Silappathikaaram
Silappathikaaram (tamilsk: சிலப்பதிகாரம்) er det eldste episke diktet i tamilsk historie. Det regnes som et av de fem store episke diktene i tamilsk litteratur og som en klassiker innenfor tamilsk poesi. Det ble skrevet av poeten Ilango Adigal rundt det 5.-6. århundre e.Kr.[1] Silappathikaaram har lenge vært en del av den tamilske muntlige tradisjonen. Det originale diktet ble skrevet på palmeblader og gjenoppdaget av UV Swaminatha Aiyar på 1800-tallet. Første gangen hele diktet ble publisert i sin helhet var i 1892. Siden den gang har det episke diktet blitt oversatt til andre språk. I dag er det en del av pensum som norske tamiler lærer på tamiske skoler. Fortellingen blir også satt opp som teaterstykker og dramatisert gjennom tradisjonell dans av tamiler i Norge.
.jpg)
Historisk betydning
Silappathikaaram har særlig vært nyttig for historikere, da det episke diktet er kjent for sin detaljerte fremstilling av tamilsk kultur, sosiale normer og religiøse tro på den tiden. Det skiller seg også ut fra andre historiske skildringer ved at protagonisten er en kvinne som utfordrer kongen og samfunnet, samtidig som den tar for seg temaer som rettferdighet, moral og konsekvenser av autoriteters valg.
Handling
Silappathikaaram handler i hovedsak om hovedpersonen, Kannagi, og ektemannen hennes Kovalan. Kannagi og Kovalan er lykkelig gift, men Kovalan er utro mot henne med kurtisanen Madhavi. Kovalan bruker hele formuen sin på å blidgjøre Madhavi, og ekteparet ender som fattige. Til tross for at Kannagi vet om utroskapen, nekter hun å gå fra mannen sin og forblir ved hans side.
Etter å ha mistet hele formuen, innser Kovalan at det er Kannagi han elsker og bestemmer seg for å flytte til Madurai for å starte et nytt liv med henne. I Madurai forsøker Kovalan å selge Kannagis ankelring (silambu), men han blir feilaktig anklaget for å ha stjålet dronningens ankelring. Denne misforståelsen fører til at kongen befaler hans henrettelse uten en rettferdig rettsak.
Når Kannagi oppdager dette, blir hun overveldet av sorg og sinne. Hun drar til palasset for å konfrontere kongen, og for å bevise Kovalans uskyld knuser hun den andre ankelringen hennes som er fylt med rubiner, i motsetning til dronningens ankelring som er fylt med perler. Fylt av sorg og sinne over sin døde ektemann, legger Kannagi en forbannelse over kongen og hele Madhurai, og ender med å sette fyr på byen. Madhurai brennes til grunnen, og kongen begår selvmord av skam og skyldfølelse. Denne brannen ble et symbol på den destruktive kraften til en krenket kvinne.