Wilhelm Andreas Wexels og grundtvigianismen

Grundtvigianismen i Norge, som gjennomgikk store endringer på 1800-tallet, var ikke noen avgrenset retning. Den utvikling som Grundtvig gjennomgikk, kan inndeles i tre faser: den historiske anskuelse, den kirkelige anskuelse – med den «mageløse Anskuelse» i 1825 – og den folkelige Anskuelse. Disse fasene bidro til at grundtvigianismen i Danmark ble et uttrykk for kirkelig og samfunnsrettet frihet samt en nasjonal gjenfødelse.

I Norge utviklet grundtvigianismen seg frem til cirka 1850 annerledes. Den fremste grundtvigianeren Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866), representerte først og fremst en by- og embetsmannskultur som var lite opptatt av det norske og nasjonale. Kulturspråket måtte være dansk, da folkespråket ikke passet som kirke- og skolespråk. Den kirkelige anskuelse ble dessuten koplet til høykirkelighet, i motsetning til i Danmark. Det innebar en vektlegging av det kirkelige embetes betydning for Kirken. På den måten ble striden om anskuelsen en del av motstanden mot embetsmannsveldet.

Mot slutten av 1840-årene skjedde et omslag i den norske grundtvigianismen. Grundtvigs åpne og positive kristendomssyn kom også til å innbefatte folkeopplysning og kunnskap om kulturen. På samme tid begynte grundtvigianismens ideer å gjøre seg gjeldende i skolen.

Grundtvigianerne, som i overveidende grad var prester, sto generelt i opposisjon til haugianerne og særlig til frikirkeligheten etter at dissenterloven ble innført. Av den konservative Wexels ble haugianerne på en måte tolerert; de var ærlige, ydmyke og gudelige. Han var sikker på «at Bevægelsen, som Hauge foranledigede, varslede om, og bereddde Veien for bedre Tider, og var overhodet høist betydningsfuld og vigtig i sine Følger, . . .» En mangel på folkelighet bidro til at grundtvigianismen ikke fikk grunnlagt et eget menighetsliv, og at den frem til slutten av 1840-årene bare utgjorde et forholdsvis marginalt fenomen.

At det grundtvigianske gjorde seg så lite gjeldende i kirkelivet, skyldtes for det første trolig folkelynnet i Norge, og for det andre det faktum at Grundtvig selv ikke befant seg her i landet. En gruntvigiansk tone gjenlød til en viss grad i det første teologiske tidsskrift som ble utgitt i landet av Wexels i perioden 1834–1839: Tids-Skrift for Kirke-Krønike og Christelig Theologie.

Wexels hadde selv innpass hos og samkvem med forskjellige vekkelsesbevegelser, og han sto i et dynamisk forhold til flere av dem. Noen ble også påvirket av ham, blant annet den kulturelt interesserte grundtvigianske Solemfamilien på Sandaker utenfor Christiania. Vekkelsespredikanten og teologen Mads J, Wefring (1819–1894) ble midlertid johnsonianer, selv om han fikk kjennskap til grundtvigianismen gjennom både Wexels og Steensrud.

Wexels forhold til forstander Niels Johannes Holm og brødremenigheten i Christiania var til å begynne med meget godt, men det utviklet seg en avstand mellom dem etter hvert som grundtvigianismen gjorde seg mer gjeldende. Haugianerne ble kritisert av Wexels sammen med A.N.H. Stenersen for deres syn på kvinnelige predikanter; det var en uskikk som stred mot Pauli ord. Wexels markerte sitt grundtvigianske kirkesyn overfor haugianerne og herrnhuterne, og det bidro til at disse søkte sammen i en felles opposisjon. Det inntraff også at han ikke ga støtte til herrnhuternes misjon på grunn av manglende tiltro til deres lære.

Wexels var en ettertraktet predikant, selv etter den misnøye han vakte hos lekfolket i striden om den omarbeidede forklaring. Hos sine embetsbrødre og overordnede nøt han tillit; og biskop Arup forsvarte ham mot beskyldningene om vranglære. Wexels sa nei til å bli biskop i Bergen stift i 1848. I forbindelse med opprettelsen av det praktisk teologiske seminar i 1848, ble han ansatt som foreleser i pastoralteologi fra høsten året etter.

Wexels satt også i komiteen som i 1842 fremmet et lovutkast til opphevelse av konventikkelplakaten. Hans forslag ble delt av regjeringen. Selv om hans prinsipielle syn på lekmannsforkynnelsen var at enhver burde bli i sitt kall, bestrebet han seg på å forene hensynet til religionsfriheten med embetets rett. Fra 1843 satt han i dissenterlovkommisjonen sammen med blant annet A.N.H. Stenersen, og det var disse som ga de fleste innrømmelser til dissenteres syn og rettigheter.

En interessant polemikk mellom den liberale presten og grundtvigianeren Iver Hesselberg (1780–1844) og den konservative Wexels, som utspant seg i årene 1836 til 1837, avdekket forskjellige posisjoner hos grundtvigianerne med hensyn til synet på den politiske liberalisme. Den konkrete bakgrunn var Hesselbergs kritikk av kongedømmet fra prekestolen i Aker kirke; i tiden etter 1850. Hesselbergs angrep på monarkiet ga uttrykk for en radikal posisjon med forsøk på en teologisk begrunnelse av menneskerettigheter, demokrati og republikken – og hvor han forbant seg med en sosial politisk radikalisme i samtiden. Wexels forsvarte en luthersk posisjon med lojalitet til øvrigheten. I hans politiske konservatisme var kristendommen apolitisk, og samtidig forbundet med en høykirkelig forståelse av det kirkelige embete.

Kilder

Denne artikkelen på Lokalhistoriewiki er basert på en artikkel av Sigurd Rødsten, som igjen bygger på:

Rødsten, Sigurd. Honoratus Halling versus Marcus Thrane. En undersøkelse av kristendomssyn, ideer og strategi hos Halling. Masteroppgave i kristendomsstudier, UiO, vår 2005.
Thorkildsen, Dag. «Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre», redigert av Ø. Sørensen, KULTs skriftserie. Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre, Norges Forskningsråd 1996.
Thorkildsen, Dag. «Vekkelse og modernisering i Norden på 1800 – tallet», Historisk Tidsskrift 2/1998.