322 840
redigeringer
m
→Okkupasjonen
m (→Freden) |
m (→Okkupasjonen) |
||
| Linje 31: | Linje 31: | ||
Den [[7. juni]] vedtok regjeringen at konge og regjering skulle ha sete i [[Storbritannia]], og derfra fortsette kampen for et fritt Norge. Den [[10. juni]] ble en kapitulasjonsavtale undertegnet i [[Trondheim]]. | Den [[7. juni]] vedtok regjeringen at konge og regjering skulle ha sete i [[Storbritannia]], og derfra fortsette kampen for et fritt Norge. Den [[10. juni]] ble en kapitulasjonsavtale undertegnet i [[Trondheim]]. | ||
Etter kapitulasjonen fulgte nesten fem års okkupasjon. Den var på flere måter mildere enn det som var tilfelle i andre tysk-okkuperte områder, men undertrykkelsen av anti-nazister, ulikt tenkende og etniske og seksuelle minoriteter var like brutal som ellers. Forskjellen mellom Norge og andre land, spesielt landene i Øst-Europa, lå først og fremst i at nazistene definerte nordmenn som «gode germanere» som skulle behandles med respekt. Like fullt var det fem år med undertrykkelse, rasjonering, frykt for slekt og venner som kjempet i krigen og usikkerhet for framtida. | Etter kapitulasjonen fulgte nesten fem års okkupasjon. Den var på flere måter mildere enn det som var tilfelle i andre tysk-okkuperte områder, men undertrykkelsen av anti-nazister, ulikt tenkende og etniske og seksuelle minoriteter var like brutal som ellers. Forskjellen mellom Norge og andre land, spesielt landene i Øst-Europa, lå først og fremst i at nazistene definerte nordmenn som «gode germanere» som skulle behandles med respekt. Like fullt var det fem år med undertrykkelse, rasjonering, frykt for slekt og venner som kjempet i krigen og usikkerhet for framtida. | ||
==Maktfordeling== | |||
Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge. | Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge. | ||
| Linje 44: | Linje 42: | ||
[[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med tysk styre. | [[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med tysk styre. | ||
Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en kommissarisk regjering. De fleste av de kommissariske statsrådene tilhørte Nasjonal Samling, men man hentet også inn tyskvennlige utenfor partiets rekker. | Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en kommissarisk regjering. De fleste av de kommissariske statsrådene tilhørte Nasjonal Samling, men man hentet også inn tyskvennlige utenfor partiets rekker. | ||
===Hverdagsliv== | |||
Noe av de første tingene folk flest merket var [[rasjonering]]en av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer. | |||
Utvalget av mat var sparsomt, og det ble mye [[potet]] og [[kålrot]] på bordet. Disse vitaminrike knollene reddet nordmenn fra underernæring. Mat ble gjerne stekt i tran, hvilket jo også bidro til å holde folk friske selv om det ikke gjorde mye for matgleden. Matauk ble viktig, og de fleste hageflekker ble spadd opp for å gi plass til poteter og grønnsaker. Mange skaffet seg en gris; begrepet «villagris» ble godt kjent i løpet av krigsårene. Bærplukking var også viktig for å få vitaminer og litt avveksling, og kanskje ikke minst noe søtt. | |||
En annen ting alle raskt fikk merke var blendingen. Blending ble påbudt straks etter 9. april 1940, for at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt fo å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket. | |||
Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon. | |||
Hverdagsmotstanden bredte etterhvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet binders i jakkeslaget eller topplue. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven. | |||
==Motstand== | ==Motstand== | ||