Odals Værk
Odals Værk er en storgård og en tidligere jernverkseiendom og industribedrift i Sør-Odal kommune i Innlandet fylke.
| Odals Værk | |
|---|---|
| |
| Hovedbygget på Odals Værk. Foto: Oskar Aanmoen
| |
| Alt. navn: | Valstad |
| Rydda: | Valstad ble ryddet på 1400-tallet. |
| Sted: | Sør-Odal, Innlandet. |
| Sokn: | Strøm sokn. |
| Fylke: | Innlandet |
| Kommune: | Sør-Odal |
| Gnr.: | 6 |
| Bnr: | 1 |
| Areal: | 41 088 dekar (Bruk nr. 1) |
| Type: | Storgård. |
| Adresse: | Odals Verk-vegen 346 |
| Postnummer: | 2116 Sander |
Verket ble etablert i 1657 som et jernverk og var i drift i ulike former fram til midten av 1800-tallet.
Det hadde en sentral rolle i regionens tidlige industrialisering og er i dag et viktig kulturminne med rester etter masovn, bygninger og verksmiljø.
Historie
Eldre historie
På 1690-tallet oppdaget svensken Lars Robsahm jernmalm på Valstad gård, der Odals Værk senere ble anlagt. I 1706 søkte Klas Johansen Stenkuhl om muting på vegne av en interessentgruppe, og i 1708 kjøpte han gården og startet oppbyggingen av jernverket. Verket ble drevet med stangjernshamre og utnyttet fossekraft fra et demmet vassdrag, inkludert Vallsjøen, Gjøralsjøen og den kunstige Fløyta.
Driften kom i gang i perioden 1710–1717, men ble deretter redusert og stanset helt i 1723. En viktig årsak til nedleggelsen var problemer med å smelte den lokale Faas-malm, som ble beskrevet som spesielt vanskelig å bearbeide i masovn.
De første gruvene i drift for Odals Værk var Fossgruva på Kirkhus i Kongsvinger, samt Sæteråsgruva og Grimslandsgruva nær verket. Skjerping i Fossgruva startet allerede i 1707. Malmgangen strakte seg om lag 200 lakter i dagen, med elleve senkede punkter, hvorav Storgruva var det største bruddet med rik og ren malm.
Fossgruva var den klart viktigste i verkets tidlige fase; i 1732 kom 91% av malmen herfra, mot 9% fra Sætergruva. Øvrige kilder, som Grimslandsgruva og Svarttjennsskurvet, ga ubetydelige mengder og lav kvalitet. Den omtrent to mil lange malmveien fra Kirkhus til Odals Verk gikk gjennom skog og er fortsatt delvis synlig i terrenget.
Etter Klas Stenkuhls død i 1737, da han ble gravlagt under koret i Strøm kirke, lå Odals Værk i forfall. Driften hadde ligget nede i flere år, og da nye eiere overtok i 1739, var både bygninger og anlegg sterkt nedbrutt. Bolighus, arbeiderboliger, masovnhus, hjulhus, hammerhytte og sag var forfalne eller ødelagt, og damanleggene måtte bygges opp på nytt.
To masovnbelger, et smiested og en hammer var bevart, men ellers var det meste i ruiner. Forsøk på gjenoppbygging startet umiddelbart, men pengemangel og ustabil vannføring hindret oppstart av regelmessig drift.
Ny eier
I 1739 fikk Odals Værk ny giv, støttet av gunstige konjunkturer, statlige privilegier og nye malmfunn. Verket fikk særrettigheter innenfor et område på fire mils radius – «sirkumferensen» – der bønder kunne pålegges å levere trekull og frakte varer. Jernverket hadde førsterett til skog, fosser og tømmer i dette området og ble fritatt for toll og skatt. Arbeiderne var også unntatt verneplikt. Bøndenes kullplikt førte imidlertid til langvarige konflikter.
Et nytt malmfelt ble funnet på Spetalen i 1737, og i 1739 ble gruvene på Kirkhus (nå kalt Ramsøygruvene) og Svarttjennet tatt i bruk igjen. Nye funn ved Storsjøen (1755) og Trauten i Nord-Odal (1764–74) ble viktige malmkilder. Noe malm ble også hentet fra Arendalsområdet.
Malm ble utvunnet ved fyrsetting og avkjøling, eventuelt med krutt, som ble lagret i et eget krutthus – det eneste gjenværende bygget fra driftstiden. Malmen ble renset og knust før den ble sendt til masovnen. Der ble den smeltet i såkalte «oppsetninger» – kombinasjoner av malm og trekull – før jernet rant ut og ble formet til støpegods eller smeltestykker for videre bearbeiding.
Mot slutten av 1700-tallet hadde Odals Værk to hamre og en spikerhammer (fra 1783). I 1801 arbeidet blant annet én masmester, flere ovnsarbeidere og smeder på verket, hvor jernet ble smidd til stangjern eller spiker. Svenske fagarbeidere utførte det tekniske arbeidet, mens grovarbeid som vedhogst, kjøring og malmbryting ble gjort av lokalbefolkningen.
Et samfunn vokser frem
Odals Værk utviklet seg til et selvstendig verkssamfunn med egen økonomi, forsyning, rettspleie, skole og fattigvesen. Verkseieren hadde myndighet til å ilegge bøter for forseelser som slagsmål og drukkenskap. I 1782 betalte 111 arbeidere fattigskatt, som gikk til gamle og arbeidsudyktige ved verket. Det fantes også eget skolehus og lærer.
I 1801 var 437 personer tilknyttet verket, inkludert bønder, husmenn, håndverkere og arbeidsfolk. Folketallet falt utover 1800-tallet, og i 1835 hadde verket to bruk og 50 husmannsplasser, hvorav 41 med jord.
Verket hadde sin storhetstid under Iver Hansen Neumann (1764–1823). Han oppførte et nytt tun ved Fløyta med fire hovedbygninger, deriblant hovedbygningen fra 1767 i laftet tømmer. Tegnet av Brede Rantzau, er den et hovedverk innen norsk rokokkoarkitektur, med lang svalgang, kolonnader og festsal i andre etasje.
Mellom 1799 og 1800 oppførte Neumann tre store murbygninger vest for hovedhuset. Disse huset kontorer, stabbur, bryggerhus, meieri, butikk og ansatteboliger. På 1820-tallet ble det anlagt en romantisk park med karpedam og et kinesiskinspirert lysthus. Totalt er sju bygninger ved Odals Værk fredet. På eiendommen ble det også plantet edelløvtrær som lind og ask, som ikke vokser naturlig i Odalen.
Avvikling og senere bruk
Masovnen ble nedlagt i 1830-årene, og driften som jernverk ble etter hvert avviklet. Eiendommen fortsatte imidlertid som et større landbruksgods, og hovedbygningen, en klassisistisk herregård i tre fra slutten av 1700-tallet, står fortsatt. Gården Odals Værk er i privat eie og drives i dag som en kombinert skog- og landbrukseiendom.
Kulturhistorisk betydning
Odals Værk representerer et viktig kapittel i norsk bergverks- og industrihistorie. Det var ett av de mange privilegerte jernverkene som dannet ryggraden i norsk jernproduksjon fra 1600- til 1800-tallet. Selv om lite av den industrielle infrastrukturen er bevart, finnes rester av masovnen og spor etter tidligere bygninger og damanlegg.
Hovedbygningen og tilknyttede bygninger er verneverdige og vitner om den rollen verket spilte som både industrisenter og herregård. Området er i dag av interesse for både lokalhistorikere og kulturminnevern.
Se også
Eksterne lenker
Kilder
- Coldevin, Axel: Norske storgårder, bind 1, 1950, side 321-34.
- Valebrokk, Eva: Norske slott, herregårder og gods, 1997, side 192-203. ISBN: 82-7694-125-7.