323 355
redigeringer
→Norge og Afrika
| (2 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 105: | Linje 105: | ||
===Områder tilhørende/underlagt andre land=== | ===Områder tilhørende/underlagt andre land=== | ||
* Ceuta, Melilla og noen mindre øyer (tilhører [[Spania]]) | * Ceuta, Melilla (begge på den marokkanske nordkysten) og noen mindre øyer (tilhører [[Spania]]) | ||
* Mayotte og Réunion (tilhører [[Frankrike]]) | * Mayotte og Réunion (øyer, tilhører [[Frankrike]]) | ||
* St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha (tilhører [[Storbritannia]]) | * St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha (øyer, tilhører [[Storbritannia]]) | ||
* Vest-Sahara (okkupert av [[Marokko]]) | * Vest-Sahara (okkupert av [[Marokko]]) | ||
== Norge og Afrika == | |||
{{thumb|Christiansborg med to britiske slaveskip.jpeg|Det danske slavefortet Christiansborg, nå Osu Castle i Acrra, Ghana. Mange nordmenn var sjøfolk på slaveskip som seilte innom Christiansborg.}} | |||
Norges tidllge kontakter med Afrika er i svært høy grad negativt lada. Dette kan sies å gå begge veier; på den ene side ved at en rekke nordmenn ble tatt til fange og holdt som slaver eller mot løsepenger av pirater fra [[barbareskstatene]] i Nord-Afrika, og på den andre ved at nordmenn involverte seg i [[slavehandel]] – enten som investorer som ville tjene penger på slavehandelen, eller som sjømenn som seilte i [[trekanthandelen]] med slaver fra Afrika til [[Nord-Amerika]]. Et eksempel på dette er [[Bergen|bergenseren]] [[Jørgen Thormøhlen]], som ble rik på slavehandel. [[Danmark-Norge]] var blant de første landene som forbød slavehandel, men slaveøkonomien fortsatte lenge i kolonier som [[St. Croix (Vestindia)|St. Croix]] - og også der var nordmenn direkte involvert. | |||
Når det gjelder koloniseringa av Afrika var Danmark-Norge en svært liten aktør. Det ble ingen dansk-norske kolonier i Afrika, men det var noen handelsstasjoner tilknytta slavehandelen, som Christiansborg i [[Ghana]]. Før 1814 var det i liten grad oppretta kolonier på kontinentet; stort sett holdt de fleste nasjoner seg til kystområdene. Etter at Norge kom i personalunion med [[Sverige]] var det ingen av de to landene som hadde styrke til å hevde seg i koloniseringa som skjøt fart i andre halvdel av 1800-tallet, og det ble de europeiske stormaktene som sto for den. Men en rekke nordmenn slutta seg til kolonimaktene på individuell basis, blant annet som bosettere i [[Sør-Afrika]] eller som frivillige i det belgiske skrekkregimet i [[Congo]]. | |||
Det ble også sendt mange misjonærer fra Norge til Afrika. Misjonsvirksomheten på [[Madagaskar]] er særlig godt kjent, men også i andre land har nordmenn vært aktive. Ofte har misjonsvirksomheten omfatta mer enn bare det religiøse, da det har blitt bygd mange skoler, sykehus, barnehjem og andre institusjoner som del av arbeidet. | |||
Da kolonisystemet begynte å kollapse etter [[andre verdenskrig]] hadde Norge lite å stille opp med, men etter at oljepenger begynte å strømme inn i statskassa ble det mulig å gi betydelig bistand til utvikling på kontinentet. Norge har hatt prosjekter i en rekke land, både direkte gjennom statlige organisasjoner som [[Norad]] og gjennom støtte til frivillige hjelpeorganisasjoner. Fokuset har særlig vært på basale behov som rent vann, skole og helsevesen. På 2000-tallet har det også blitt et styrka fokus på demokratisering, noe som har ført til at arbeidet med bistand er avbrutt i enkelte land, og intensivert i andre. | |||
==Litteratur og kilder== | ==Litteratur og kilder== | ||