Salangsverket

Salangsverket er navnet på et nedlagt verk som ble brukt til å bearbeide jernmalm fra dagbruddet på Storhaugen i Salangen kommune. Det ble begynt etablering i 1907 og verket fikk en kortvarig drift frem til det ble avviklet i 1912. I løpet av hele driftsperioden fraktet man nærmere 427 000 tonn med jernmalm ned fra Storhaugen.

Salangsverket på Langneset (Foto: Johannes Müller)

Malmfunn og etablering

Malmfunn

Storhaugen ligger i Salangen, ca. 7-8km fra Salangsverket, og det er her man har forekomst av jernmalm. Det var også forekomst av jernmalm på Reinhaugen og Lovkosčohkka, men det best egnede stedet for drift var Storhaugen i første omgang. Man begynte med skjerping i Salangen mot slutten av 1890-årene, og i 1899 ble de to første funnene av malm meldt inn til lensmannen. Det var nødvendig å melde inn funnene, for å få sikre seg retten til de. Man anslo at det var et sted mellom 20-25 millioner tonn med jernmalm på Storhaugen, der det gjennomsnittlige jerninnholdet var på 30,3 prosent.

Utbygging på Salangsverket og Storhaugen

Opprinnelig forelå det planer om å etablere verket på Storøya i Sagfjorden, og arbeidet med å etablere seg der ble påbegynt, men ble raskt avsluttet og planene lagt bort. Begrunnelsen for dette var blant annet problemer med hvor man skulle gjøre av produksjonsavfallet, is i fjorden om vinteren og dårlig plass. I april 1907 ønsket Salangens Bergverksaktieselskab å kjøpe arealer for verket, som det nå var bestemt skulle bygges på fastlandet. Arealene selskapet var interessert i å kjøpe lå på halvøya Langneset, og de tok derfor kontakt med ni grunneiere på Magesås. Innen 11. mai 1907 var kjøpskontraktene undertegnet, men kjøpet måtte også godkjennes av de norske myndighetene. Grunnen til at det var behov for godkjenning var fordi selskapet var utenlandsk, men godkjenningen kom den 8. juni 1907. Bergverksselskapet besluttet å bygge et dampdrevet kraftverk på Langneset, som skulle være klar til bruk i 1909. Frem til dampkraftverket stod klart, brukte de en mindre, kulldrevet stasjon som var klar til bruk i oktober 1907. For å bygge linebanen som skulle gå fra Storhaugen til Salangsverket på Langneset, ble det den 22. mai 1907 undertegnet avtaler med grunneiere fra Rognså. Disse kontraktene inneholdt også en avtale om at selskapet skulle bygge en vannforsyning. Dette kom beboerne i området til å få godt nytte av, da man endelig fikk en vannforsyning som var av godt kvalitet, og som ikke frøs på vinteren. Utover høsten 1908 begynte man monteringsarbeidet av linebanen. Man fortsatte å bygge opp industrien for å gjøre klar for drift, og fra november til desember 1909 startet man prøvedrift. Fra og med 1. februar 1910 startet man full drift av gruven.

Drift og betydning for lokalsamfunnet

Linebanen som fraktet malm fra dagbruddet på Storhaugen til Salangsverket (Foto: Johannes Müller)

Arbeidsplasser

Ved slutten av 1907 var det ifølge en årsrapport 275 mann som var i arbeid under Salangens Bergsverksaktieselskab. I 1908 varierte antall arbeidere mellom 150 og 510, men arbeidsstyrken var på 254 mann mot slutten året. I 1909 var antall arbeidere rundt 340. Antall arbeidere var i 1910 rundt 350 mann. Den 3. oktober 1911 melde Ofotens Tidene at det var omkring 800 arbeidere fordelt på de forskjellige ansettelsesstedene for Salangsverket. Gruvene på Storhaugen skulle stenges den 9. november 1912, og den 7. november hadde 200 av arbeiderne forlatt Salangsverket. Mot slutten av året var den kun 24 mann igjen av arbeidsstyrken på Salangsverket.

Nytt sentrum

Grunnet tilstrømmingen av folk som kom for å arbeide på verket, begynte flere i næringslivet å etablere seg i området rundt Salangsverket og på Medby. Det ble etablert sko- og klesbutikker, flere matbutikker, bakerier, serveringssteder og hotell. Arbeiderne bygde også bedehus og forsamlingshus til seg selv og familiene sine.

Ulykker og stjålet lønning

I den tiden Salangsverket ble driftet, hadde man fabrikktilsynsloven fra 1892 som skulle regulere arbeid i fabrikk. Spesielt i §4 er det vektlagt at livet og helsen til arbeiderne skulle ivaretas av virksomheten.I løpet av de få årene Salangsverket ble drevet, hadde man flere ulykker, der tre av disse var dødsulykker.

Første dødsulykke

13. juli 1909 fikk man den første ulykken med døden til følge på verket. Mannen som måtte bøte med livet var 24 år og het Olaf Olsen, og han omkom etter et fall på 15 meter. Tromsøposten skrev at «Ulykken […] rystede Foresatte og Arbeidskamerater sterkt».

Andre dødsulykke

Den andre dødsulykken skjedde den 21. juli 1911, når en steinknuser på 10 tonn skulle fraktes opp til Storhaugen. 18 år gamle Hartvik Johansen mistet livet da en stålvaier de brukte for å dra steinknuseren oppover med motorvinsj, sviktet og traff ham. Ifølge Bodø Tidene knakk han kragebeinet, og døde som følge av dette.

Ulykke i kraftsentralen

27. oktober 1911 hadde man enda en ulykke, denne gangen i kraftsentralen. Heldigvis fikk mannen raskt hjelp, og hadde hatt på seg skinnlue og kalosjer, som hadde tatt mesteparten av støtet for ham. Denne personen var ifølge Bodø Tidene verksmester Jonassen, som hadde vært uheldig og kommet borti en strømledning på 10000 volt. Heldigvis var ingeniør Guldberg sammen med ham, og fikk slått av strømmen. Det ble gjort arbeid på mannen i en time før han viste tegn til liv, men til tross for dette var han på jobb igjen dagen etter ulykken.

Tredje og siste dødsulykke

Den 4. mai 1912 skjedde den tredje, og siste dødsulykken ved verket. Magnus Simonsen, 20 år gammel, var den siste som måtte bøte med livet på verket. Ifølge Lofotposten, jobbet han inne ved malmknuseren. Han hadde kommet for nært en roterende aksel, som mest sannsynlig grep tak i klærne hans. Når andre personer rakk å komme til for å hjelpe, stod livet ikke til å redde.

Lønningstyveri

Linebanen som gikk mellom Storhaugen og Salangsverket, ble brukt til mer enn å frakte jernmalm. Den ble også brukt til å transportere lønningene til arbeiderne oppe på Storhaugen. De la lønningene i en forseglet lønningskasse på Salangsverket, og sendte den opp i en av de tomme vognene. I desember 1910 skjedde det utenkelige, der lønningen ble stjålet. En mann hadde fått greie på hvordan lønningen transportertes, og kommet seg opp i et av banetårnene. Her ventet han til den rette vognen kom, hoppet oppi og tatt lønningskassen. Han fikk med seg 2000kr, som i 2022 tilsvarte rundt 150 000kr. Av en eller annen grunn stjal mannen bare halvparten av pengene fra lønningskassen, da det var 4000kr tilsammen i kassen. Dette lønningstyveriet ble aldri oppklart, og den dag i dag vet man ikke hvem som stod bak.

Avvikling av drift

Allerede i 1912 ble driften av Salangsverket avviklet. Det var flere grunner til dette. I et intervju med direktør Johannes Møller i Saltværingen i oktober 1912, understreket han flere av disse. Et av problemene omhandlet kvaliteten på malmen, som var under ønsket verdi. Det var for lite jern i malmen som ble utvinnet, der mesteparten hadde et innhold på under 24%. Det var også misnøye rundt ledelsen, som også bidro til avgjørelsen om å avvikle. Klimaet var et problem, og dette kom i veien for utvinningen av malmen oppe på Storhaugen. Salangsverket var et verk til 10 millioner kroner på den tiden, som i 2022 tilsvarte i underkant av 700 millioner kroner. Verket var ikke lønnsomt, og hadde derfor ikke mulighet til å tjene inn all kapitalen som var lagt i for å bygge det.

Salangsverket og Storhaugen i dag

En av ruinene på Salangsverket (Foto: Sigmund Pettersen)

Friluftsmuseum

I dag er Salangsverket et friluftsmuseum. Det står flere ruiner igjen etter verket og tilhørende bygg, som man kan gå rundt og studere. Storhaugen, der jernmalmen ble hentet fra, er også hjem til diverse ruiner som arbeiderbrakker og bygg fra malmutvinningen.

Kunstutstillinger

Mellom 11. juni og 30. september 2021 ble det satt opp en kunstutstilling kalt Salangen Biennale på Salangsverket og på Storhaugen. Mellom 19. juni og 23. juli 2023 settes det opp enda en kunstutstilling på samme sted. Denne utstillingen heter Salangen Biennale II.

Turdestinasjon

Storhaugen er en populær turdestinasjon innad i kommunen, uansett årstid.