 Bergitte Sæthern, ca. 1963. (fødd 14. august 1900 i Eidskog, død 10. november 1975 same stad) var bonde, Høgre-politikar og folkeminnesamlar. Ho hadde verv i fleire lag og foreininger livet gjennom, blant dei Norges Bondekvinnelag.Sæthern var ein sentral Høgre-politikar i Hedmark. Ho var medlem av Høgrekvinnenes landsstyre, og dessutan det fyrste æresmedlemmet i Hedmark Høgre og av Hedmark Høgrekvinnelag. Ho reiste til dei andre nordiske landa som representant for høgrekvinnene, og skipa til fleire Høgre-kvinnelag i Hedmark. Ho sat i kommunestyret for Eidskog Høgre i fire periodar.Ho var aktiv i det lokale bispedømmerådet og meieristyret, ho var domsmann og skjønnsmann, med i Eidskogs utval til Norges Familieråd og medlem i Eidskog forsyningsnemnd og barnevernsnemnd.I 1948 stifta Sæthern Eidskog Bondekvinnelag, og ho blei den fyrste leiaren og kasseraren i laget.I 1923 samla Sæthern fleire folkeminne i Eidskog som ho sendte inn til Reidar Th. Christiansen (1886-1971), arkivar i Norsk Folkeminnesamling og professor i folkloristikk.Sæthern var djupt engasjert i å ta vare på lokalhistoria i Eidskog. Ho samla ikkje berre inn folkeminne, men var òg ein av eldsjelene bak Eidskog bygdebok.Sæthern formidla mykje av det lokalhistoriske stoffet ho samla i avisa. Les mer …
 Hytta ved Pollvatnet. Hildur og Jo Turtumøygard sitjande til høgre. Jo Turtumøygard (fødd i Lom 18. mars 1898, død same stad 5. januar 1984) var lærar. Han hadde mangfelte interesser, og var aktiv på mange måtar innan kulturliv, organisasjonsarbeid og generelt samfunnsengasjement. Ikkje minst er han kjend som ein forkjempar for lokalt kulturvern. Særleg arbeidet i Lom heimbygdslag og bygdemuseet opptok han sterkt i seinare år. Han har mykje av æra for at heimen til Tor Jonsson vart teke vare på og gjort til museum. Turtumøygard var ein nær ven av den ein god del yngre diktaren.
Les mer …
 Marcello Haugen. Foto: Faksimile fra Bergo (1974): De klarsynte. (født 6. juli 1878 på Kongsberg, død 30. desember 1967 på Lillehammer) var selverklært natur-lege og 'synsk'. Han var omstridt i sin samtid, og ble beskyldt for å være kvakksalver og bløffmaker, men var landskjent og ble oppsøkt av mange mennesker gjennom flere tiår. Les mer …
 Lekas kommunevåpen, i rødt en gull vinget ørneklo, viser til ørnerovet. er et av våre yngste rovdyrsagn. I 1932 forsvant tre og et halvt år gamle Solveig Hartvigsen (1929–2010) fra familiens hage. Hun ble funnet i god behold på et fjell, og det ble konkludert med at en havørn måtte ha tatt henne. Selv om enkelte omtaler av saken framstiller det som om Hartvigsen hele livet hevda at historien var sann, påpekte hun selv at hun ikke huska det som skjedde. Ornitologer mener at det er umulig for en havørn å bære et såpass tungt barn, men allikevel framstilles sagnet som en realitet. Lekas kommunevåpen er inspirert av ørnerovet. Les mer …
</onlyinclude>  Glima i Rupedalar er et kunstverk av Ingrid Lene Langedok, her med Mælefjell i bakgrunnen. Glima står ved garden Kvåle i Flatdal og er et av verkene kunstprosjektet Kikkeskåp i sogelandskapet i Flatdal. Foto: Siri Iversen (2012) Glima var ifølge sagnet ei av gygrene nær Flatdal. Sagnet sier at det levde tre gygrer (trollkjerringer) i fjellene rundt Flatdal. Det var Glima som holdt til i Mælefjell, Ljose-Signe i Bindingsnuten, og Tårånn i Skorve. De voktet over bygdefolket og hadde forbindelse med hverandre ved å blåse på lur. Glima var gygra som slo seg til tåls med den nye tiden, men uten glede. Musikken hun spilte var mørk og trolsk. </onlyinclude>
Torkjell Haugerud komponerte lydarslåttene «Tårånn i Tråppin», «Glima» og «Ljose-Signe» inspirert av Sigurd Nes sitt dikt «Draum». Tema i diktet er hentet fra sagnet om gygrene.
Litteratur og lenker
| 
