Weidemannfamiliens gravsted i Vestre Toten

Weidemannfamiliens gravsted i Vestre Toten ligger på amtmannsgarden Steinberg. Garden har vært museum siden 1934. Dette har vært amtmann Lauritz Weidemann og fru Ditlevine f. Qvist, og deres barns hjem gjennom nærmere 100 år fra 1804 til 1901. Gardens bygninger ble fredet allerede i 1924, men det er først gjennom fredningen av Steinberg i 2023 at helheten i dette sammensatte og autentiske anlegget med bygninger, kulturlandskap og park har blitt sikret. Ett av de mer spesielle elementene som finnes på eiendommen, er familiens private gravsted. Anlegget omfatter en barnegrav, et gravkapell og familien Weidemanns grav midt inne i et inngjerdet område på baksiden av låven. Lauritz Weidemann fikk tillatelse, kalt "reskript", til å anlegge et familiegravsted på sin egen eiendom, fra kongen i Danmark den 1. mai 1807.

Gravkapellet antas satt opp rundt 1830.

Foto: Heidi Froknestad

Barnegravene

Weidemanns gravstedet ble tatt i bruk første gang i 1810 da familiens barn nummer fem, den hjemmedøpte Ingeborg Andrea Lystgaard Weidemann døde bare 10 uker gammel. Hun ble begravd 19.mai ifølge kirkeboka. Dessverre døde også familiens neste to barn samme dag de ble født, Sophie Weidemann i desember 1811 og Ferdinand Harald Weidemann i 1812. I tillegg skal "jomfru Møller" være begravd sammen med spedbarna, etter det Hilda Myrvang har fortalt til Pål Gihle. Myrvang var født i 1880 og datter av siste husmannen på Stenberg, Hans Bjørkebakken, og kjente nok godt til historien. Det antas at denne jomfru Møller er den samme som Inge Elise Møller, født i Drammen i 1784. Da hun døde i 1857 var hun bosatt på klokkergarden Ruud i Vestre Toten kommune. Skriftelige kilder fra Steinberg viser at hun var svært godt kjent med familien. Hun skreiv blant annet til Nahyda Weidemann i 1827 fra Dal i Vardal, der hun skriver om «det kiere Steenberg» og omtaler seg selv som «Deres tienerinde Elisa Møller». En teori er at hun var guvernante hos familien Weidemann da de tre spedbarna døde, og ble beæret med å bli begravet sammen med dem siden hun var ugift og uten familie på Toten.

Gravkapellet

Gravkapellet, beskrevet som "begravelseshus" må være bygd mellom 1826 og 1836 i henhold til branntakstene. Bygningen er ulik de fleste andre lignende bygninger ved at den er bygget i tre og ikke mur. Et avisfoto fra 1925 viser at det på den vestlige tverrenden av gravkapellet, også omtalt som «Begravelsen», hang en hvitmalt tavle med en inskripsjon, datert 30.mai 1807, som gjenga den kongelige tillatelsen. Det er uklart når skiltet ble laget, men det er mulig at det ble hengt opp da bygningen stod ferdig rundt 1830. Skiltet signaliserer at dette er et lovlig etablert anlegg som siste hvilested for familien Weidemann. Det vanlige for folk flest ellers tidlig på 1800-tallet, var å bli begravd inne på kirkegårdene. Skiltet henger i dag inne i huset, og der kan vi lese følgende:

«Vor besynderlig bevaagenhed! Vi give eder hermed tilkjende, at Vi, efter den af sorenskriver over Toten, Vardal og Biri udi Aagershuus stift, Lauritz Weidemann, derom allerunderdanigst gjorte ansøgning allernaadigst have bevilget og tilladt, at han udi den ham tilhørende ved vor kjøbstad Christiania beliggende gaard, Stenberg eller Grav, maa lade indrette et begravelsessted for sig og familie, dog at vedkommende kirke og dens betjente derved intet fragaa i deres lovlige rettigheter. Derefter I eder allerunderdanigst have rette og vedkommende saadant til efterretning at tilkjendegive. Befalende eder Gud!»

Under jordgulvet inne i gravkapellet skal Ditlevines søster, Herlovine Qvist (1770-1847), være begravet. I følge en notis i Morgenbladet 1.oktober 1847, bodde hun sine siste sju år på Steinberg. Kistene til Weidemannfamiliens medlemmer, Lauritz, Ditlevine og de fire voksne barna deres som bodde på Steinberg, ble satt inn i kapellet etter hvert som de døde. Den første var amtmann Lauritz Weidemanns kiste i 1856 og den siste var dattera Amalie Weidemanns kiste i 1901.

Familien Weidemanns siste hvilested

Da Amalie Weidemann var død, ble garden overtatt av familiens gardsbestyrer Jens Henriksen. I kjøpekontrakta var det avtalt at alle kistene skulle gravlegges i jorda etter hennes død. Hun hadde også satt av penger til dette og bestemt at det skulle settes opp ei minnestøtte på graven. Dette ble utført etter hennes ønske.

Selve begravelsen beskrives slik i avisa Oplændingen tirsdag 8. juli 1902 under overskrifta «Weidemanns gravsted. 6 kister sænkes i jorden.»:

Og lørdag foregik Begravelsen. Det var i alt 6 Kister som sænkedes ned. …. Da Begravelsesceremonierne allerede foretoges ved Kisternes Indsættelse i Lighuset, maatte Høitideligheden indskrænkes til, at Sognepresten holdt en Tale ved Gravstedet, ligesomder ogsaa blev sunget et Par salmer. En Del af de omboende Folk var mødt frem. Kisterne blev sat tre og tre i Bredden med en Mur i Midten, hvorpaa Mindesstøtten skal reises. Gravstedet ligger paa en træbevokst haug midt paa Eiendommen.

Saken ble referert i en rekke aviser over hele Sør-Norge, og også i den norskspråklige avisa Nordisk Tidende i USA.