Skribenter
95 110
redigeringer
Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
→Wehrmacht
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| (3 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 48: | Linje 48: | ||
De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre. | De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre. | ||
[[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker. | [[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av [[Reichskommissariat|rikskommissær]] [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker. | ||
Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]]. | Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]]. | ||
| Linje 78: | Linje 78: | ||
Gjennom [[Festung Norwegen]] ble det etablert en rekke befestninger rundt i landet. Mange av disse var kystfort, men det var også befestninger i innlandet, dette var en del av ''Atlantikwall'' («Atlanterhavsvollen»). Disse ble hovedsakelig bygget av [[Organisation Todt]], ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig [[Sovjetunionen|sovjetiske]], [[Polen|polske]] og [[Jugoslavia|jugoslaviske]]. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var [[Austrått fort]], med kanoner fra blant annet [[«Gneisenau»]] etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren, såkalte Heeres-Küstenbatterie. | Gjennom [[Festung Norwegen]] ble det etablert en rekke befestninger rundt i landet. Mange av disse var kystfort, men det var også befestninger i innlandet, dette var en del av ''Atlantikwall'' («Atlanterhavsvollen»). Disse ble hovedsakelig bygget av [[Organisation Todt]], ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig [[Sovjetunionen|sovjetiske]], [[Polen|polske]] og [[Jugoslavia|jugoslaviske]]. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var [[Austrått fort]], med kanoner fra blant annet [[«Gneisenau»]] etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren, såkalte Heeres-Küstenbatterie. | ||
Da krigen var over var det 31 000 utenlandske arbeidere for Organisation Todt i Norge. | |||
=== Den tyske polititjenesten === | === Den tyske polititjenesten === | ||
| Linje 167: | Linje 169: | ||
==Motstand== | ==Motstand== | ||
{{thumb|Waldemar Thranes gate 62 Oslo.jpg|En rekke leiligheter i Oslo ble brukt som dekningssteder, her fra [[Waldemar Thranes gate (Oslo)|Waldemar Thranes gate]] 62.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]]|2012}} | |||
=== Holdninger overfor de tyske okkupantene === | === Holdninger overfor de tyske okkupantene === | ||
Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom imidlertid til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. [[LO]]-formann [[Konrad Nordahl]] hevder i sin bok ''Med LO for frihet'' (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.<ref>[http://www.dagbladet.no/2015/02/02/kultur/meninger/kronikk/debatt/kampen_om_tungvannet/37494381/ Dagbladet - Norges krigspsykose (2. februar 2015)]</ref> | Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom imidlertid til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. [[LO]]-formann [[Konrad Nordahl]] hevder i sin bok ''Med LO for frihet'' (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.<ref>[http://www.dagbladet.no/2015/02/02/kultur/meninger/kronikk/debatt/kampen_om_tungvannet/37494381/ Dagbladet - Norges krigspsykose (2. februar 2015)]</ref> | ||
| Linje 202: | Linje 204: | ||
{{utdypende artikkel|Deportasjonen av jødene|Holocaust}} | {{utdypende artikkel|Deportasjonen av jødene|Holocaust}} | ||
Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder. | Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder, med inndragning av radioapparater, [[J-stempling]] av legitimasjonspapirene og pålagt utfylling av registeringsskjemaet ''[[Spørreskjema for jøder i Norge]]'', de to siste tiltakene i januar-mars 1942. | ||
25 oktober [[1942]] ble alle mannlige jøder arrestert, og 26. november samme år også kvinner og barn, og de første jødene sendt til [[Auschwitz]]. Av de omkring 2200 jødene som bodde i Norge i april 1940 ble 767 sendt til leirene. Av disse var det bare 32 som kom levende gjennom krigen. Omkring 1400 jøder klarte å flykte til Sverige eller Storbritannia, mens noen ytterst få klart å leve i skjul i Norge gjennom hele krigen. | |||
== Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms == | == Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms == | ||