Medgift

Medgift var de verdier bruden fikk med seg inn i ekteskapet fra sin familie. Dette kunne være både penger, verdisaker og utstyr til hjemmet. Medgiften skulle sammen med morgengaven sikre henne dersom mannen forlot henne eller hun ble sittende som enke uten forsørgere. I prinsippet var medgiften hennes eiendom, men i praksis hadde kvinner sjelden råderett over medgiften så lenge mannen levde.

Ordet kommer fra middelnedertysk medegift, 'med-gave', altså en gave eller et tilskudd man hadde med seg inn i ekteskapet. På gammelnorsk kalte man det ofte heimanfylgja, heimangjof eller heimanferð, som kan oversettes til 'hjemmefølge', 'hjemferd' eller 'hjemgifte' – alle disse er brukt i forskjellige dialekter.

I landskapslovene hadde ikke kvinner arverett dersom de hadde en bror. Medgiften ble dermed en form for arv, som foreldrene skulle gi henne når hun gifta seg. I Magnus Lagabøtes landslov kom en del bestemmelser omkring dette. I og med at kvinnene fikk arverett i den nye loven, ble det vanligere å gi jordegods som en form for forskudd på arv. Det ble slått fast i loven at maksimalt en tredjedel av medgiften skulle være klær, og at resten skulle være slikt også mannen kunne ha nytte av. Hvis kona døde før mannen, hadde barna rett på medgiften som sin morsarv. Hvis han døde først, beholdt hun både medgiften og morgengaven som sitt særeie. Ved skilsmisse skulle hun også beholde både medgift og morgengave, såfremt det ikke var hun som forlot mannen uten gyldig grunn.

Størrelsen på medgiften var selvsagt avhengig av hvor velstående eller fattig familien var. Ved fyrsteekteskap kunne medgiften være enorm. For eksempel ble Margrete Alexandersdotter av Skottland sin medgift da hun gifta seg med Eirik II Magnusson satt til 14 000 mark sterling, hvorav halvparten ble gitt som inntekter fra jordegods i Skottland. Dette var en så stor sum at det førte til langvarig strid mellom Norge og Skottland. Under mer normale forhold kunne det ble gitt en part i en gård, som da Rønnaug Mogensdotter Handingmann fikk en gårdspart verdt to pund mel da hun i 1551 ble gift med Torbern Olufssøn Skaktavl. Blant de med minst ressurser kunne medgiften være bare husgeråd og tekstiler, og kanskje en slant penger.

Medgift i forskjellige former var vanlig i Norge til ut på 1800-tallet. I nyere tid har fenomenet kommet noe tilbake i innvandrerbefolkninga, der en del har tatt med seg skikker fra fødelandet. Men også dette ser ut til å være mindre viktig. For eksempel er den tamilske varianten av medgift, seethanam, langt mer vanlig og mye viktigere i Eelam enn den er blant tamiler i Norge.

Se også

• Seethanam, tamilsk medgift.

Kilder og litteratur

• Hjemmefølge i Norsk historisk leksikon.
• Medgift i Store norske leksikon.
• Medgift på Wikipedia på bokmål og riksmål.