Folkeminne

Kristian Bugges folkeminnesamling fra 1934.

Illustrasjon fra Asbjørnsen og Moe, 1936: De tolv villender.

Med begrepet folkeminne menes vanligvis folkelig tradisjonsoverført muntlig kultur. Begrepet stammer fra det tyske Volkskunde. Det omfatter fortellinger, skikker, trosforestillinger som traderes fra menneske til menneske over flere ledd - fra generasjon til generasjon eller innen samme generasjon. I nyere tid har ordet folklore tatt mer over for ordet folkeminne, og de to brukes gjerne litt om hverandre.

En problematisk definisjon

Den forsøksvise begrepsdefinisjonen ovenfor er problematisk av flere grunner, blant annet fordi forskerne vanligvis regner med flere rent skriftlige sjangre som folkeminner - faxlore er et kuriøst (og dessuten snart utdødd) eksempel, doskriblerier et annet. Et annet problem knytter seg til hva man definerer som ”folkelig” – hva betyr ”folk” i ”folkeminne”?

For de første, romantiske folkeminnegranskerne - slike som Brødrene Grimm eller Jørgen Moe - var svaret selvsagt: folk refererte til allmuen, til de nederste lag av befolkningen (som også representerte Folket, nasjonen). Her mente man for eksempel å kunne finne rester av eldre kultur, de siste minner om en tidligere storhetstid – minner som overklassen hadde mistet i siviliseringsprosessen. Folket var selv uvitende om disse skattene, og redningsaksjonen måtte straks settes i gang: forskerne dro ut på bygdene og samlet eventyr, sagn og sanger. Hvem som ble informantene deres var uviktig, siden folkeminnene var upersonlige, og man ikke regnet med enkeltpersoners kunstneriske innsats i noen særlig grad. Dette synet på den enkelte informant endret seg i etter hvert, og i ettertida har man forsøkt å rekonstruere hvem de første innsamlerne hadde snakket med. Man har for eksempel forsøkt å finne ut av hvordan deres livshistorier og personlighet hadde formet utvalg og presentasjon av fortelle- eller sangstoffet de meddelte sitt publikum.

Et radikalt annet syn på den enkelte forteller kom også med performans-forskerne, som så på hver enkelt fortellingssituasjon eller sang som et utøvende kunststykke. Den amerikanske folkloristen Dell Hymes brukte i 1975 begrepet "breakthrough into performance" - det som skjer når en vanlig samtalesituasjon forandres til en fortellesituasjon. Samtalepartnerne endrer roller og blir forteller vs tilhørere, mens en anektode, en vits eller liknende framføres.

Tradisjon er sentralt begrep for alle som jobber med folkeminner, men materiale kan som sagt traderes gjennom mange ulike kanaler. Uansett er det viktig at selve tradisjonsprosessen gjør noe med det som traderes: personlige minner som fortelles videre til andre tilpasses sitt publikum og formes av holdninger og verdier i miljøet. Historier som blir populære og fortelles videre gjør det av en grunn: på et eller annet vis tyder videre tradering på at historiene bærer på noe som regnes som viktig og har en mening for fortellere og publikum. Slik kan folkeminner være en inngangsport til studier av ulike sider ved samfunnet de brukes i.

Et mangesidig felt med utallige sjangre

Mange har forsøkt å fastnagle begrepet (og forskningsfeltet) folkeminne / folklore, men få av definisjonene har som man skjønner blitt fullstendig allment akseptert.

Den amerikanske folkloristen Alan Dundes har forsøkt seg på en liste. Her inkluderer han blant annet myter, sagn, eventyr, vitser, ordtak, regler, sanger, besvergelser, velsignelser, forbannelser, eder, fornærmelser, spott, tounge-twisters, hilsnings- og avskjedsformularer, folkedrakter, folkedans, folkemedisin, folkemusikk, folkesanger, folkelige språktrekk (som slang), metaforer, navn, muntlige epos, minnebok-dikt, latrinalia, limericker, hoppetau-vers, knesanger, ellinger, barnerim, spill, fakter, symboler, bønner, practical jokes, matoppskrifter, gateselgeres rop, lokker og lyder man bruker til dyr, huskeregler, tradisjonelle kommentarer til kroppslyder, skikker og feiringer – og flere andre fenomener. Dundes´ liste er ikke ment som en definisjon, og må kanskje heller forstås som et forsøk på å vise hvor utrolig mangfoldig feltet er, og hvor meningsløse mange definisjoner vil være.

Folkeminner i dag

Et eksempel på moderne folkeminne?

Folkelig? Tradisjonsoverført? Men ikke muntlig.

Enkelte folkeminnesjangre kan se ut til å være utdøende (som den tidligere nevnte faxlore) eller lite produktive (som folkeeventyr), men kan gjerne overraske ved å bli aktualisert igjen og igjen. Og nye sjangre kommer stadig til - et eksempel er kjedebrev via e-post eller sms. Gamle motiver, fortellinger og myter dukker også opp i stadig nye sjangre. Svenskevitser kan ha eventyrmotiver fra fortellingene om Askeladden, og har blitt overført muntlig, per fax, tagging, smser og så videre - akkurat som historiene om Hellig Olav ble (og fremdeles blir) fortalt gjennom sagn, viser og ballader. Som Torunn Selberg uttrykker det: "Når vi studerer folklore i det moderne samfunnet innebærer det like mye et perspektiv som det å avgrense ulike uttrykk som folklore" (1995:9).

Mot slutten av det nittende århundre og videre har forskningsfeltet folkeminne blitt ytterligere utydelig i og med at man administrativt ved universitetene i Oslo og Bergen har slått sammen faget folkloristikk med etnologi. Mange folklorister forsker i dag på temaer som er beslektet med idéhistorie, antropologi og mediefag. Andre ser faget som en metodisk og teoretisk tilnærming til kommunikasjonsoverføring i uformelle sammenhenger.

Folkeminneforskningen / folkloristikken har uansett lenge vært blant støttefagene til lokalhistorien, og ser ut til å fortsette å være det, kanskje først og fremst i sin mer tradisjonelle form – for eksempel ved innsamling om informasjon om skikker og tradisjoner i tidligere tid.

Kilder

• Bjørnhaug Johansen, Liv 2008: Immateriell kultur på vandring. Grunnkurs i folkloristikk på 30 minutter. Foredrag under seminaret Minner i migrasjon, NLI
• Eriksen, Anne og Torunn Selberg 2006: Tradisjon og fortelling. En innføring i folkloristikk, Pax forlag, Oslo
• Hylland, Ole Marius: "Betraktinger om en forstavelse. innfallsvinkler til begrepet folk", i: Alver og Rogan (red.): Norden og Europa. Fagtradisjoner i nordisk etnologi og folkloristikk, Novus forlag, Oslo
• Hymes, Dell 1975: "Folklore's nature and the Sun's Myth", i: Journal of American Folklore, vol. 88
• Kvideland, Reimund 1981: "Folkloristikkens nye paradigmer: Performans" (s. 55-69), i: Gun Herranen (red.) Folkloristikens aktuella paradigm., Nordiska institutet för folkdiktning NIF Publications No. 10. Åbo 1981. ISBN 951-95198-8-2.
• Oring, Elliott (ed.) 1986: Folk groups and folklore genres. An introduction, Utah state university press.
• Selberg, Torunn (red.) 1995: Nostalgi og sensasjoner. Folkloristisk perspektiv på mediekulturen, NIF
• Selberg, Torunn og Anne Eriksen 2006: Tradisjon og fortelling. En innføring i folkloristikk, Pax forlag