Rom

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Romfolk)
Hopp til: navigasjon, søk
Romkvinner på Nordfjordeid i 1958. Bare to år tidligere hadde «sigøynerparagrafen» som forbød rom å komme inn i Norge blitt oppheva.
Foto: Rigmor Dahl Delphin (1958)

Rom (også flertallsformen roma), tidligere oftest kalt sigøynere, er ei folkegruppe som innvandra østfra til Øst- og Mellom-Europa i middelalderen. De regnes som et reisende folk, selv om en stadig større andel har blitt mer bofaste. I Norge har rom gjennom århundrer vært utsatt for både rettslig og utenomrettslig forfølgelse. Siden 1998 har de hatt status som nasjonal minoritet, og språket romanés med sine mange dialekter er et offisielt minoritetsspråk. Betegnelsen romfolk brukes både synonymt med rom og som en betegnelse på en spesifikk gruppe av rom, nemlig de som kommer fra Romania og omkringliggende områder. Sinti er en betegnelse på personer som har vært rimelig bofaste gjennom generasjoner, men som stammer fra rom som innvandra på 1400-tallet.

Antall og utbredelse

Det antas at det finnes mellom fem og tolv millioner mennesker i Europa som regner seg som rom. Den største gruppa finner man i Romania, der det er mer enn en million rom. Det er også omkring to millioner rom i Nord-Amerika, og mange i Australia som stammer fra rom som ble deportert fra Storbritannia. I Norge antas det at det er mellom 300 og 400 rom som har norsk statsborgerskap, og et større antall tilreisende som tilbringer deler av året i Norge. Særlig etter at østeuropeiske land, særlig Romania, Bulgaria og Ungarn, ble en del av EU har det vært betydelig tilreisning til Norge, ettersom borgere i disse landene automatisk får arbeidstillatelse her. I den offentlige debatten omtales gjerne disse menneskene som romfolk, selv om gruppa omfatter både rom og andre folkegrupper.

Forfølgelse

Første gang vi hører om rom i Norden er i 1505, da et pilegrimsfølge fra «Lille-Egypt» kom til Danmark med et anbefalingsbrev fra den skotske kongen. I 1512 omtales et følge i Stockholm, trolig det samme følget som i Danmark sju år tidligere. De omtales da som «tattare», en betegnelse som senere primært ble knytta til romani. «Lille-Egypt» er et mytisk opprinnelsesland, som rom skal ha blitt fordrevet fra fordi de var kristne. Rom ble ofte kalt gitanos ut fra denne stedsbetegelsen, og på engelsk finner man formen gypsies som er en forvanskning av dette.

De fleste steder i Europa fantes det lovgivning som kunne brukes mot omstreifere, og mot rom tok man særlig hardt i. Deportasjon var en vanlig reaksjon, men også lemlestelse og dødsstraff har vært brukt hyppig. Forfølgelsen nådde et klimaks før og under andre verdenskrig, da naziregimet i Tyskland forfulgte rom på nær sagt samme måte som jøder. De første konsentrasjonsleirene for rom ble oppretta i 1934, og fra 1938 ble rom sendt til Buchenwald og Sachsenhausen. I 1940 starta deportasjonene til arbeidsleirene i Polen, og i 1943 kom en større arrestasjonsbølge fulgt av deportasjon til Auschwitz. Også i okkuperte land ble det oppretta leire for rom, blant annet 27 leire som ble drevet av fransk politi. Det nøyaktige antallet rom som ble drept i leirene er ukjent, men det er enighet om at det var minimum en halv million ofre. Omkring 250 000 ble drept i Auschwitz. Natt til 3. august 1944 ble hele 4000 rom drept i gasskammeret i én enkelt operasjon, som fikk navnet Zigeunernacht. Rom som hadde vært konsentrasjonsleirfanger opplevde etter krigen ny diskriminering, da mange ble utestengt fra erstatnings- og hjelpeordninger. På romanés er holocaust kjent som porajmos, som betyr «fortæringen».

De første rom vi kjenner til med sikkerhet i Norge kom etter 1860. Fram til 1888 var det ingen restriksjoner på innvandring, men da fremmedloven kom ble rom nekta adgang til riket. Fremmedloven av 1915 nevner ikke gruppa spesielt, men rom er nevnt i forarbeidene som en gruppe som skulle avvises og deporteres. I fremmedloven av 1927 ble rom nevnt spesifikt som ei gruppe som ikke hadde adgang til Norge. Først i 1956 ble den bestemmelsen oppheva. Rom som ble født i Norge etter 1860 fikk i utgangspunktet norsk statsborgerskap og pass. I 1924 ble det bestemt at disse passene ikke lenger var gyldige, og flesteparten reiste til Frankrike. Et forsøk på å vende tilbake i 1934 fikk tragiske konsekvenser. De ble nekta gjennomreise i Danmark, og ble sendt til Tyskland, der de første konsentrasjonsleierene for rom ble oppretta dette året. De fleste fra denne gruppa ble drept i løpet av krigen. Da overlevende i 1950-åra søkte om å få vende tilbake til Norge, ble de avvist. Mediaoppmerksomhet og politisk press førte til at forbudet mot innvandring for rom ble oppheva i 1956. Mellom 1955 og 1972 ble de fleste rom som bosatte seg i Norge innvilga statsborgerskap.

Aksept - eller assimilering

Sigøynerskolen i Oslo i 17. maitoget 1970.
Foto: Dagbladet (1970)

Det første stedet hvor rom ble anerkjent som en nasjonal minoritet var i Sovjetunionen, hvor dette skjedde allerede rundt 1920. Dette førte til en oppblomstring av romkultur. Selv om diskriminering ble holdt i sjakk av myndighetene i kommunistiske land, ble det etter hvert ført en stadig mer restriktiv assimileringspolitikk, styrt med tvangsbosetting og økonomiske virkemidler. Etter kommunismens fall opplevde man en ny bølge av diskriminering, trakassering og fysiske overfall mot rom i flere østeuropeiske land.

I Norge kom de første forsøkene på å gjøre et mer positivt arbeid for rom i 1962, da sosialdepartementet oppretta Sigøynerutvalget. Etter hvert ble ansvaret overført til Oslo kommune, der Avdelingen for sigøynersaker ble oppretta i 1973. Den ble nedlagt i 1990, og saker som involverer rom behandles nå gjennom samme kanaler som for befolkninga ellers.

I 1962 opprettet sosialdepartementet et kontaktutvalg, Sigøynerutvalget, og i 1969 trakk et arbeidsutvalg opp retningslinjer for sosiale tiltak, sysselsetting, undervisning og helsestell. Ansvaret for tiltakene ble i hovedsak overført til Oslo kommune, der Avdeling for sigøynersaker fra 1973 arbeidet med bosetting, veiledning og økonomisk bistand m.m., med sikte på integrering i det norske samfunnet. Avdelingen for sigøynersaker ble avviklet ved utgangen av 1990.

Mye av arbeidet overfor rom har blitt sterkt kritisert på flere grunnlag. På den ene side har det i mange tilfeller fått et rasistisk tilsnitt, ved at rom blir skilt ut fra andre med egen skole og en egen sosialmyndighet. På den annen side har mye av arbeidet gått på å forsøke å få rom til å forlate det rradisjonelle leveviset som reisende. Summen av dette blir at det ofte ble skapt et negativt inntrykk av deres særpreg - det var noe som gjorde at de måtte behandles annerledes, og det var noe som burde byttes ut med det levevis «vanlige nordmenn» hadde.

Kultur

Litteratur på romanés er i stor grad basert på muntlige tradisjoner. Ballader, viser, fortellinger og eventyr har litt overlevert muntlig, og først i nyere tid har man fått et skriftspråk.

Rom-musikk har vært en inspirasjonskilde for mange andre musikkformer. Blant annet regnes den som opphavet til spanske flamencoen, og ungarsk rom-musikk påvirka blant annet komponisten Franz Liszt. På 1900-tallet ble rom-musikkens stil kombinert med jazz av blant annet Django Reinhardt, en av de fremste gitarister verden har sett. I Norge har særlig Raya Bielenberg vært framtredende på musikkfronten, og hun har også vært representant for International Romani Unions i Norge.

Kilder