Riksmål
Riksmål var opprinnelig, og fram til 1929, navnet på det vi i dag kaller bokmål. Etter dette brukes riksmål om den ikke-offisielle rettskrivningsnormen som er fastlagt av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og som fremmes av Riksmålsforbundet. Normen baserte seg i stor grad på 1907-reformen og til dels 1917-reformen av bokmålet, da kalt riksmål. I senere år har reformer både i bokmålet og riksmålet ført de to nærmere hverandre, slik at det nå er svært liten forskjell mellom riksmål og moderat bokmål.
Riksmålet er normert gjennom Norsk Riksmålsordbok og den digitale videreføringen Det Norske Akademis Ordbok (NAOB).
Særtrekk ved riksmålet
De aller fleste særtrekkene ved riksmålet er i dag lovlige innenfor bokmålsnormen – denne artikkelen er skrevet på moderat bokmål, men det er lite eller ingenting som avviker fra riksmålsnormen i denne teksten.
Av grammatiske forskjeller er det viktigste at riksmål kun bruker to grammatiske kjønn, felleskjønn (som sammenfaller med hankjønn i bokmål) og intetkjønn. Her skiller det seg fra det danske fellesskjønnet, som bruker de gamle hunkjønnsformene. Enkelte ord kan få a-ending i bestemt form entall, for eksempel 'kua', 'jenta' og 'øya'; dette er valgfrie former. Dette fører også til at determinativene 'min', 'din' og 'sin' brukes i formene 'mi', 'di' og 'si' rett etter en slik form, men i andre sammenstillinger kan de ikke brukes - for eksempel 'kua mi', men 'se kua, den er min'.
Riksmålet bruker stum h i en del tilfeller der dette har bortfalt eller blitt valgfritt i bokmål, som 'hvalp' (bokmål 'valp'), 'hveps' (bokmål 'veps') og 'hverken' (bokmål 'verken'/'hverken'). Disse formene ble i 2015 stort sett gjort valgfrie.
Når det gjelder låneord, og spesielt engelske ord, venter man innen riksmålet gjerne med å normere til det kan dokumenteres faktisk bruk av norske former. I noen tilfeller har riksmålet lagt seg på en rettskrivning som ligger nærmere norsk talemål enn det bokmålet har gjort. Et eksempel på dette er riksmål 'kræsje', der bokmål og nynorsk har 'krasje'. I andre tilfeller holdes det på opprinnelig skrivemåte, som riksmål 'genre' der bokmålet har valgfritt 'sjanger'/'genre'.
Ved reformen i 2015 utgikk en del former som gjerne har vært regnet som «erke-riksmål». Dette gjelder blant annet 'efter', 'sprog' og 'nu'.
Litteratur og kilder
|
