Forside:Folkeminne

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Folkeminne
thumb
Foto: Kristian Bugges folkeminnesamling fra 1934.
Med begrepet folkeminne menes vanligvis folkelig tradisjonsoverført muntlig kultur. Begrepet stammer fra det tyske Volkskunde. Det omfatter fortellinger, skikker, trosforestillinger som traderes fra menneske til menneske over flere ledd - fra generasjon til generasjon eller innen samme generasjon. I nyere tid har ordet folklore tatt mer over for ordet folkeminne, og de to brukes gjerne litt om hverandre.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Futen sin utgiftspost for avrettinga av Kari Nyrnes. Transkribert: «Giffued skarpretteren aff Opsloe for en Throldquinde wed naffn Karin Nyrness hannd effter en 12 mands dom, wed Ild og brand haffuer heeden Retted. Penninge - v dr. r» Kjelde: Akershus lensrekneskap 1623-1624.
Kari Nyrnes var ei kvinne frå Lom som vart dømd for trolldomsutøving og brend på bålet i 1623 eller moglegvis i 1624. Det vi veit om henne, er berre det som framgår av ein utgiftspost i futerekneskapen for Gudbrandsdalen for rekneskapsåret 1623-1624.Gardsnamnet Nyrnes som etternamn peikar mot at ho budde på denne garden. Ho kan for den saks skuld ha vore gardkona der, men det er sjølvsagt uvisst.   Les mer …

Futen sin utgiftspost for avrettinga av Marit Trulsdotter. Transkribert: «Giffuet skarpretrenn aff Osloe for enn quinde nemblig Martte Throlsdatter, at Rete med Ild Och brand for throldomssag Hun er Offuergangenn Pening v dr [Marg:]Dom att inttet var effter hinder»
Foto: Akershus lensrekneskap 1621-1622.
Marit Trulsdotter (død 1621 eller 1622) var ei kvinne i Skjåk som vart dømd og brend på bålet for trolldom. Rettsprosessen gjekk føre seg våren og sommaren 1621. Avrettinga, utført av skarprettaren i Oslo, er ikkje datert, men er med i utgiftsrekneskapen til futen i Gudbrandsdalen for året 1. mai 1621 til 1. mai 1622. Vedlagt rekneskapen er ei utskrift av rettssaka mot Marit, der vi får vite ein del om kven Marit var, og nokså detaljert om dei hendingane og gjerningane som førde til at ho vart dømd.   Les mer …

Sørenden av Skåpårtjønne i juni 2010.

Skåpårtjønne er namnet på ei lita tjørn som ligg ved den såkalla «gamle kongevegen», mellom Mosenden og Lesjaverk i Lesja. Ifølgje Gerhard Schøning bør tjørna «regnes blant de fornemste Naturens Mærkværdigheder, som Lesje Bygd kan opviise».

Skåpårtjønne er omtalt i to skildringar frå 1700-talet, av jernverkseigaren Hans Holmboe (1755) og altså rektor ved Trondheim katedralskole Gerhard Schøning (1775). Den sistnemnte er mest detaljert. Grunnen til at dei to festa seg særskilt ved tjørna, er ein spesiell eigenskap ved ho som bygdefolket var oppteke av: når verlaget i området er kaldt og fuktig, forsvinn vatnet nesten heilt. Bekkene i området kan ha rikeleg vatn, men tjørna har berre ein liten dam på djupaste delen.   Les mer …

En utgave av Kivlemøyane fra 1917.

Kivlemøyane er den vanlige betegnelsen på et kjent sagn fra Kivledalen, en sidedal til Seljord i Telemark. Sagnet er første gang referert av Andreas Faye og Magnus Brostrup Landstad. Ivar Aasen har også en tidlig nedtegning.

Kivlemøyane handler om tre unge jenter som etter sagnet skulle holde til i Kivledalen. I denne fjelldalen skal det ha stått en kirke i katolsk tid. Jentene var ute og gjette geiter i graslia ovenfor kirken. De var flinke til å spille på bukkehorn, lur og fløyter. Tonene kunne høres av folket i kirken og de lokket dem ut på kirkebakken midt under messa. Den katolske presten blei så opprørt at han gikk ut på kirketrappa i full messeskrud, løftet armene mot Kivlemøyene oppe i fjellet og mana dem i stein. De ble til tre steinblokker som stod på egg oppi Kalvejuvet. I dag er det bare en av steinene som står oppe, men sagnet om Kivlemøyane og slåttesyklusen lever fremdeles.

Sagnet om Kivlemøyane er også utformet som bygdevise, blant annet sunget av Aslak Brekke. I visa heter jentene Kari, Mari og Gro. I tillegg er fortellingen knyttet til slåttekrinsen Kivlemøyane.   Les mer …

Utsnitt av dokument fra 1653, der Augustinus Wroe underkjente en dom mot Gunhild Udjus for trolldom. Fra Arkivverket.

Augustinus Olsen Wroe (død 1657) var lagmann i Agder fra 1632 til 1655, og hadde tidligere vært borgermester i Oslo. Olsen ble tilsatt 29. juli 1632 med samme rettigheter som forrige lagmann.

Augustinus Olsen fikk bestalling som riksskriver ved brev 21. april 1623 etter Tomas Jensen som ble lagmann i Skien. Han fikk seg tillagt inntektene av det «vicarie» Jensen hadde hatt før ham, «Altare St. Crucis». Ved kongebrev av 17. november 1623 fikk han seg også tillagt tienden av Tune sogn og Kville sogn i Viken i Båhus. I 1632 er opplyst at han frem til da hadde oppebåret kronens tiende av Tune og Kville sokner i Båhus, en rett som det året ble overdratt den neste borgermesteren i Oslo, Nils Toller.

Augustinus Olsen var borgermester i Oslo før han ble lagmann på Agder.

Han avstod lagmannsbestillingen frivillig til svigersønnen Laurits Andersen Undal i 1655.   Les mer …

Edvard Langset (9. mars 186712. mai 1924), òg kjent under pseudonymet «Ola Vonheim», var ein forfattar, lærar, folkeminnesamlar og målmann som i dag er mest kjent for boka Folke-eventyr fraa Nordmør (1921). Edvard Langset vart fødd i 1867 på Langset i daverande Straumsnes kommune (no i Tingvoll kommune) på Nordmøre av foreldra Eli Olsdotter Langset og Ole Gundersen Langset. Han var ein aktiv forfattar og skribent og gav ut i alt 13 bøker i si levetid.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
  • Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo.
    • Nettstedet Sagnkart viser hvor hvert av sagnene i Norsk Folkeminnesamling er plassert på Norgeskartet ut fra stedet det ble samlet inn.
  • Minner: Nettsted for innsamling av minner, drevet av Norsk etnologisk gransking ved Norsk Folkemuseum.
  • Segner i Sunnhordland: Nettsted i regi av Høgskulen Stord/Haugesund.
 
Kategorier for Folkeminne
 
Andre artikler