Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Tyske soldater på Karl Johans gate april 1940 0023535.jpg|Tyske soldater på Karl Johans gate i april 1940.|Ukjent / Arbark}}

'''[[Andre verdenskrig]]''', fra et norsk ståsted også kjent som '''okkupasjonen 1940&ndash;1945''' var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med [[første verdenskrig]] som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene [[Tyskland]], [[Italia]] og [[Japan]] og de allierte, som omfattet [[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Canada]], [[USA]], [[Sovjetunionen]], [[Kina]] og en rekke andre land.  

Før Norge kom inn i krigen var det flere hendelser som svekket nøytraliteten. Den mest kjente og alvorligste er [[Altmarksaken]], som fant sted [[16. februar]] 1940. Den britiske jageren HMS «Cossack» gikk inn i [[Jøssingfjorden]] i [[Sokndal kommune]] og bordet der det tyske skipet «Altmark» og befridde britiske fanger som var ombord. Dette var et brudd på nøytralitetsreglene, og Norge protesterte mot aksjonen. Tyske myndigheter brukte saken som argument for at Norge ikke kunne ivareta nøytraliteten. De fryktet at de allierte ville ta kontroll over Norge, og dermed få en base for operasjoner mot Tyskland og samtidig blokkere muligheten for å frakte malm fra det nordlige Sverige over [[Narvik]]. Begge sider begynte å legge planer for å okkupere Norge, og britene la den [[8. april]] ut miner i [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]]. På det tidspunkt hadde tyske krigsskip allerede lagt ut med kurs mot Norge.

Den tyske hovedstyrken som gikk inn mot Oslo for å sikre seg hovedstaden og dermed tvinge fram en kapitulasjon ble beskutt da de nådde [[Drøbaksundet]]. De ble møtt av ildgivning både fra batteriene over [[Drøbak]] og fra [[Oscarsborg]]. Flaggskipet, den tunge krysseren [[«Blücher»]] ble senket, med stort tap av menneskeliv. Skipet gikk ned ved [[Askholmene (Frogn)|Askholmene]], der vraket fremdeles ligger. Dette førte til at styrkene måtte snu. Tidlig på morgen ble soldater satt i land i [[Son]], og de begynte raskt å bevege seg mot Oslo. Men planen hadde da allerede mislykkes; konge og regjering hadde fått mulighet til å komme seg ut av Oslo.  

Mens norske styrker i begynnelsen i liten grad hadde kunnet yte motstand mot det overraskende angrepet, ble motstanden raskt mer intens. Selv om styrkene i innlandet var små, besto de i stor grad av lokalkjente personer som kunne utnytte terrenget. Tyskerne hadde langt bedre trening og meget gode våpen, mens norske vernepliktige hadde minimal trening og eldre og mer kompliserte våpen. Utstyrsmessig hadde nordmennene en styrke; de norske vadmelsuniformene var varme, og beksømstøvler holdt bena tørre. Tyske soldater slet med lange frakker som ikke var varme nok for den spesielt kalde våren 1940 og støvler som ikke holdt på varmen. Rundt den [[20. april]] kontrollerte norske styrker fortsatt det meste av innlandet.  

Under kamphandlingene ble flere norske byer kraftig skadd, og i noen ble sentrumsområdet totalt ødelagt. [[Leiret]] i [[Elverum]] ble bombet fordi man antok at konge og regjering oppholdt seg der; de hadde klart å komme seg videre da bombene falt. Andre byer som ble totalskadd var [[Namsos]], [[Steinkjer]], [[Molde]], [[Kristiansund]], [[Bodø]] og [[Narvik]].  

Etter kapitulasjonen fulgte nesten fem års okkupasjon. Den var på flere måter mildere enn det som var tilfelle i andre tysk-okkuperte områder, men undertrykkelsen av anti-nazister, ulikt tenkende og etniske og seksuelle minoriteter var like brutal som ellers. Forskjellen mellom Norge og andre land, spesielt landene i Øst-Europa, lå først og fremst i at nazistene definerte nordmenn som «gode germanere» som skulle behandles med respekt. Like fullt var det fem år med undertrykkelse, rasjonering, frykt for slekt og venner som kjempet i krigen og usikkerhet for framtida.

 

I Narvik gikk det enda verre for den tyske marinen. Dit hadde ti jagere transportert okkupasjonstroppene. Fartøyene var nye og representerte halvparten av landets jagerflåte. Hver av dem var 130 meter lange og hadde en besetning på 325 mann. Planen var at de etter fullført oppdrag skulle trekke seg ut av den trange [[Ofotfjorden]]. Det rakk de ikke før de ble angrepet av britiske krigsskip, og krigshistoriens største sjøslag ble utkjempet. Det ble store menneskelige og materielle tap både for norske, britiske og tyske deltakere. En rekke fartøyer ble senket deriblant de norske panserskipene [[«Eidsvold»]] og [[«Norge» (panserskip)|«Norge»]] samt alle de tyske jagerne og deres forsyningsskip.

Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en kommissarisk regjering med tittelen [[ministerpresident]]. De fleste av de kommissariske statsrådene tilhørte Nasjonal Samling, men man hentet også inn tyskvennlige utenfor partiets rekker.

En annen ting alle raskt fikk merke var blendingen. Blending ble påbudt straks etter 9. april 1940, for at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.

''Utestyrkene'' er en betegnelse på de norske styrkene som ble satt opp i utlandet i løpet av krigen. Det var rundt 80&nbsp;000 nordmenn som befant seg utenfor rikets i løpet av krigen, og en betydelig andel av disse gjorde en eller annen form for krigsinnsats. Den [[1. januar]] [[1941]] ble det innført tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved den tyske kapitulasjonen var det omkring 26&nbsp;000 personer i utestyrkene.  

==Nordmenn i tysk tjeneste==

Sykepleiere som gjorde tjeneste i tysk Røde Kors, såkalte [[frontsøstre]], ble etter krigen straffet for samarbeid med fienden. Den internasjonale Røde Kors-komitéen protesterte på dommene.

 

En rekke nordmenn gjorde også tjeneste i [[Sipo]], [[Abwehr]] eller andre avdelinger, og enheter i [[Hirden]] ble ved en rekke tilfeller satt under tysk kommando.

Fra 1941 ble sovjetiske og polske krigsfanger sendt til Norge. Omkring 75&nbsp;000 sovjetiske og 1600 polske fanger var i leirene i løpet av krigen, og mellom 13&nbsp;000 og 15&nbsp;000 omkom i leirene. Selv om det var krigsfangeleire og ikke [[konsentrasjonsleir]]e var forholdene brutale, ikke minst på grunn av at nazistene oppfattet russere som «undermennesker».  

Det ble også sendt 4113 fanger fra Jugoslavia, de fleste av dem serbere. De var politiske fanger, og leirene ble kontrollert av [[Schutzstaffel|SS]]. Forholdene var meget brutale, med mishandling og massehenrettelser. I 1943 tok [[Wehrmacht]] over leirene, og forholdene ble noe bedre. Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under [[Organisation Todt]]s kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på [[E6|riksvei 50]] og [[Nordlandsbanen]]. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «[[Blodveien]]».  

 

 

 

{{thumb|Son Minnestøtta03.JPG|Over hele landet finner man minnesmerker over stedets falne 1940–1945. Her minnestøtta i Son, der fem personer falt, en av dem på krigens første dag og den siste bare en uke før krigen tok slutt.|Chris Nyborg (2006)}}