Palle Snarkjøp

Palle Snarkjøp var en dagligvarebutikk og boligeiendom på Nedre Stokka, Stavanger. Adressen var Anne Grimdalens vei 1. Butikken ble åpnet 20. april 1967 av Jan-Petter Pallesen og hustru Marianne. Bygget bestod også av to boligdeler.

Palle Snarkjøp
Palle Snarkjøp 20 april 1967.jpg
Palle Snarkjøp på åpningsdagen 20 april 1967.
Bygningsdata
Byggeår: 1967
Første eier: Jan-Petter Pallesen
Formål: Nærbutikk & bolig
Adresse: Anne Grimdalens vei 1 (revet)
Kommune: Stavanger
Fylke: Rogaland
Gnr.: 27
Bnr: 394

Historie

Etter kommune-sammenslåingen i 1965[1] og etter forholdene på kommunens nye reguleringsplan, som viste mange nye beboelseshus på omliggende marker, var det behov for en ny nærbutikk på Nedre Stokka. Jan-Petter Pallesen tok utfordringen og fikk tillatelse til å rive det gamle gårdshuset "Wilhelmswiese" i 1966 samtidig som et nytt bolighus med butikk ble etablert. Familien bestod da av: Jan-Petter Pallesen og hustru Marianne med barna Helen, Fred, Iren & May, som flyttett inn i 2. etasje, mens Jan-Petters forelde, Jenny og Peder Markus, flyttet inn i 1. etasje.[2]

Butikken ble offisielt åpnet 20 april 1967 og ble raskt et samlingsted. Her møttes lokalbefolkningen ved de lokale 17. mai-feiringene, og pga den store parkeringsplassen ble ofte tur- og løpsarrangement rundt Store Stokkavann startet fra "Palle."[3]

Lokalene ble leid ut av Jan-Petter til Rimi dagligvarekjeden på 1990-tallet. Den gikk senere under andre navn som ICA og Matmesteren inntill bygget ble revet i 2022.

Minner fra oppveksten i butikken (1967 til ca. 1980) som fortalt av Iren N. Pallesen

Iren Pallesen forklarer at foreldrene (Jan-Petter og Marianne) var veldig opptatt etter at de startet opp butikken. Det var da sett på som helt normalt at far ikke var så mye tilstede siden han var mann, men moren viet også all sin tid til butikken i mange år, så det ble farmor Jenny som Iren sprang til etter skolen, og hun sier at de aller beste minnene fra barndommen var fra da farmor og farfar (Markus) bodde i etasjen over butikken. Jenny var lett å snakke med og tok seg alltid tid til barnebarnene. Iren forteller at det må ha vært ca. 1974 da butikken ble utvidet og leiligheten i 1 etasje ble del av butikken. Besteforeldrene flyttet da opp der resten av familien hadde bodd. Dette var noen år etter at alle hadde flyttet inn i nybygget, som stod ferdig i 1972.

Jenny og Markus hadde det samme forholdet til å beskytte butikken. Iren forteller at farfaren var verdens snilleste mann, og da han hørte at folk i nabolaget brukte han som skremsel; “han sinte på Palle vil ta deg hvis du ikke er snill,” så syntes han faktisk at det var helt ok, for da holdt de seg forhåpentligvis borte fra butikken. Hans butikk, den rørte ingen. Markus kunne “bjeffe” og likte ikke tull, men i det private var han snillheten-selv når en lærte å se forbi det harde ytre. Siden han da var blitt pensjonist, elsket han å stelle rundt i butikken og holde det ryddig og pent. Selv da familien var på hytten om sommeren, “måtte” han tilbake til Stokka noen dager, for å holde orden var jo “hans ansvar.” Jan-Petter fortalte at han bare syntes dette var morsomt, for de klarte seg jo bra alene, men Markus fikk alltid være med hjem noen dager for å “gjøre jobben sin” og heldigvis var hytten på Egerøy bare en times kjøretur unna. Barnene var med Jenny og Markus på hytten hele sommeren, mens Jan-Petter og Marianne kom til Egerøy i helgene. Selv om butikken var stengt for kvelden var det fortsatt mye arbeid igjen, spesielt da Jan-Petter startet kjøttdisken på midten av 70-tallet. Den gangen skulle alt være tilgjengelig inntil de stengte dørene og etterarbeidet måtte gjøres etterpå. Så en vanlig helg for Jan-Petter og Marianne var ikke lang. De kom ikke til hytten før lørdagskvelden og de reiste ofte tilbake søndagskvelden for å være klar til nye leveringer mandag morgen. Hvis de fikk noen til å ta ansvaret for butikken på lørdagen kunne de til og med komme ned etter stengetid på fredagen, og dette forteller Iren var en ekstra luksus.

Jenny hadde også den samme holdningen til butikkens sikkerhet som Markus, spesielt etter at han døde i 1978. Jan-Petter kjeftet på moren mange ganger og sa; “Du må ikke gå ned til butikken hvis du hører lyder. Ring meg heller.” Men hun hørte ikke etter. Hun tok noe hardt i hånden og var klar til å møte hvem det måtte være som hadde brutt seg inn. Hun sa selv at hun var livredd, men Iren spøker at av og til lurte hun på hvem som var mest redd, farmor, eller de som risikerte å møte en sint gammel dame med kjevle. Det var innbrudd av og til og Jenny forklarte at hun hadde opplevd at det tydelig var noen tilstede da hun kom ned, men de kom seg alltid ut før hun fikk se dem ordentlig. Heldigvis for begge parter.

Ellers så kunne det være veldig praktisk å “vokse opp i en butikk.” Iren forteller at hvis de manglet noe, si f.eks. at moren laget middag og hun plutselig oppdaget at de trengte noe, da kunne hun si til en av ungene; “kan du være grei å springe ned etter litt melk.” En trapp ned, inn en dør, og der var butikken. Det kunne ikke vært lettere, og det er noe som Iren forteller at hun har savnet mange ganger senere. Selv om butikker generelt i ettertid har vært åpne mye lengre, var det mange år hun strevde med å huske at hun faktisk måtte forholde seg til åpningstider.

Iren husker også at i noen år var det hun og farmor som hadde ansvar å gjøre bladene klar til neste dag. Det var en fast mandagsjobb slik at nye blader alltid var klar til tirsdagen. Etter alt var klart satt hun seg i stolen ved kassen og leste gjennom alle tegneseriebladene. Da koste hun seg. En stengt butikk og masse nytt lesestoff. En periode, da hun var litt eldre, hadde Jan-Petter etablert en egen snop-avdeling i butikken–med egen inngang. Hun jobbet der også en stund, men det lille hun tjente gikk fort ut igjen til snop.

Iren var også fascinert over at de hadde bomberom i butikken. Det ble hovedsakelig brukt som lagerrom, og hun husker at hun pleide å tenke; “Ja, ja, skulle noe skje og vi må gjemme oss i bomberommet, så vil vi i alle fall ikke sulte.”[4]

Galleri

Referanser

  1. https://stavangerbyarkiv.no/grenselost-1-januar-1965/
  2. Personlige minner av Iren N. Pallesen.
  3. Stokka bydel. Utg. Stokka kultur- og historielag. 2019. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Personlige minner av Iren N. Pallesen.