Norsk handel med utlandet på 1700-tallet
I norsk handel med utlandet på 1700-tallet var de viktigste utenlandske handelspartneren England, Frankrike, Nederland, landene rundt Østersjøen og Russland. Dette var viktige eksportmarked, men også områder hvor mange av importvarene stammet fra.
Det var også utstrakt handel med andre deler av den dansk-norske staten.
England, Skottland og Irland
Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som stod for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England, var den industrielle revolusjon var i startfasen og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en stadig voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk for omtrent 80% av det sivile britiske tømmermarkedet.
Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lengre inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest frem til nærmeste elv. Når isen gikk om våren ble det så fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog, og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.
Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjøområdet. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra tollistene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem andre steder enn i England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med.
Østersjøen
Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge, dvs. nord fra Aana-Sira. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte Kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tøyer og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastningssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.
Baltikum og Nordtyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.
Nederland
Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet. (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til Hollenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble også solgt videre.
Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de Nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tøyer og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.
Sør-Europa
Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.
I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer.
Handel med andre deler av det dansk-norske riket på 1700-tallet
Danmark-Norge førte en helstatspolitikk, dvs. at den så alle rikets deler som en helhet som sammen skulle støtte hverandre. I handelen og produksjon innebar det at hver del skulle produsere det den hadde naturlige fortrinn for, og så bytte disse med andre deler av riket. Dette var blant annet tanken bak korn- og jernmonopolene – Danmark hadde bedre forutsetninger for korndyrking, mens Norge hadde jern. Handel mellom rikets deler var også beskyttet ved at den ikke var pålagt toll, slik handel med utlandet var.
Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise frem og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.
De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastningshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.
Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vest-India/Karibien. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Fredrikshald og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.
Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utelandske havner.
Eksempel på kapteiner som reiste i Danmarksfart var Knut Axelsen og Herlof Herlofsen
Videre lesning
- Ragnhild Hutchison: Trender i de norske kjøpstadenes utenrikshandel 1786–1790.
|
| Norsk handel med utlandet på 1700-tallet er basert på en artikkel fra prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Prosjektet har også egen hjemmeside. |