Nazisme
Nazisme, eg. nasjonalsosialisme, er en politisk ideologi med opphav i Tyskland. Den var inspirert av italiensk fascisme ved tanken om at man ikke diskuterer med politiske motstandere, men definerer dem som fiender som skal bekjempes om nødvendid med vold. Nasjonalsosialismen bygget også på den tidens utbredte ideer om rasehygiene, og preges av ultranasjonalistiske holdninger, rasisme og totalitær organisering av stat og samfunn. Den nazistiske lære ble primært formulert av Adolf Hitler i boka Mein Kampf fra 1925, og som var det tyske nazipartiets og Det tredje rikes diktatoriske leder. Bevegelsens suksess var i stor grad betinget av at mange tyskere følte avmakt etter nederlaget i første verdenskrig, og at det tyske samfunnet kom inn i en økonomisk depresjon og politisk ustabilitet hvor ekstremister kunne fiske i rørt vann. I Norge ble nazismen først og fremst båret fram av Nasjonal Samling, men også andre grupper hadde nazistiske sympatier. Etter andre verdenskrig har det i perioder var omfattende aktivitet blant norske nynazister, som forfekter de samme standpunkter, hovedsakelig rasisme og fremmedfrykt.
Nasjonalisme og rasisme
Nasjonalismen og rasismen går hånd i hånd i nazismens budskap. De ga seg uttrykk i en inndeling i «oss» og «dem», der begge grupper besto av forskjellige folkeslag som hadde ulik verdi. Dette ble framstilt som en evig, gudegitt sannhet. Kategorien «oss» var det pangermanske samfunn, definert gjennom ariermyten om en høyere rase. Denne rasens fysiske særtrekk var blondt hår, blå øyne og en høyreist holdning. Nordmenn ble regnet med i denne gruppa, og ble definert som høygermanere som rasemessig sto på like fot (om ikke over) tyskerne. Andre folkeslag befant seg på forskjellige trinn i denne gruppa. Italienere ble på grunn av det fascistiske styret gitt en plass blant de som var akseptert, og som fascistene brukte man Romerriket som bevis på deres storhet. Japanerne, som også var alliert med Tyskland, fikk en status nærmest som «æresgermanere». Det var også en utstrakt vilje til å samarbeide med muslimer, fordi man der fant mange som hadde sterke anti-jødiske holdninger.
I den andre gruppa utgjør jødene det absolutte bunnivå, i den grad at det tidlig ble satt i verk omfattende tiltak for å begrense jøders rettigheter (Nürnberglovene 1934), og at det gikk en rak linje fra den første forfølgelsen til konsentrasjonsleirene, som for jødenes vedkommende var rene dødsleire. Antisemittismen var en drivende kraft for nazismen, for i jødene fant man et samlende fiendebilde. Omkring seks millioner jøder ble myrdet i leirene og gettoer, i et planlagt forsøk på å fullstendig utrydde det jødiske folk. Grupper som romfolk ble også forsøkt utrydda. Slaviske folk ble plassert langt ned på rangstigen, men skulle ikke utryddes i første omgang. I stedet skulle de omplasseres, slik at germanerne fikk deres jord, og de skulle så brukes som slavearbeidere.
Nasjonalismen rettet seg også mot alle som viste en «unasjonal» innstilling. Dette gjaldt spesielt grupper som kommunister, katolikker, Jehovas Vitner og frimurere. I okkuperte områder som Norge ble dette hatet også rettet mot folk som deltok i eller støtta motstanden, her i landet kalt jøssinger.
Det lå også i nazismens filosofi at herrefolket hadde rett til å ta for seg av andres land. I tilfellet Norge er dette noe spesielt, for etter nazismens teorier var jo nordmenn selv en del av herrefolket, til og med i dets øvre skikt. Dette forklarte man med at Norge måtte okkuperes av Tyskland for at ikke Storbritannia skulle gjøre det, og at nordmennene trengte å lære hvor de hørte hjemme etter å ha blitt utsatt for britisk, jødisk og kommunistisk propaganda. Denne holdningen til nordmenn førte til at okkupasjonen i Norge ble mindre undertrykkende og brutal enn i mange andre land. Represaliene etter sabotasjeaksjoner var harde, men der ti nordmenn ble skutt som represalier for et angrep ville en helt landsby blitt utryddet i Jugoslavia eller Hellas.
Den totalitære stat
Nazismens totalitære side gir seg tydelig uttrykk i førerprinsippet. Én sterk mann skulle lede nasjonen, og ingen hadde rett til å overprøve eller engang stille spørsmål ved hans avgjørelser. I Tyskland var denne mannen Adolf Hitler, og det var ingen tvil om at uansett hvordan framtida hadde blitt for Norge dersom Tyskland hadde vunnet krigen, ville han ha styrt også her med en nordmann som marionettleder. I Norge erklærte Vidkun Quisling seg som fører 9. april 1940, invasjonsdagen, men ble nokså raskt skjøvet i bakgrunnen. I 1942 fikk han igjen makta, som ministerpresident, men det var fortsatt klart at det var Josef Terboven, Hitlers personlige representant, som var den reelle makthaver. Førerprinsippet gjelder på alle nivåer, ikke bare i staten, men også i organisasjoner, lokal administrasjon osv.
Dette totalitære synet gjennomsyrer hele den nazistiske samfunnsorganisering. Ensretting i tanke og handling var helt grunnleggende. Denne nazifiseringa forårsaket store protester i Norge, ikke minst lærerstriden og kirkestriden, som har blitt stående som to av de fremste eksempler på verdensbasis på ikkevoldelig kamp. Indoktrineringen skulle begynne i svært tidlig alder. I Tyskland var det tvungent medlemskap i Hitlerjugend for gutter og Bund Deutscher Mädel for jentene, der man allerede som barn ble iført uniform og måtte lære og slutte seg til den nazistiske filosofien. Dette ble så grundig gjennomført at tyske barn ofte anga sine egne foreldre dersom et uforsiktig ord falt ved middagsbordet, selv om arrestasjon, tortur og til og med døden kunne bli konsekvensen av angiveriet. Den ytterste konsekvens av nazismens totalitære syn var en fullstendig sammensmelting av individ og stat, der alle individuelle trekk erstattes med lydighet overfor førerens ønsker.
Eksternt stoff
- Økt høyreekstrem rekruttering i Norge (Dagsrevyen, NRK 22. april 1987)
- Bangsund, Per: Arvtakerne. Utg. Pax. Oslo. 1984. Digital versjon på Nettbiblioteket