 Runkalender i Nordiska Museets samling. ( pitesamisk rijbmo, lulesamisk rijmmo, nordsamisk riibma), også kalt skivekalender, er en betegnelse på en type primstav som har vært brukt i samiske områder. De samiske kalenderne likner andre typer evighetskalendre i den forstand at dagene er avmerket med streker eller runer, og høytider og merkedager med ulike symboler. Men den samiske typen er ikke formet som staver eller brett, men er mindre og sammensatt av flere langsmale skiver festet sammen på langsidene som en bok. De fleste er laget av horn, ben eller bjørk. Hver skive har vanligvis én måned per side, slik at en med seks til sju skiver får en 12- eller 13-månederskalender. Da Ingalill og John Granlund gjorde den første overgripende studien av det de kalte "lapska kalendrar" i 1973, fant de fram til tjuesju evighetskalendre fra svensk område som kunne klassifiseres som samiske. Av disse var sju strekkalendre, tolv runekalendre uten gyllentall, og tre av kalenderne var firkantede runestaver [1]. På norsk side har Audun Dybdahl undersøkt en samisk skivekalender som i dag befinner seg i NTNU Vitenskapsmuseet (T132). Den har 13 utskårne sider, hver med fire uker á syv dager - i samisk tidsregning har gjerne året 13 måneder. Det er mye vi har få kilder til og ikke kan vite om den praktiske bruken av evighetskalenderne. Men det finnes enkelte kilder som peker på at runekalenderen var i aktiv bruk for å holde orden på både kirkelige høytider og det nomadiske livets flyttinger. Les mer …
 Isak Saba. Representerte DNA på Stortinget. Han ble den første same innvalgt på tinget i 1906. Foto: Ukjent (født 15. november 1875 i Nesseby, død 1. juni 1921) var en lærer, folkeminnesamler og stortingsmann fra Nesseby.
Som representant for Arbeiderpartiet ble han den første samiske representanten på Stortinget, der han satt for Finnmark fra 1907 til 1912. Også som folkeminnegransker og folkeminnesamler gjorde han en stor innsats for å fremme og bevare samisk kultur. I 1918 fikk Saba en bevilgning på 200 kroner fra universitet til innsamling av folkemelodier, folkesanger og tradisjoner blant samene i Varanger og skoltesamene i Neiden-distriktet. Familie og naboer var de første informantene hans, før han dro på mer omfattende innsamlingsreiser. Materialet etter Saba er i dag oppbevart hos Norsk Folkeminnesamling i Oslo, og omfatter både sagn, eventyr og sanger på norsk og samiske språk, i tillegg til materiale om språk og korrespondanse. Sabas innsamling utgjør den viktigste dokumentasjonen av skoltesamisk kulturarv vi har, og gir et helt unikt bilde av samisk kulturhistorie på tvers av riksgrensene. Les mer …
 Nils Lid, studentbilde. Foto: Hentet fra Studentene fra 1912 (1937). Nils Lid (født 16. januar 1890 på Voss, død 30. april 1958 i Oslo) var folkelivsforsker og språkmann, professor i etnologi fra 1940, landets første.Nils Lid vokste opp på Voss. Faren var gårdbruker og drev en liten slakterforretning. 1909-1910 gikk Lid på middelskole i Nordfjordeid, og i 1912 tok han examen artium som privatist. Deretter studerte han filologi ved universitetet i Kristiania. I sine unge år drev Lid også med boksing.
Lid ble cand.philol. i 1918 med norsk hovedfag. Tittelen på hovedfagoppgaven var Um slaktingsskikkane og slaktenemningane på Voss. Hans første stilling etter eksamen var som overlærer ved Voss landsgymnas. Her var han til 1920, da han ble universitetsstipendiat i folkeminnevitenskap. Året 1923-1924 var han konstituert som arkivar ved Norsk Folkeminnesamling. I 1924 ble Lids stipend knyttet til Institutt for sammenlignende kulturforskning, der han ble leder for de folkloristiske og etnologiske undersøkelsene. Samme år ble han dr.philos. på avhandlingen Norske slakteskikkar med jamføringar frå nærskylde område. Les mer …
</onlyinclude>  Glima i Rupedalar er et kunstverk av Ingrid Lene Langedok, her med Mælefjell i bakgrunnen. Glima står ved garden Kvåle i Flatdal og er et av verkene kunstprosjektet Kikkeskåp i sogelandskapet i Flatdal. Foto: Siri Iversen (2012) Glima var ifølge sagnet ei av gygrene nær Flatdal. Sagnet sier at det levde tre gygrer (trollkjerringer) i fjellene rundt Flatdal. Det var Glima som holdt til i Mælefjell, Ljose-Signe i Bindingsnuten, og Tårånn i Skorve. De voktet over bygdefolket og hadde forbindelse med hverandre ved å blåse på lur. Glima var gygra som slo seg til tåls med den nye tiden, men uten glede. Musikken hun spilte var mørk og trolsk. </onlyinclude>
Torkjell Haugerud komponerte lydarslåttene «Tårånn i Tråppin», «Glima» og «Ljose-Signe» inspirert av Sigurd Nes sitt dikt «Draum». Tema i diktet er hentet fra sagnet om gygrene.
Litteratur og lenker
 Faksimile fra Aftenposten 9. juli 1907: Utsnitt av nekrolog over Sophus Bugge på forsiden. (født 5. januar 1833 i Larvik, død 8. juli 1907 på Tynset) var språkprofessor. Han var blant sin tids fremste filologer og lingvister, og han arbeidet også med folkloristiske emner. Sophus Bugge vokste opp i daværende Storgata 12 (dagens Kirkestredet 6) i Larvik, som sønn av trelasthandler Alexander Bugge (1790-1854) og Maren Kirstine Sartz (1798–1836), og ble gift i 1869 i Kristiania med Karen Sophie Schreiner (1835-1897). Han var far til professor Alexander Bugge (1870-1929) og bokillustratør og kunstmaler Johanna Bugge Berge (1874-1961). Les mer … | 
