Samtale:Folkeminne
Folk
Fin og særs relevant artikkel! Eg har ei lita innvending mot tolkinga av "folk" og "folkeleg" i denne samanhengen. Eg er nemleg ikkje så viss på om desse omgrepa i fyrste omgang refererte til "allmuen ... de nederste lag av befolkningen". "Volk" var vel heller einstydande med "nasjon", "ethnos", "blodsfellesskap", gjerne også "rase". Men nasjonalromantikarane var overtydde om at den autentiske "folkeånd" best hadde overlevd i allmugen (helst i bondestanden, ikkje i proletariatet), så slik sett vart allmuge/bondekulturen eit naturleg studieobjekt. "I andre omgang" har det da skjedd ei tydingsforskyving over til det "folkelege" i demokratisk (ikkje etnisk) forstand. Kva trur du?Hans P. Hosar 5. aug 2010 kl. 11:24 (CEST)
- Du har selvfølgelig rett, Hans. Jeg skal forsøke å flette det inn i artikkelen. Det som er litt uklart for meg er når denne betydningsforskyvningen skjedde. Sammenhengen og forskjellen i "Folk som Nasjon" og "Folk som Allmue" ligger i spennet mellom romantikk og opplysning, og for meg virker det som om disse to har vært temmelig parallelle en stund? Ida Tolgensbakk 5. aug 2010 kl. 12:20 (CEST)
- Det skjedde vel under venstrenasjonalismens dominans 1880-1940, og har samanheng med at nasjonalismen her i landet nettopp var "venstre" - at det mest nasjonale partiet også var det mest demokratiske (iallfall før arbeidarrørsla for alvor byrja gjere seg gjeldande). (Eg medgir at dette er drodling frå mi side. Kjem eg over noko relevant av substans, skal eg meddele det.) Hans P. Hosar 5. aug 2010 kl. 12:47 (CEST)
- Som du ser har jeg bare lagt til en parentes, og det er jo ikke akkurat nok. Blir glad for litteraturtips, for jeg merker at det jeg eventuelt kan skrive bare blir synsing... Ole Marius Hylland skiller i artikkelen sin ("Betraktninger om en forstavelse", 2000) mellom tre varianter på spørsmålene Hvem er folket og Hvordan forholder man seg til folket: 1) En interesse for og bruk av elemter fra folket og folkekulturen - enten poetisk eller nasjonalpolitisk 2) Et ønske om å lære noe til folket, altså en opplysningsideologi 3) Å arbeide til beste for folket, en frigjøringsideologi, å tale folkets sak. Disse tre går jo sammen innen den tidlige folkloristikken, selv om den tredje tilhører den seineste om man tenker kronologisk. Sånn jeg har forstått det er Jørgen Moe en romantiker, mens Asbjørnsen var mer av en opplyser... men de er jo fullstendig samtidige... og bestevenner. Oi, nå kjenner jeg at jeg er litt forvirra her gitt. Ida Tolgensbakk 5. aug 2010 kl. 13:03 (CEST)
- Det skjedde vel under venstrenasjonalismens dominans 1880-1940, og har samanheng med at nasjonalismen her i landet nettopp var "venstre" - at det mest nasjonale partiet også var det mest demokratiske (iallfall før arbeidarrørsla for alvor byrja gjere seg gjeldande). (Eg medgir at dette er drodling frå mi side. Kjem eg over noko relevant av substans, skal eg meddele det.) Hans P. Hosar 5. aug 2010 kl. 12:47 (CEST)