 Futen sin utgiftspost for avrettinga av Marit Trulsdotter. Transkribert: «Giffuet skarpretrenn aff Osloe for enn quinde nemblig Martte Throlsdatter, at Rete med Ild Och brand for throldomssag Hun er Offuergangenn Pening v dr [Marg:]Dom att inttet var effter hinder» Foto: Akershus lensrekneskap 1621-1622. (død 1621 eller 1622) var ei kvinne i Skjåk som vart dømd og brend på bålet for trolldom. Rettsprosessen gjekk føre seg våren og sommaren 1621. Avrettinga, utført av skarprettaren i Oslo, er ikkje datert, men er med i utgiftsrekneskapen til futen i Gudbrandsdalen for året 1. mai 1621 til 1. mai 1622. Vedlagt rekneskapen er ei utskrift av rettssaka mot Marit, der vi får vite ein del om kven Marit var, og nokså detaljert om dei hendingane og gjerningane som førde til at ho vart dømd. Les mer …
Trolldomsprosessane i Europa frå 1420-åra til kring 1750, i nyare tid òg kjent som hekseprosessane eller heksejakta, var ei organisert jakt på personar ein meinte var trolldomskunnige. Trolldomsprosessane fann hovudsakleg stad i protestantiske område, men var òg vanleg i Frankrike og Polen. I katolske kjerneområde som Spania, Portugal og Italia vart ein liknande funksjon utført av Inkvisisjonen. Dei fleste av dei dømte i prosessane i Noreg var kvinner og har frå 1700-talet av — etter at trolldomsprosesstida var over — gjerne vorte kalla hekser. Totalt vart omkring 50 menn og 250 kvinner dømte til døden i Noreg; totalt er det dokumentert at 307 personar vart avretta. Eit unntak frå hovudregelen elles i Nord-Europa var Island, der berre menn vart dømte for trolldom. Blant samane var det òg fleire menn enn kvinner som vart skulda. Den første norske saka kom i 1570-åra, og den siste avrettinga fann stad i 1695. Dei fleste avrettingane i Noreg vart utførte ved brenning på bål. Brenninga vart sett som ei rensing av den dømte. Les mer …
Dårelaupet er en smal renne i fjellet ved Fjågesundstraumen. Det fortelles at en mann som var dømt fra livet skulle bli fri dersom han kunne komme seg fram og tilbake over renna. Den dagen mannen skulle gå Dårelaup samlet det seg mange tilskuere, deriblant mange jenter. Mannen gikk frem og tilbake og var dermed fri. Men da han fikk se alle jentene sa han: «Ja, no vil eg gange ein gong for dei unge vene drosir, au.» (dros = jente.) Men denne gangen gikk han utfor fjellet og slo seg ihjel. Les mer …
 Hegnin, Seljord. Foto: Anne Brit Borgen. (født 17. juli 1801 i Heddal, død 1855 i Christiania) var prestedatteren fra Heddal i Telemark som ble den første store folkevise- og folkeminnesamleren i Norge. Moren hennes var Helle Margrethe Neumann, som var andre kona til sokneprest Johannes Crøger i Heddal. Han var en opplyst og særpreget prest som både var veltalende og omstridt. Han hadde et stort bibliotek, og brukte kunnskapene sine både til å hjelpe syke, og vaksinere mot kopper. Det var moren som hadde undervist Olea i sang og musikk.Det er trolig at Olea hadde det første møtet med folkekulturen i sitt barndomshjem.
Samlerarbeidet til Olea gikk for seg i flere bygder. På egen hånd begynte hun å samle gamle folkeviser og -melodier. Disse kom senere til å ugjøre en del av Ludvik Mathias Lindemans og Magnus Brostrup Landstads arbeider. Hun har skrevet ned toner og hentet folkekultur i Heddal, Morgedal, Kviteseid, og Seljord. Det var hun som hadde samlet mange av folkevisene i Landstads «Norske Folkeviser» som han gav ut i 1853, men hun ble bare så vidt nevnt i forordet. Ingen leverte mer melodimateriale til Lindemans « Norske fjeldmelodier» enn hun. Her er hun kilde til de mest kjente balladene som : « Liti Kjersti og Bergekongen», « Falkvor Lommansson» og « Åsmund Frægdegjeva». Crøger skrev ned tonene ved hjelp av salmodikon-notasjon. Vi vet at hun kunne lese noter, men hun kunne kanskje ikke skrive noter? Eller, hun mente at melodiene ble mer allment tilgjengelige på den måten. Olea underviste i sang på Kviteseid Seminar. Les mer … | 
