta av Antiokia og ikke Margarata av Skottland, som ble helgenkåra omtrent da kirken ble reist, vises av referanser til Margareta virginis[1].
Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken.
I 1598 forteller kildene at det ble holdt gudstjeneste der tre ganger i året. Den siste gudstjenesten fant sted i 1643, og etter dette må forfallet ha satt sterkere inn. Ifølge en lokal tradisjon ble kirken også ramma av lynnedslag tidlig på 1600-tallet[2]. Alt treverk skal ha brent, og murene raste delvis sammen. Når det sies «tidlig på 1600-tallet» stemmer ikke dette helt med opplysninger om at det ble feira gudstjeneste der i 1643, så opplysningen er nokså usikker. I 1815 omtales den for første gang som en ruin, men hadde da antagelig forlengst rast sammen. Også etter at kirken hadde falt ut av bruk og begynt å forfalle ble det tent lys i den på visse festdager, fordi ruinen i folketroen ble regna som hellig. Tradisjonen er belagt i kilder tilbake til 1820, men framstår som eldre enn dette[3]. Lystenninga på julaften ble gjort helt fram til 1974[4].
Bevaringstilstand
I 1823 ble ruinen målt opp, og i 1900 ble det utført en mindre restaurering. I 1933 og 1934 sto arkitekt Gerhard Fischer bak en mer omfattende restaurering av kirken. Veggene ble sikra mot ytterligere forfall, og en potetkjeller som var delvis bygd inn i korets grunnmur ble fjerna. Vestveggen står i full høyde, mens omkring halvparten av sørveggen også er fullt bevart. Portalene i begge disse veggene står, og i sørveggen er også et vindu bevart, og man kan se at et annet vindu begynner der veggen har rast. Det ble funnet spor etter tegl i buene. Teglene ga en bekreftelse av dateringa, for det var omkring 1250 at tegl først ble tatt i bruk i området. Utover vest- og sørveggene er det som nå står delvis rekonstruert. I og med at fundamentene var intakte er det en svært presis rekonstruksjon. I 1983 ble det lagt sementholdig mørtel og skifer på noen av murkronene. En modell av kirken slik de opprinnelig så ut ble satt opp ved siden av ruinen i 2009. Modellen var en gave fra Rotary.
Ruinene har blitt vigsla, og kan dermed brukes til seremonier i Den norske kirke. Det har blitt feira gudstjenester der, og flere bryllup er holdt i ruinen. Fra 1974 til 1988 og siden 2004 har Maridalsspillene blitt oppført i og ved ruinen.
Galleri
Informasjonsskilt ved ruinene.Foto: Stig Rune Pedersen (2004).
«Ruinerne af Marriddals Kirke paa Kirkeby» av Peter Andreas Brandt.
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 1913Foto: Gerhard Fischer/Riksantikvaren
Margareta kirkeruin, 2004.Foto: Stig Rune Pedersen
Referanser
Kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Informasjonsskilt ved ruinen (lest 2013-07-14)
- Margaretakirken i Maridalen, informasjonsblad fra Riksantikvaren
- Dahl, Mathilde Simonsen: «Rekonstruksjon av St. Margaretakirken» i: Maridalens venner, årsskrift 2005. (nedlastbar versjon)
- Kirkeby, Birger: Slekta fra Kirkeby i Maridalen, Kolofon, 2007