Ordførervalget i Torpa 1934
Ordførervalget i Torpa 1934 var det eneste valget hvor Nasjonal Samling fikk en demokratisk valgt ordfører. Arve Frøisland vant valget, og satt som ordfører i Torpa herred fra 1934 til 1937.
Kommunevalgresultatet
I kommunevalget 1934 fikk NS 173 av 1003 stemmer i kommunen, det vil si 17,3 %. Mandatfordelingen ble som følger:
- Det norske Arbeiderparti: 6
- Bondepartiet: 4
- Nasjonal Samling: 3
- Radikale Folkeparti: 3
Blokkinndeling av representantene er vanskelig, da Radikale Folkeparti ikke uten videre kan plasseres. Partiet har en fot i arbeiderbevegelsen og en i landbruket, og ble gjerne regnet for å ligge til venstre for Venstre, mellom de borgerlige og sosialistiske blokkene.
Ordførervalget
Med et slikt valgresultat var resultatet av ordførervalget åpent. Det var fire kandidater, en fra hvert parti. De to striden ble stående mellom var Ole Eng fra Arbeiderpartiet og Frøisland fra NS. Det ble gjennomført to valgomganger, da det var stemmelikhet i den første.
Første omgang
- Arbeiderpartiets kandidat: 6
- Nasjonal Samlings kandidat: 6
- Bondepartiets kandidat: 1
- Radikale Folkepartis kandidat: 3
Av dette kan man trekke følgende konklusjoner:
- Arbeiderpartiets seks representanter stemte på sin egen kandidat
- Nasjonal Samlings tre representanter stemte på sin egen kandidat
- Bondepartiets representanter delte seg, med tre stemmer for NS' kandidat og én for egen kandidat
- Radikale Folkepartis representanter stemte på sin egen kandidat
Det må antas at dette er et resultat av taktisk stemmegivning fra Bondepartiets representant. De fikk på denne måten markert at de hadde en egen kandidat og var villige til å ta vervet, men samtidig blokkerte de for en ordfører fra Arbeiderpartiet ved at tre stemte på Frøisland. Det er viktig at man ikke dømmer Bondepartikandidatene ut fra senere historiske hendelser. Nasjonal Samling begynte i 1934 å orientere seg mot nazismen, men ble ved valget primært oppfattet som et nasjonalistisk parti med en sterk sosial profil. Partiets leder, Vidkun Quisling, hadde vært statsråd for Bondepartiet, og NS hadde listesamarbeid med Bondepartiet i Oslo og Bærum. Det var derfor ikke unaturlig at de valgte å støtte Frøisland.
Det som kunne forandret utfallet var hvis NS' representanter hadde støttet Bondepartiets kandidat. Dette ville ikke vært unaturlig i forhold til at Bondepartiet faktisk hadde fått flere stemmer i valget, og en represenant mer enn NS. De kunne enten sikret seier i første omgang, eller gjort som Bondepartiet og splittet seg for å få en andre valgomgang. Hvorfor dette ikke skjedde er ikke klart, men man kan gjette på at faktorer som Frøislands personlighet og Nasjonal Samlings pågangsmot etter et godt valgresultat betydde noe. Spørsmålet kan ha blitt diskutert på et møte mellom partiene i forkant, ettersom begge hadde sterk interesse av å hindre at Arbeiderpartiet fikk ordførervervet.
Andre omgang
I andre valgomgang ble resultatet som følger:
- Nasjonal Samlings kandidat: 7
- Arbeiderpartiets kandidat: 6
- Bondepartiets kandidat: 0
- Radikale Folkepartis kandidat: 3
Her kan man se at den siste av Bondepartiets representanter skiftet over til å støtte Nasjonal Samling, som dermed fikk flest stemmer.
Jokeren i leken var Radikale Folkeparti. De kunne endret resultatet var å gi minst to stemmer til Arbeiderpartiets kandidat. Ved å fortsette å støtte egen kandidat, selv om det var klart at denne ikke kunne vinne, sikret de seier for Nasjonal Samling uten å gjøre en aktiv innsats for det. I forhold til blokkinndelingen som er nevnt ovenfor faller dermed Radikale Folkeparti i praksis ned på borgerlig side som en passiv partner.