Ørnerovet på Leka

Lekas kommunevåpen, i rødt en gull vinget ørneklo, viser til ørnerovet.

Ørnerovet på Leka er et av våre yngste rovdyrsagn. I 1932 forsvant tre og et halvt år gamle Solveig Hartvigsen (1929–2010) fra familiens hage. Hun ble funnet i god behold på et fjell, og det ble konkludert med at en havørn måtte ha tatt henne. Selv om enkelte omtaler av saken framstiller det som om Hartvigsen hele livet hevda at historien var sann, påpekte hun selv at hun ikke huska det som skjedde. Ornitologer mener at det er umulig for en havørn å bære et såpass tungt barn, men allikevel framstilles sagnet som en realitet. Lekas kommunevåpen er inspirert av ørnerovet.

Hendelsen

Svanhild Hartvigsen lekte på ettermiddagen den 5. juni 1932 i familiens hage. I ti minutters tid var hun alene uten tilsyn. Det ble så oppdaga at hun var borte, og det ble raskt satt i gang en leteaksjon, der rundt 200 mennesker var involvert. Det ble funnet en sko og et lommetørkle som tilhørte jenta. Ifølge de som var med på leteaksjonen reagerte noen på at en havørn oppførte seg merkelig i fjellet, og tre mann klatra opp. Jentoft Svendsen fant jenta sovende på ei fjellhylle. Hun ble vekka og var i god behold, og ble båret ned.

Den lokale legen, doktor Fossum, undersøkte henne og kunne bekrefte at hun var uskadd. Jenta forklarte legen hva som hadde skjedd. Det er ingenting som tyder på at det var noen ørn involvert i hennes forklaring, og senere sa hun som nevnt at hun ikke huska noen ting. Legen merka seg at det var 1700 meter fra hagen til funnstedet, og 180 høydemeter i forskjell mellom dem. Han mente at det var urealistisk at ei jente hadde gått så langt. Dermed konkluderte han med at havørnen måtte ha tatt henne.

Samme dag som hendelsen fant sted ble jenta veid, og skal da ha veid 19 kilo. Dette var sannsynligvis feil, og vekta ble senere anslått til 10–12 kilo.

Diskusjon omkring hendelsen

Uansett om jenta veide 19 eller 10–12 kilo, er dette langt mer enn de 2–3 kilo en voksen havørn kan bære. I teorien kan de ta et nyfødt barn, og det er en rekke historier om ørn som har tatt lam og reinsdyrkalver. At en ørn skal ha flytta ei jente på minst 10 kilo så langt er i seg selv helt usannsynlig ifølge ornitologer. Det er også rimelig å innvende at grepet fra klørne burde ha satt merker på henne. Legen fant ingen slike merker. Norsk Ornotologisk Forening avviser fullstendig at historia kan være sann, og mener den kun bidrar til å skape helt ubegrunna frykt blant barn og småbarnsforeldre. Det er også påpekt at selv om det er langt å gå til funnstedet, er det en enkel vei som et lite barn kan klare. Det vil være slitsomt, men så fant man da også jenta sovende.

Hendelsen er grundig omtalt av Per J. Tømmeraas i Ørnen : en barnerøver fra 1997. Her bekreftes det av finneren, Jentoft Svendsen, at hun ikke var blodig og forslått, men at hun var kald. Ifølge vitnene skal det ha vært hull i noen av kleslagene, men at hun ikke hadde noen rifter. Det fortelles også at Svanhild Hartvigsen ikke hadde noe å bidra med av forklaringer, men at hun skal ha sagt at en «stormåse» tok henne. Det er uklart når i hendelsesforløpet hun skal ha sagt dette; om det var før eller etter at ørneteorien var lansert. Vi skal se litt nærmere på de forskjellige elementene som Tømmeraas drøfter i sin bok.

Tømmeraas tar for seg en del ting som ble anført av Steinar Hunnestad i Ørnerovet fra 1960, og som også ble gjentatt i en fjernsynsfilm vist av NRK 21. januar 1976. Det er trukket fram ti punkter:

1. De som var med og lette mente at terrenget var for bratt og ulendt til at hun kunne ha gått dit selv.
2. Det var merker etter ørneklør i klærne.
3. Lommetørklet og skoen ble funnet i en annen retning enn direktelinja fra hagen til funnstedet, hvilket Hunnestad tolka som at ørnen valgte en annen vei for å få hjelp fra luftstrømmene ved fjellet.
4. De tre som var med da jenta ble funnet hørte at hun sa «Stormåsen va trollat. Stormåsen tok meg.». At et lite barn omtaler ørn som stormåse er ikke urimelig.
5. Ingen annen enn ørnen kunne ha bortført jenta.
6. Ørnen, kjent som «Svanhild-ørna», forstrakk beina og fløy siden med dem hengende rett ned.
7. Lensmann Erik Torvik mente at det var ørnen som hadde tatt jenta.
8. Husvertene der jentas familie oppholdt seg bekrefta historia.
9. Zoolog Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt-Kaas undersøkte saken på Leka sommeren 1932, og mente at ørner kanskje kan bære mer enn man trodde.
10. Zoolog Edvard K. Barth mente at ørnerovet faktisk skjedde.

I 1978 skrev Tor Bollingmo en kritisk gjennomgang i tidsskriftet Vår fuglefauna, der han imøtegikk argumentene fra et ornitologisk ståsted. Det levnes ingen tvil om at jenta var altfor tung til at en ørn kunne klart å bære henne. I 1980 tok så ørneforskeren Jan Ove Gjershaug med sin tre og et halvt år gamle datter Svanhild, som uten problemer klarte å gå fra hagen til funnstedet. Etter dette er det ingen fagfolk som har ment at det ville være mulig for en ørn å ta jenta, uavhengig av hva zoologer tidligere hadde sagt.

I 2006 ga Bente Roestad ut barneboka Ørnerovet på Leka. Her framstilles ørnerovet som svært dramatisk, og Svanhild (det virkelige navnet er brukt i boka) ble funnet blodig og med rifter fra ørneklør. Legen fant ingen rifter. Det blir også framstilt som om det var svært vanskelig terreng der en måtte klatre, men det egentlig gikk og går en sti til funnstedet. Boka kom i serien «Faktaløver», og det blir hele veien ukritisk framstilt som om historia er sann. Svanhild Hartvigsen er avbilda som voksen, og sitert på at hun «opplevde å bli tatt av en ørn», selv om hun altså har uttalt at hun ikke husker noe av hendelsen. Det er ingen tvil om at hun er avbilda mens hun peker ut funnstedet, men mer tvilsomt om dette er et nøyaktig eller fullstendig sitat fra henne. Boka ble sterkt kritisert av blant annet Norsk Ornitologisk Forening og Foreningen Våre Rovdyr.

I Karl-Birger Stranns Havørna : kystens majested fra 2007 omtales også hendelsen. Han nevner at det er kjent 22 historier om ørnerov fra tida 1743–1943, og at det fra et ornitologisk ståsted ikke er hold i noen av dem. Han bekrefter at både legen og en biolog undersøkte jenta, og at det ikke ble funnet noen merker etter ørneklør. Han nevner også forsøk til Gjershaug i 1980, som viste at en treåring fint kunne gå til funnstedet innafor tidsramma for hendelsen i 1932.

Litteratur og kilder

• Ørnerovet på Leka på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Roestad, Bente: Ørnerovet på Leka. Utg. Damm. 2006. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Strann, Karl-Birger: Havørna : kystens majestet. 2007. : kystens majestet Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Tømmeraas, Per J.: Ørmnen : en barnerøver. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.