 Hytta ved Pollvatnet. Hildur og Jo Turtumøygard sitjande til høgre. Jo Turtumøygard (fødd i Lom 18. mars 1898, død same stad 5. januar 1984) var lærar. Han hadde mangfelte interesser, og var aktiv på mange måtar innan kulturliv, organisasjonsarbeid og generelt samfunnsengasjement. Ikkje minst er han kjend som ein forkjempar for lokalt kulturvern. Særleg arbeidet i Lom heimbygdslag og bygdemuseet opptok han sterkt i seinare år. Han har mykje av æra for at heimen til Tor Jonsson vart teke vare på og gjort til museum. Turtumøygard var ein nær ven av den ein god del yngre diktaren.
Les mer …
 På dette bildet fra bispemøtet i Kristiania høsten 1877 sitter biskop Jørgen Moe foran helt til høyre. Jørgen Moe (født 22. april 1813 på Øvre Mo i Hole i Buskerud, død 27. mars 1882) var biskop, forfatter og folkeminnesamler, blant annet kjent for samarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen. Jørgen Moe var sønn av gårdbruker og stortingsmann Engebret Olsen Moe (1780–1849) og Marthe Jørgensdatter Moe (1786–1846). Han ble gift i 1854 med Johanne Fredrikke Sophie Sørenssen (1833-1913). Jørgen Moe var far til blant andre kunsthistoriker Vedastine Aubert (1855-1933), lærer og folkeminnesamler Marie Vilhelmine Moe (1856–1940), folkeminneprofessoren Moltke Moe (1859–1913) og juristen og ingeniøren Ole Falk Moe (1861-1913).Jørgen Moe ble kjent med Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) på slutten av 1820-tallet. De begynte å samarbeide om eventyrinnsamling i 1837, og foretok en rekke innsamlingsreiser i Norge. De utga, som Asbjørnsen og Moe, heftevis ut norske folkeeventyr fra og med desember 1841, senere samlet og utgitt som bøker. Tobindsverket Norske Folkeeventyr, samlede og fortalte af P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe ble utgitt i 1851. Siste felles samling fra Asbjørnsen og Moe kom ut i 1871.
Til forskjell fra folkeeventyrene har Jørgen Moes pionerarbeid med å samle og studere norske folkeviser vært lite kjent. I 2019 gav Ørnulf Hodne ut boka Jørgen Moe og folkevisene. Les mer …
 Konservator Marta Hoffmann ved sitt skrivebord på Norsk Folkemuseum sommeren 1961. Foto: Unni Fürst/Norsk Folkemuseum. (fødd 10. juli 1913 på Jæren, daud 15. februar 2001) var kunsthistorikar og konservator. Gjennom sitt arbeid på Norsk Folkemuseum var ho personen som konkretiserte ideen om ei vidareføring av Ord og Sed, og ho vert ofte omtala som ho som la "grunnsteinen" for Norsk etnologisk gransking (NEG). Les mer …
Elisabeth (Lily) Weiser-Aall (fødd 18. desember 1898 i Wien, daud 26. februar 1987 i Oslo) var ein austerrisk-norsk folklorist og etnolog. Ho vert ofte skildra som ein av dei framste etnologane i si tid, og var ei føregangskvinne for forsking på dei etnologiske og folkloristiske felta.Lily tok dei fyrste tre åra av folkeskulen heime og det 4. året ved privatskula Brabbé i Wien. I 1909 tok ho til studia ved gymnaset Foreldreforeiningas privatmiddelskule i Wien, men heldt fram ved Mädchenobergymnasium des Vereines für erweiterte Frauenbildung frå 3. klasse av. Den 7. juli 1917 avla ho eksamen arium med utmerkelse.
I oktober 1917 byrja Lily ved det filosofiske fakultetet ved universitetet i Wien, der ho studerte både tysk litteraturhistorie og filosofi. Etterkvart tok ho også til å studere både norrønt og kunnskap om den germanske oldtiden. Medan Lily gjekk i skulen lærte ho seg fransk språk, men på universitet lærte ho seg også engelsk, og etter eit opphold i Sverige sommaren 1920, også svensk. Til same tid byrja ho å studere folkloristikk/etnologi og mytologi. Då skreiv ho dissertasjonen sin om historia til juleskikkene. Les mer …
 Edvard Ruud. Foto: Sevald Eilertsen/Harstad Tidende 1980. (født 6. november 1907 på Elgsnes i Harstad - død 5. august 2001) var en bonde, lyriker, folkeminne- og samler av folkemusikk fra Nord-Norge. Han var en av landsdelens fremste kulturpersonligheter. Fornminner var viktig for ham, og han besørget opptak og lagring av flere hundre gamle folkesanger gjennom NRK og også hos Tromsø Museum, og er ellers medvirkende på en rekke plate- og CD-utgivelser med folkemusikk.
Gjennom sine dikt og prologer, sine viser og kåseri og sin kamp for å minnes tidligere kulturpersonligheter, har Edvard Ruud satt varige merker etter seg. Hans store ideal var dikterpresten Anders Hovden og han skrev hyllingsdikt til dikterprestens minne.
I ung alder ble Ruud grepet av målsaken og den frilynte ungdomsbevegelsen. Utallige er de stev og viser han har skrevet selv, og i tillegg samlet inn og sørget for å bevare for etterslekten. Gjennom direkte tale, grammofon, radio og TV har vi andre fått del i hans innsats. Les mer … | 
