Forside:Folkeminne

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Folkeminne
thumb
Foto: Kristian Bugges folkeminnesamling fra 1934.
Med begrepet folkeminne menes vanligvis folkelig tradisjonsoverført muntlig kultur. Begrepet stammer fra det tyske Volkskunde. Det omfatter fortellinger, skikker, trosforestillinger som traderes fra menneske til menneske over flere ledd - fra generasjon til generasjon eller innen samme generasjon. I nyere tid har ordet folklore tatt mer over for ordet folkeminne, og de to brukes gjerne litt om hverandre.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
En utgave av Kivlemøyane fra 1917.

Kivlemøyane er den vanlige betegnelsen på et kjent sagn fra Kivledalen, en sidedal til Seljord i Telemark. Sagnet er første gang referert av Andreas Faye og Magnus Brostrup Landstad. Ivar Aasen har også en tidlig nedtegning.

Kivlemøyane handler om tre unge jenter som etter sagnet skulle holde til i Kivledalen. I denne fjelldalen skal det ha stått en kirke i katolsk tid. Jentene var ute og gjette geiter i graslia ovenfor kirken. De var flinke til å spille på bukkehorn, lur og fløyter. Tonene kunne høres av folket i kirken og de lokket dem ut på kirkebakken midt under messa. Den katolske presten blei så opprørt at han gikk ut på kirketrappa i full messeskrud, løftet armene mot Kivlemøyene oppe i fjellet og mana dem i stein. De ble til tre steinblokker som stod på egg oppi Kalvejuvet. I dag er det bare en av steinene som står oppe, men sagnet om Kivlemøyane og slåttesyklusen lever fremdeles.

Sagnet om Kivlemøyane er også utformet som bygdevise, blant annet sunget av Aslak Brekke. I visa heter jentene Kari, Mari og Gro. I tillegg er fortellingen knyttet til slåttekrinsen Kivlemøyane.   Les mer …

Frøyrak ”der heime”, garden til Olav Frøyrak. Fotografiet er teke frå Sikkom, odden der Skjørings grav var, og der Spelemannssteinen er – Frøyrak var på 1800-talet eit musikalsk senter i Setesdal.
Olav Frøyrak (fødd 1918 på Frøyrak i Bygland, død 2006) var gardbrukar på Frøyrak. Tormod Tveitå har skreve ned nokre soger etter det han kallar "ein sogeforteljar i vår tid":

Olav vart fødd på Frøyrak i 1918. Som einaste sonen på bruket ”der heime” var på mange måtar lagnaden fastsett: Han skulle bli på Frøyrak og drive garden. Ikkje slik at eg trur han hadde noko mot denne lagnaden. Men der kom ikkje mange ungjenter til ein veglaus gard på vestsida av fjorden, og som mange andre har opplevd: Ein finn seg sjeldan gifte i skyttarlag og på skogeigarlagsmøte. Så Olav vart aldri gift. Men han var den staselegaste gamalungkaren eg nokon gong har møtt: Høgvaksen, kraftig og med ei kroppshaldning som ein ungdom heilt til det siste – og han var 88 år då han døydde i 2006.

Eg var aldri innom Olav og systera Berit utan at det vart tala om gamalt. Eg nemnde det ikkje, men straks eg kom heim sette eg meg ned med papir og blyant og skreiv det eg hadde høyrd. Kvar gong hadde eg høyrd noko nytt gamalt. Ei soge høyrde eg to gonger (Bjønnane under Hesteberga), men då eg skulle samanlikne dei to versjonane så var dei ord for ord mest identiske. Dei små forskjellane som var, var nok mi skyld.   Les mer …

Dale – gard nr. 56 i Bygland kommune, foto frå 1910–1915.
Dale er ein namne- og matrikkelgard i Bygland kommune. Garden femner om eit areal på ca. 25 000 da i eit samla område mellom Byglandsfjorden og grensa mot Åseral. Eit mindre areal vart på 1800-talet skild ut til heie-eigedomen Trældalen – elles er det ikkje kjend endringar i gardsgrensa. Dale må vere ein opphavsgard og difor svært gamal. Det er lite grunn til å tru at nokon gard er skild ut, men ein kunne nok tenke seg at Ormsli (nå Frøyrak) opphaveleg kan ha høyrd til Dale – om då ikkje heile Frøyrak er skild ut frå Dale i svært gamal tid.   Les mer …

Forestillingen om Seljordsormen er kjent fra Seljordsvannet i Telemark, og pryder Seljords kommunevåpen. Seljordsormen påstås å være en lindorm eller sjøorm, det vil si et stort sjødyr kjent fra folketro og mytologi.
Sjøormen som er det vanlige navnet på vesenet, er ifølge folketroen en sjø- eller lindorm, det vil si et stort, slangeliknende sjødyr, som holder til i det 13 km lange Seljordsvatnet i Seljord kommune i Telemark. Dyret har vært omtalt i lang tid og det foreligger en mengde vitnebeskrivelser om møter med Seljordsdormen. Den eldste skriftlige beretningen om skapningen er fra 1750, da den skal ha velvet en robåt med et flyttelass som tilhørte en kar fra , men også i vår tid påstår enkelte at de har observert ormen i eller ved innsjøen i Skiensvassdraget. Forskjellige ekspedisjoner har gjentatte ganger forgjeves besøkt Seljordsvatnet i forsøk på å bevise at Seljordsormen eksisterer.   Les mer …

Fant-Karl (også skrevet «Karl-Fant», «Ka'l-Fant») var en norsk romani/reisende musiker. Han regnes som en sentral formidler av valsemusikken som ble populær fra slutten av 1700-tallet. Det er mest sannsynlig at dette var Karl Johansen Rosenberg som levde ca.1775-ca.1855. Det fortelles at bygdespellmenn var begeistret for hans spill, og at «Fant-Karl» var læremester til storspellmann «Fel-Jakup» Jakob Olsen (Jakup Lom) (1821-1876) fra Skjåk i Gudbrandsdalen. Karl spilte sin tids «gammelmusikk», men han hadde med seg det siste nytt der han reiste, og dansglade ungdommen i avsides bygder strømte til når han og familien kom – det ble dans og moro! Slik ble han en slags katalysator av moderne impulser. I dag betraktes valsen som den eldste blant norske runddanser (gammeldans). Mange eldre valseslåtter i tradisjonene i Gudbrandsdalen, Trøndelag, Møre og Romsdal, Valdres og Østerdalen har historier eller navn som knytter dem til «Fant-Karl». Det finnes også en halling og flere springleiker som knyttes til han.   Les mer …

Portrett av Magnus Brostrup Landstad
Foto: Johan Nordhagen
Magnus Brostrup Landstad (født 7. oktober 1802 i Måsøy, død 8. oktober 1880 i Kristiania) var prest, salmedikter og folkeminnesamler.I 1832 ble han sogneprest i Hvidesø. Hele familien ble der rammet av lungesykdom, og det første året var hardt for dem. I 1839 tok han over etter faren i Seljord. Neste stopp ble Fredrikshald, der han fikk et presteembete i 1849. Paret hadde da tolv barn. Etter en tid der ble han prost i Borgarsyssel prosti, for så å bli prest i Sandar fra 1859.Landstad huskes spesielt som salmedikter og folkeminnesamler. Landstad-instituttet i Seljord er oppkalt etter ham. Blant personer han møtte og nedtegnet minner fra var Anne Golid og Maren Ramskeid. Han samarbeidet også med Olea Crøger om å redde det som var igjen av den muntlige tradisjonen i Vest-Telemark. En skulptur av Landstad, laget av Hans Holmen ble reist i Sandefjord i 1928.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
  • Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo.
    • Nettstedet Sagnkart viser hvor hvert av sagnene i Norsk Folkeminnesamling er plassert på Norgeskartet ut fra stedet det ble samlet inn.
  • Minner: Nettsted for innsamling av minner, drevet av Norsk etnologisk gransking ved Norsk Folkemuseum.
  • Segner i Sunnhordland: Nettsted i regi av Høgskulen Stord/Haugesund.
 
Kategorier for Folkeminne
 
Andre artikler