Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

Hopp til navigering Hopp til søk

Andre verdenskrig (vis kilde)

Sideversjonen fra 9. feb. 2017 kl. 20:18

15 176 byte lagt til ,  9. feb. 2017
→‎Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms: Språkvask og rettet.
m (Fjerner unødvendig henvisning.)
(47 mellomliggende versjoner av 10 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
<onlyinclude>'''[[Andre verdenskrig]]''', fra et norsk ståsted også kjent som '''okkupasjonen 1940&ndash;1945''' var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med [[første verdenskrig]] som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene [[Tyskland]], [[Italia]] og [[Japan]] og de allierte, som omfattet [[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Canada]], [[USA]], [[Sovjetunionen]], [[Kina]] og en rekke andre land.  
{{forside|Andre verdenskrig}}
<onlyinclude>{{thumb|Tyske soldater på Karl Johans gate april 1940 0023535.jpg|Tyske soldater på Karl Johans gate i april 1940.|Ukjent / Arbark}}
'''[[Andre verdenskrig]]''', fra et norsk ståsted også kjent som '''okkupasjonen 1940&ndash;1945''' var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med [[første verdenskrig]] som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene [[Tyskland]], [[Italia]] og [[Japan]] og de allierte, som omfattet [[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Canada]], [[USA]], [[Sovjetunionen]], [[Kina]] og en rekke andre land.  


Da det brøt ut krig på kontinentet i september [[1939]] forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved [[angrepet på Norge 1940]], da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den [[9. april]] [[1940]]. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i [[England]].  
Da det brøt ut krig på kontinentet i september [[1939]] forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved [[angrepet på Norge 1940]], da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den [[9. april]] [[1940]]. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i [[England]].  
Linje 10: Linje 12:


{{thumb|Altmarksaken Falne tyskere hentes ut.jpg|Falne tyskere hentes ut fra «Altmark» den 16. februar 1940|Ukjent fotograf}}
{{thumb|Altmarksaken Falne tyskere hentes ut.jpg|Falne tyskere hentes ut fra «Altmark» den 16. februar 1940|Ukjent fotograf}}
Før Norge kom inn i krigen var det flere hendelser som svekket nøytraliteten. Den mest kjente og alvorligst er [[Altmarksaken]], som fant sted [[16. februar]] 1940. Den britiske jageren HMS «Cossack» gikk inn i [[Jøssingfjorden]] i [[Sokndal]] og bordet der det tyske skipet «Altmark» og befridde britiske fanger som var ombord. Dette var et brudd på nøytralitetsreglene, og Norge protesterte mot aksjonen. Tyske myndigheter brukte saken som argument for at Norge ikke kunne ivareta nøytraliteten. De fryktet at de allierte ville ta kontroll over Norge, og dermed få en base for operasjoner mot Tyskland og samtidig blokkere muligheten for å frakte malm fra det nordlige Sverige over [[Narvik]]. Begge sider begynte å legge planer for å okkupere Norge, og britene la den [[8. april]] ut miner i [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]]. På det tidspunkt hadde tyske krigsskip allerede lagt ut med kurs mot Norge.
Før Norge kom inn i krigen var det flere hendelser som svekket nøytraliteten. Den mest kjente og alvorligste er [[Altmarksaken]], som fant sted [[16. februar]] 1940. Den britiske jageren HMS «Cossack» gikk inn i [[Jøssingfjorden]] i [[Sokndal kommune]] og bordet der det tyske skipet «Altmark» og befridde britiske fanger som var ombord. Dette var et brudd på nøytralitetsreglene, og Norge protesterte mot aksjonen. Tyske myndigheter brukte saken som argument for at Norge ikke kunne ivareta nøytraliteten. De fryktet at de allierte ville ta kontroll over Norge, og dermed få en base for operasjoner mot Tyskland og samtidig blokkere muligheten for å frakte malm fra det nordlige Sverige over [[Narvik]]. Begge sider begynte å legge planer for å okkupere Norge, og britene la den [[8. april]] ut miner i [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]]. På det tidspunkt hadde tyske krigsskip allerede lagt ut med kurs mot Norge.


==Invasjonen==
==Invasjonen==
 
{{thumb|Steinkjer i brann.jpg|Flere norske byer ble bombet våren 1940. Her fra Steinkjer 21. april 1940. Praktisk talt hele sentrum ble lagt i ruiner.|Ukjent}}
{{utdypende artikkel|Angrepet på Norge 1940}}
{{utdypende artikkel|Angrepet på Norge 1940}}


Det tyske angrepet på Norge og Danmark, «Operation Weserübung», ble iverksatt den 8. april. Sent på kvelden støtte de tyske krigsskipene på vei mot [[Oslo]] på vaktskuta «Pol III» i [[ytre Oslofjord]]. Den ble beskutt med maskingeværild, og kaptein [[Leif Welding Olsen]] ble krigens første norske offer.  
Det tyske angrepet på Norge og Danmark, «Operation Weserübung», ble iverksatt den 8. april. Sent på kvelden støtte de tyske krigsskipene på vei mot [[Oslo]] på vaktskuta [[«Pol III»]] i [[ytre Oslofjord]]. Den ble beskutt med maskingeværild, og kaptein [[Leif Welding Olsen]] ble krigens første norske offer.  


Den tyske hovedstyrken som gikk inn mot Oslo for å sikre seg hovedstaden og dermed tvinge fram en kapitulasjon ble beskutt da de nådde [[Drøbaksundet]]. De ble møtt av ildgivning både fra batteriene over [[Drøbak]] og fra [[Oscarsborg]]. Flaggskipet [[DKM «Blücher»]] ble senket, med stort tap av menneskeliv. Skipet gikk ned ved [[Askholmene (Frogn)|Askholmene]], der vraket fremdeles ligger. Dette førte til at styrkene måtte snu. Tidlig på morgen ble soldater satt i land i [[Son]], og de begynte raskt å bevege seg mot Oslo. Men planen hadde da allerede mislykkes; konge og regjering hadde fått mulighet til å komme seg ut av Oslo.  
Den tyske hovedstyrken som gikk inn mot Oslo for å sikre seg hovedstaden og dermed tvinge fram en kapitulasjon ble beskutt da de nådde [[Drøbaksundet]]. De ble møtt av ildgivning både fra batteriene over [[Drøbak]] og fra [[Oscarsborg]]. Flaggskipet, den tunge krysseren [[«Blücher»]] ble senket, med stort tap av menneskeliv. Skipet gikk ned ved [[Askholmene (Frogn)|Askholmene]], der vraket fremdeles ligger. Dette førte til at styrkene måtte snu. Tidlig på morgen ble soldater satt i land i [[Son]], og de begynte raskt å bevege seg mot Oslo. Men planen hadde da allerede mislykkes; konge og regjering hadde fått mulighet til å komme seg ut av Oslo.  


Flere andre byer ble angrepet, men de tyske styrkene møtte der bare minimal motstand.
Flere andre byer ble angrepet, men de tyske styrkene møtte der bare minimal motstand.


==Felttoget i Norge==
=== Krigens største sjøslag ved Narvik ===
Tyskernes angrep på norske byer [[9. april]] gikk stort sett etter planen. Unntaket var [[Oslo]] og [[Narvik]]. I Oslo ble den 205 meter lange krysseren [[«Blücher»]] med sin besetning på 1000 mann senket ved [[Drøbak]], noe som tok brodden av angrepet på Oslo.
I Narvik gikk det enda verre for den tyske marinen. Dit hadde ti jagere transportert okkupasjonstroppene. Fartøyene var nye og representerte halvparten av landets jagerflåte. Hver av dem var 130 meter lange og hadde en besetning på 325 mann. Planen var at de etter fullført oppdrag skulle trekke seg ut av den trange [[Ofotfjorden]]. Det rakk de ikke før de ble angrepet av britiske krigsskip, og krigshistoriens største sjøslag ble utkjempet. Det ble store menneskelige og materielle tap både for norske, britiske og tyske deltakere. En rekke fartøyer ble senket deriblant de norske panserskipene [[«Eidsvold»]] og [[«Norge» (panserskip)|«Norge»]] samt alle de tyske jagerne og deres forsyningsskip.


===Felttoget i Norge===
{{thumb|Felttoget i Norge 1940.jpg|Felttoget i Norge, tyske operasjoner i rødt, norske og allierte i blått|}}
{{utdypende artikkel|Felttoget i Norge 1940}}
{{utdypende artikkel|Felttoget i Norge 1940}}


Mens norske styrker i liten grad hadde kunnet yte motstand mot det overraskende angrepet, ble motstand raskt mer intens. Selv om styrkene i innlandet var små besto de i stor grad av lokalkjente personer som kunne utnytte terrenget. Tyskerne hadde langt bedre trening og meget gode våpen, mens norske vernepliktige hadde minimal trening og eldre og mer kompliserte våpen. Utstyrsmessig hadde nordmennene en styrke; de norske vadmelsuniformene var varme, og beksømstøvler holdt bena tørre. Tyske soldater slet med lange frakker som ikke var varme nok for den spesielt kalde våren 1940, og støvler som ikke holdt på varmen. Rundt den [[20. april]] kontrollerte norske styrker fortsatt det meste av innlandet.  
Mens norske styrker i begynnelsen i liten grad hadde kunnet yte motstand mot det overraskende angrepet, ble motstanden raskt mer intens. Selv om styrkene i innlandet var små, besto de i stor grad av lokalkjente personer som kunne utnytte terrenget. Tyskerne hadde langt bedre trening og meget gode våpen, mens norske vernepliktige hadde minimal trening og eldre og mer kompliserte våpen. Utstyrsmessig hadde nordmennene en styrke; de norske vadmelsuniformene var varme, og beksømstøvler holdt bena tørre. Tyske soldater slet med lange frakker som ikke var varme nok for den spesielt kalde våren 1940 og støvler som ikke holdt på varmen. Rundt den [[20. april]] kontrollerte norske styrker fortsatt det meste av innlandet.  


De siste områdene i Sør-Norge som falt på tyske hender var [[Vinje]] og [[Tinn]] i [[Telemark]], og [[Trysil]] i [[Hedmark]]. I [[Midt-Norge]] holdt man ut til begynnelsen av mai ved [[Røros]], [[Hegra]] og [[Snåsa]].  
De siste områdene i Sør-Norge som falt på tyske hender var [[Vinje]] og [[Tinn]] i [[Telemark]], og [[Trysil]] i [[Hedmark]]. I [[Midt-Norge]] holdt man ut til begynnelsen av mai ved [[Røros]], [[Hegra]] og [[Snåsa]].  


Under kamphandlingene ble flere norske byer kraftig skadd, og i noen ble sentrumsområdet totalt ødelagt. [[Leiret]] i [[Elverum]] ble bombet fordi man antok at konge og regjering oppholdt seg der; de hadde da bombene falt klart å komme seg videre. Andre byer som ble totalskadd var [[Namsos]], [[Steinkjer]], [[Molde]], [[Kristiansund]], [[Bodø]] og [[Narvik]].  
Under kamphandlingene ble flere norske byer kraftig skadd, og i noen ble sentrumsområdet totalt ødelagt. [[Leiret]] i [[Elverum]] ble bombet fordi man antok at konge og regjering oppholdt seg der; de hadde klart å komme seg videre da bombene falt. Andre byer som ble totalskadd var [[Namsos]], [[Steinkjer]], [[Molde]], [[Kristiansund]], [[Bodø]] og [[Narvik]].  


Den [[7. juni]] vedtok regjeringen at konge og regjering skulle ha sete i [[Storbritannia]], og derfra fortsette kampen for et fritt Norge. Den [[10. juni]] ble en kapitulasjonsavtale undertegnet i [[Trondheim]].
Den [[7. juni]] vedtok regjeringen at konge og regjering skulle ha sete i [[Storbritannia]], og derfra fortsette kampen for et fritt Norge. Den [[10. juni]] ble en kapitulasjonsavtale undertegnet i [[Trondheim]].


Etter kapitulasjonen fulgte nesten fem års okkupasjon. Den var på flere måter mildere enn det som var tilfelle i andre tysk-okkuperte områder, men undertrykkelsen av anti-nazister, ulikt tenkende og etniske og seksuelle minoriteter var like brutal som ellers. Forskjellen mellom Norge og andre land, spesielt landene i Øst-Europa, lå først og fremst i at nazistene definerte nordmenn som «gode germanere» som skulle behandles med respekt. Like fullt var det fem år med undertrykkelse, rasjonering, frykt for slekt og venner som kjempet i krigen og usikkerhet for framtida.  
Etter kapitulasjonen fulgte nesten fem års okkupasjon. Den var på flere måter mildere enn det som var tilfelle i andre tysk-okkuperte områder, men undertrykkelsen av anti-nazister, ulikt tenkende og etniske og seksuelle minoriteter var like brutal som ellers. Forskjellen mellom Norge og andre land, spesielt landene i Øst-Europa, lå først og fremst i at nazistene definerte nordmenn som «gode germanere» som skulle behandles med respekt. Like fullt var det fem år med undertrykkelse, rasjonering, frykt for slekt og venner som kjempet i krigen og usikkerhet for framtida.


==Maktfordeling==
==Politisk styre==


Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge.  
Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge.  
Linje 42: Linje 48:
De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre.  
De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre.  


[[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med tysk styre.  
[[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker.
 
Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]].
 
{| class="wikitable"
!Periode
!Regjering
|-
|[[9. april]] [[1940]]–[[15. april]] [[1940]]
|[[Vidkun Quislings første regjering]]
|-
|[[15. april]] [[1940]]–[[22. september]] [[1940]]
|[[Administrasjonsrådet]]
|-
|[[22. september]] [[1940]]–[[1. februar]] [[1942]]
|[[De kommissariske statsråder]]
|-
|[[1. februar]] [[1942]]–[[8. mai]] [[1945]]
|[[Vidkun Quislings andre regjering]]
|}
 
== Den tyske tilstedeværelsen ==
=== Wehrmacht ===
{{thumb|Bundesarchiv Bild 101III-Moebius-029-19, Norwegen, Besuch Heinrich Himmler.jpg|[[Heinrich Himmler]] besøker [[Ekeberg krigskirkegård]] i 1941. Ved krigens slutt var det rundt 3000 tyske graver på Ekeberg. Gravene ble i 1952/53 flyttet til [[Alfaset gravlund|Alfaset]]|Deutsches Bundesarchiv}}
{{utdypende artikkel|Wehrmacht}}
Det sto opptil 400&nbsp;000 tyske soldater i Norge under krigen.<ref>{{Kilde www|tittel = Hvor mange var de egentlig?|url = http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Hvor-mange-var-de-egentlig-1879975.html|verk = Bergens Tidende|besøksdato = 8. februar 2017}}</ref><ref>{{Kilde www|tittel = Norge under 2. verdenskrig|url = http://www.norge.dk/News_and_events/Grunnlovsjubileet-1814-2014/Historisk-bakgrunn/Norge-under-2-verdenskrig/|verk = www.norge.dk|besøksdato = 8. februar 2017}}</ref> Disse var ofte av militære årsaker plassert på mindre steder, særlig langs kysten, og kunne ha en dominerende, massiv tilstedværelse i små og mellomstore lokalsamfunn. Det store antallet utplassert i Norge førte til at disse ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. [[Adolf Hitler]] var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål dersom de allierte skulle invadere av tysk-besatt område utenfor de pågående krigsavsnittene. De allierte forsøkte styrke en slik oppfatning gjennom sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.
 
Gjennom [[Festung Norwegen]] ble det etablert en rekke befestninger rundt i landet. Mange av disse var kystfort, men det var også befestninger i innlandet, dette var en del av ''Atlantikwall'' («Atlanterhavsvollen»). Disse ble hovedsakelig bygget av [[Organisation Todt]], ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig [[Sovjetunionen|sovjetiske]], [[Polen|polske]] og [[Jugoslavia|jugoslaviske]]. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38&nbsp;cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var [[Austrått fort]], med kanoner fra blant annet [[«Gneisenau»]] etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren, såkalte Heeres-Küstenbatterie.
 
=== Den tyske polititjenesten ===
{{thumb|Wilhelm Rediess taler.jpg|[[Wilhelm Rediess]] var øverstkommanderende for alt tysk politi i Norge. Her holder han en tale, med [[Vidkun Quisling]] ved sin venstre side.|Ukjent/[[Riksarkivet]]}}
{{utdypende artikkel|Sicherheitsdienst|Sicherheitspolizei|Gestapo}}
I Norge ble [[Sicherheitsdienst]] (SD) og [[Sicherheitspolizei]] (Sipo) etablert i juni 1940 under felles kommando med politigeneral [[Wilhelm Rediess]] som sjef under hele okkupasjonen. Rediess' offisielle tittel var ''Der höhere SS- und Polizeiführer Nord, Polizeigeneral''. Norge var det første okkuperte landet hvor SIPO og SD sto under felle kommando, og Rediess var da leder for alt tysk politi i Norge, med unntak av ''feltgendarmeriet'' (militærpolitiet) som var en del av [[Wehrmacht]]. Han hadde også overordnet kommando over de [[Waffen-SS]]-styrker som ble flyttet til fronten i Finland etter angrepet på Sovjetunionen juni 1941. Rediess rapporterte direkte til både Heinrich Himmler i Tyskland og [[Josef Terboven]] i Norge, og hadde et nært samarbeid med Terboven.
 
Den faktiske lederen av SIPO og SD i Norge var i praksis Rediess' nestkommanderende, SS-Oberführer [[Heinrich Fehlis]] (grad tilsvarende [[oberst]]) med den offisielle tittelen ''Befehlshaber der Sipo und des SD'' (BdS). Fehlis hadde bakgrunn fra SD i Tyskland, og kom til Norge i slutten av april fra Stapostelle Frankfurt.
 
Fehlis endret fra de første såkalte Einsatzkommando til betegnelsen landsdelskommandoer, ''Kommandeure der Sipo und des SD'' (KdS), som ble etablert i [[Bergen]], [[Stavanger]], [[Trondheim]] og [[Tromsø]], mens hovedkvarteret med toppledelsen ble etablert på [[Victoria Terrasse]] i [[Oslo]]. Dette ble kalt ''Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD'' (BdS), da betegnelsene KdS og BdS var både for sjefsstillingen og kommando-området. Under disse kommando-områdene ble det opprettet avdelinger, og under avdelingene kunne det være underliggende kontorer, kalt ''referater''.
 
Den felles tjenesten Sipo og SD hadde rundt 1250 ansatte tyskere mot slutten av krigen, mot 200 ved starten i 1940, inkludert  kriminalpolitiet Kripo og Grensepolitiet. I tillegg var de norsk medhjelperne som ''Vertrauensleute'' (agenter), tolker, sjåfører, kontorfolk, sentralborddamer og lignende. Trolig dreier det seg om mellom 1800 og 2000 nordmenn totalt, hvor rundt en tredjedel var i Oslo.
 
Bare i KdS Oslo var det 316 tyskere og 86 nordmenn da krigen sluttet. I tillegg kom rundt 100 grensepolitifolk, 200 i brev- og telegramkontrollen overført fra den militære etterretningen [[Abwehr]] og 100 sjåfører, rengjøringspersonale og andre medhjelpere.<ref>[https://snl.no/Sipo_og_SD_i_Norge Sipo og SD i Norge] i [[Store norske leksikon]]</ref>
 
===Nordmenn i tysk tjeneste===
{{thumb|Germanske SS Norge marsjerer i Oslo september 1944.jpg|[[Germanske SS Norge]] marsjerer på [[Slottsplassen]] i [[Oslo]], trolig i forbindelse med «De falnes dag» i september 1944|Ukjent/[[Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek]]}}
Omkring 15&nbsp;000 nordmenn forsøkte å la seg verve til tysk tjeneste som [[frontkjempere]]. Av disse ble omkring 5000 satt i tjeneste, de aller fleste på [[Østfronten]]. Noen få var med helt til slutten, og deltok i slaget om Berlin. I perioder bar de norske kjennetegn på uniformene. Nordmenn gjorde også tjeneste ved tyske krigsfangeleire i Norge, se nedenfor.
 
Sykepleiere som gjorde tjeneste i Tysk Røde Kors, såkalte [[frontsøstre]], ble etter krigen straffet for samarbeid med fienden. Den internasjonale Røde Kors-komitéen protesterte på dommene.
 
I Norge ble det opprettet egne SS-avdelinger, først [[Norges SS]] og deretter [[Germanske SS Norge]].
 
Verving til Waffen-SS, Germanske SS Norge og av frontsøstre ble foretatt gjennom [[Germanische Leitstelle in Norwegen]] i [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]] 99 i [[Oslo]], foruten egne vervingskontorer også andre steder.
 
En rekke nordmenn gjorde også tjeneste i overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]], sikkerhetspolitiet [[Sipo]], den militære etterretningen [[Abwehr]] eller andre avdelinger, og enheter i [[Hirden]] ble ved en rekke tilfeller satt under tysk kommando. Angiver- og innfiltrasjonsenheten [[Sonderabteilung Lola]], også kalt Rinnanbanden besto utelukkende av norske medlemmer, og ble etter hvert endel av den tyske overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]] (SD), og slik en del av det tyske politiet i Norge under okkupasjonen. Rundt 70 nordmenn var innom denne enheten i løpet av okkupasjonen.
 
=== Lebensborn ===
{{utdypende artikkel|Lebensborn}}
 
Etter at den øverste sjefen for tysk politi og SS i Norge, [[Wilhelm Rediess]] i mars 1941 fikk inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, ble [[Lebensborn]]-programmet igangsatt også i Norge, og det ble gjennom dette opprettet en rekke mødre- og barnehjem for ugifte norske kvinner som fikk barn med tyske soldater, fortrinnsvis fra [[Schutzstaffel|SS]]. Rundt 8&nbsp;000 barn ble født på disse hjemmene i løpet av krigsårene.
 
===Fengelser og fangeleire===
{{thumb|Sletta1.jpg|[[Sydspissen, Krøkebærsletta og Isrenna fangeleire i Tromsø|Krøkebærsletta fangeleir]] i Troms, fotografert omkring 1947.}}
{{utdypende artikkel|Fengsler og fangeleire under andre verdenskrig}}
 
Omkring 40&nbsp;000 nordmenn ble arrestert og fengslet eller internert i løpet av krigsårene. [[Sipo]]s arkiver ble brent, og det finnes derfor ikke noe eksakt tall. De norske fengslene ble tatt over av okkupasjonsmakten, men ble fulle allerede i løpet av sommeren 1940. Det ble derfor opprettet flere fangeleire. Disse var ikke innrettet som [[konsentrasjonsleir]]e, og forholdene var ikke så ille som i leirene på kontinentet. En del av fangene sonet hele straffen i Norge, mens for andre var de norske leirene en holdeplass på veien mot konsentrasjonsleir i Tyskland eller Polen. Fra høsten 1944 var det ikke lenger mulig å sende fanger til Tyskland, og improviserte fengsler måtte tas i bruke over hele landet.
 
===Krigsfangeleire===
 
{{utdypende artikkel|Krigsfangeleire}}
 
Fra 1941 ble sovjetiske og polske krigsfanger sendt til Norge. Omkring 75&nbsp;000 sovjetiske og 1600 polske fanger var i leirene i løpet av krigen, og mellom 13&nbsp;000 og 15&nbsp;000 omkom i leirene. Selv om det var krigsfangeleire og ikke [[konsentrasjonsleir]]e var forholdene brutale, ikke minst på grunn av at nazistene oppfattet russere som «undermennesker».
 
Krigsfangene var fordelt på 125 leire som var spredt over hele landet. Fire av dem var hovedleire:
 
* [[Stalag 303]] på [[Jørstadmoen]]
* [[Stalag 330]] i [[Sagen]], senere flyttet til [[Beisfjord]]
* [[Stalag 332]] i [[Elvenes]]
* [[Stalag 380]] i [[Drevja]] og [[Oppdal]]


Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en kommissarisk regjering. De fleste av de kommissariske statsrådene tilhørte Nasjonal Samling, men man hentet også inn tyskvennlige utenfor partiets rekker.
Det ble også sendt 4113 fanger fra Jugoslavia, de fleste av dem serbere. De var politiske fanger, og leirene ble kontrollert av [[Schutzstaffel|SS]]. Forholdene var meget brutale, med mishandling og massehenrettelser. I 1943 tok [[Wehrmacht]] over leirene, og forholdene ble noe bedre. Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under [[Organisation Todt]]s kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på [[E6|riksvei 50]] og [[Nordlandsbanen]]. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «[[Blodveien]]».
 
I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom [[SS Vaktbataljon Oslo]] og [[Norsk Vaktbataljon]]. De fleste av dem var rekruttert fra [[Hirden]].


==Hverdagsliv==
==Hverdagsliv==


{{utdypende artikkel|Hverdagsliv under andre verdenskrig}}
{{utdypende artikkel|Hverdagsliv under andre verdenskrig}}
 
=== Rasjonering ===
{{thumb|Oslo andre verdenskrig koe.jpg|Kø utenfor butikk i Oslo i 1942|Royal Norwegian Information Service, Washington D.C.}}
{{thumb|Oslo andre verdenskrig koe.jpg|Kø utenfor butikk i Oslo i 1942|Royal Norwegian Information Service, Washington D.C.}}
Noe av de første tingene folk flest merket var [[rasjonering]]en av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer.
Noe av de første tingene folk flest merket var [[rasjonering]]en av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer.
Linje 55: Linje 139:
Utvalget av mat var sparsomt, og det ble mye [[potet]] og [[kålrot]] på bordet. Disse vitaminrike knollene reddet nordmenn fra underernæring. Mat ble gjerne stekt i tran, hvilket jo også bidro til å holde folk friske selv om det ikke gjorde mye for matgleden. Matauk ble viktig, og de fleste hageflekker ble spadd opp for å gi plass til poteter og grønnsaker. Mange skaffet seg en gris; begrepet «villagris» ble godt kjent i løpet av krigsårene. Bærplukking var også viktig for å få vitaminer og litt avveksling, og kanskje ikke minst noe søtt.
Utvalget av mat var sparsomt, og det ble mye [[potet]] og [[kålrot]] på bordet. Disse vitaminrike knollene reddet nordmenn fra underernæring. Mat ble gjerne stekt i tran, hvilket jo også bidro til å holde folk friske selv om det ikke gjorde mye for matgleden. Matauk ble viktig, og de fleste hageflekker ble spadd opp for å gi plass til poteter og grønnsaker. Mange skaffet seg en gris; begrepet «villagris» ble godt kjent i løpet av krigsårene. Bærplukking var også viktig for å få vitaminer og litt avveksling, og kanskje ikke minst noe søtt.


En annen ting alle raskt fikk merke var blendingen. Blending ble påbudt straks etter 9. april 1940, for at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt fo å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.
=== Blending ===
En annen ting alle raskt fikk merke var blendingen. Blending ble påbudt straks etter 9. april 1940, for at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.


=== Kontroller ===
Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon.  
Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon.  


=== Hverdagsmotstand ===
Hverdagsmotstanden bredte etterhvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet binders i jakkeslaget eller topplue. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven.
Hverdagsmotstanden bredte etterhvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet binders i jakkeslaget eller topplue. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven.
=== Holdninger overfor de tyske okkupantene ===
Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom imidlertid til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. [[LO]]-formann [[Konrad Nordahl]] hevder i sin bok ''Med LO for frihet'' (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.<ref>[http://www.dagbladet.no/2015/02/02/kultur/meninger/kronikk/debatt/kampen_om_tungvannet/37494381/ Dagbladet - Norges krigspsykose (2. februar 2015)]</ref>


==Motstand==
==Motstand==
[[Bilde:Waldemar Thranes gate 62 Oslo.jpg|thumb|En rekke leiligheter i Oslo ble brukt som dekningssteder, her fra Waldemar Thranes gate.]]


{{utdypende artikkel|Hjemmefronten}}
{{utdypende artikkel|Hjemmefronten}}
Linje 71: Linje 163:
==Utefronten==
==Utefronten==


''Utestyrkene'' er en betegnelse på de norske styrken som ble satt opp i utlandet i løpet av krigen. Det var rundt 80&nbsp;000 nordmenn som befant seg utenfor rikets i løpet av krigen, og en betydelig andel av disse gjorde en eller annen form for krigsinnsats. Den [[1. januar]] [[1941]] ble det innført tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved den tyske kapitulasjonen var det omkring 26&nbsp;000 personer i utestyrkene.  
{{utdypende artikkel|Utestyrkene}}
{{thumb|Krigsminnesmerke Hyde Park London 2016 2.jpg|I Hyde Park i London ble det i 1978 reist et minnesmerke som takk for den britiske hjelpen til den norske marine og handelsflåte under krigen.|[[Stig Rune Pedersen]] (2016)}}
''Utestyrkene'' er en betegnelse på de norske styrkene som ble satt opp i utlandet i løpet av krigen. Det var rundt 80&nbsp;000 nordmenn som befant seg utenfor rikets i løpet av krigen, og en betydelig andel av disse gjorde en eller annen form for krigsinnsats. Den [[1. januar]] [[1941]] ble det innført tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved den tyske kapitulasjonen var det omkring 26&nbsp;000 personer i utestyrkene.  


[[Marinen]] opererte for det meste fra Storbritannia, og var i aktiv krigstjeneste fra sommeren 1940.
[[Marinen]] opererte for det meste fra Storbritannia, og var i aktiv krigstjeneste fra sommeren 1940.
Linje 83: Linje 177:
Handelsflåten stilte gjennom [[Nortraship]] omkring 1000 skip til rådighet for den allierte innsatsen. Rundt 30&nbsp;000 norske sjømenn deltok i krigsfarten.
Handelsflåten stilte gjennom [[Nortraship]] omkring 1000 skip til rådighet for den allierte innsatsen. Rundt 30&nbsp;000 norske sjømenn deltok i krigsfarten.


==Nordmenn i tysk militærtjeneste==
==Jødenes skjebne==
{{thumb høyre|Minnesteiner for Holocaust-ofre Iduns gate Oslo.jpg|Minnesteiner for Holocaust-ofre nedfelt i fortauet utenfor Iduns gate 2 i Oslo. Her bodde seks jøder som alle ble deportert og drept.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}}
{{utdypende artikkel|Deportasjonen av jødene|Holocaust}}


Omkring 15&nbsp;000 nordmenn forsøkte å la seg verve til tysk tjeneste som [[frontkjempere]]. Av disse ble omkring 5000 satt i tjeneste, de aller fleste på [[Østfronten]]. Noen få var med helt til slutten, og deltok i slaget om Berlin. I perioder bar de norske kjennetegn på uniformene. Nordmenn gjorde også tjeneste ved tyske krigsfangeleire i Norge, se nedenfor.
Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder. I oktober [[1942]] begynte arrestasjonene, og i november samme år ble de første jødene sendt til konsentrasjonsleire. Av de omkring 2200 jødene som bodde i Norge i april 1940 ble 767 sendt til leirene. Av disse var det bare 32 som kom levende gjennom krigen. Omkring 1400 jøder klarte å flykte til Sverige eller Storbritannia, mens noen ytterst få klart å leve i skjul i Norge gjennom hele krigen.
 
Sykepleiere som gjorde tjeneste i tysk Røde Kors, såkalte [[frontsøstre]], ble etter krigen straffet for samarbeid med fienden. Den internasjonale Røde Kors-komitéen protesterte på dommene.
 
==Fenglser og fangeleire==
 
{{utdypende artikkel|Fengsler og fangeleire under andre verdenskrig}}
 
Omkring 40&nbsp;000 nordmenn ble arrestert og fengslet eller internert i løpet av krigsårene. [[Sipo]]s arkiver ble brent, og det finnes derfor ikke noe eksakt tall. De norske fengslene ble tatt over av okkupasjonsmakten, men ble fulle allerede i løpet av sommeren 1940. Det ble derfor opprettet flere fangeleire. Disse var ikke innrettet som [[konsentrasjonsleir]]e, og forholdene var ikke så ille som i leirene på kontinentet. En del av fangene sonet hele straffen i Norge, mens for andre var de norske leirene en holdeplass på veien mot konsentrasjonsleir i Tyskland eller Polen. Fra høsten 1944 var det ikke lenger mulig å sende fanger til Tyskland, og improviserte fengsler måtte tas i bruke over hele landet.
 
==Krigsfangeleire==
 
{{utdypende artikkel|Krigsfangeleire}}
 
Fra 1941 ble sovjetiske og polske krigsfanger sendt til Norge. Omkring 75&nbsp;000 sojevtiske og 1600 polske fanger var i leirene i løpet av krigen, og mellom 13&nbsp;000 og 15&nbsp;000 omkom i leirene. Selv om det var krigsfangeleire og ikke [[konsentrasjonsleir]]e var forholdene brutale, ikke minst på grunn av at nazistene oppfattet russere som «undermennesker».
 
Krigsfangene var fordelt på 125 leire som var spredt over hele landet. Fire av dem var hovedleire:
 
* [[Stalag 303]] på [[Jørstadmoen]]
* [[Stalag 330]] i [[Sagen]], senere flyttet til [[Beisfjord]]
* [[Stalag 332]] i [[Elvenes]]
* [[Stalag 380]] i [[Drevja]] og [[Oppdal]]


== Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms ==
{{utdypende artikkel|Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms}}
Som følge av de tyske militære nederlag og tilbaketogen fra Murmanskfronten, ble de beordret tilbaketrekning helt til [[Lyngen kommune|Lyngen]] i [[Troms]]. På direkte ordre fra Hitler skulle befolkningen evakueres, og at de tyske styrkene skulle benytte seg av «den brente jords taktikk» for å hindre den fiendtlige, sovjetiske Den røde armé i å dra nytte av ressursene dit de kom. Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for Lyngenlinjen ble brent og ødelagt.


Det ble også sendt 4113 fanger fra Jugoslavia, de fleste av den serbere. De var politiske fanger, og leirene ble kontrollert av [[Schutzstaffel|SS]]. Forholdene var meget brutale, med mishandling og massehenrettelser. I 1943 tok [[Wehrmacht]] over leirene, og forholdene ble noe bedre. Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under [[Organisation Todt]]s kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på [[E6|riksvei 50]] og [[Nordlandsbanen]]. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «[[Blodveien]]».
Ordren ble iverksatt av generaloberst [[Lothar Rendulic]] som nylig hadde fått kommandoen over [[20. Gebirgsarmee]], og evakueringen som ble utført med tvang pågikk fra oktober [[1944]]. Fra norsk side ble prosessen ledet av  politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] sammen med sosialminister [[Johan Lippestad (1902–1961)|Johan Andreas Lippestad]].
 
I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom [[SS Vaktbataljon Oslo]] og [[Norsk Vaktbataljon]]. De fleste av dem var rekruttert fra [[Hirden]].
 
==Jødenes skjebne==
 
{{utdypende artikkel|Deportasjonen av jødene|Holocaust}}


Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder. I oktober [[1942]] begynte arrestasjonene, og i november samme år ble de første jødene sendt til konsentrasjonsleire. Av de omkring 2200 jødene som bodde i Norge i april 1940 ble 767 sendt til leirene. Av disse var det bare 32 som kom levende gjennom krigen. Omkring 1400 jøder klarte å flykte til Sverige eller Storbritannia, mens noen ytterst få klart å leve i skjul i Norge gjennom hele krigen.
De fleste av sivilbefolkningen på nesten {{formatnum:60000}} ble forsøkt tvangsflyttet sørover, men omkring {{formatnum:25000}} mennesker gjemte seg bort til fjells og i utmark fra områdene de bodde på fram til sovjetiske styrker eller norske politistyrker kom til områdene. Om lag 300 døde som følge av evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene. Omkring 3000 mennesker gjemte seg i tunnelene ved [[Bjørnevatn gruver]] da kampene raste mot de sovjetiske troppene som kom inn i Sør-Varanger.<ref>[http://www.dagbladet.no/2014/10/19/nyheter/innenriks/russland/finnmark/35813737/ 70 år siden russerne frigjorde Finnmark], Dagbladet, 19. oktober 2014, lest 9. februar 2017</ref> Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet.<ref>Skogheim, Dag i ''Dag og Tid'', 17. oktober 2014.</ref>


==Freden==
==Freden==
 
{{thumb|Kongefamilien 1945.jpg|Kongefamilien på vei inn til Oslo. Kronprins Olav hadde vært i landet en tid allerede, men kom familien i møte|Lt. E.A. Zimmermann, Royal Navy}}
{{utdypende artikkel|Frigjøringen 1945}}
{{utdypende artikkel|Frigjøringen 1945}}


{{thumb|Kongefamilien 1945.jpg|Kongefamilien på vei inn til Oslo. Kronprins Olav hadde vært i landet en tid allerede, men kom familien i møte|Lt. E.A. Zimmermann, Royal Navy}}
Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland betingelsesløst. Det var stor frykt for at de tyske styrkene i Norge ikke skulle akseptere nederlaget, og med flere hundre tusen mann og sterke forsvarsverker var det uklart hvordan det ville gå. Karl Dönitz, som hadde tatt over som rikspresident i Tyskland etter Hitlers selvmord, ga ordre til kommandanten i Norge om umiddelbar kapitulasjon, og hjemmestyrkene kunne begynne å ta kontroll over landet.  
Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland betingelsesløst. Det var stor frykt for at de tyske styrkene i Norge ikke skulle akseptere nederlaget, og med flere hundre tusen mann og sterke forsvarsverker var det uklart hvordan det ville gå. Karl Dönitz, som hadde tatt over som rikspresident i Tyskland etter Hitlers selvmord, ga ordre til kommandanten i Norge om umiddelbar kapitulasjon, og hjemmestyrkene kunne begynne å ta kontroll over landet.  


Linje 132: Linje 203:
{{utdypende artikkel|Rettsoppgjøret}}
{{utdypende artikkel|Rettsoppgjøret}}


{{:Rettsoppgjøret}}
Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landsvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.
 
I løpet av oppgjøret ble 28&nbsp;750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14&nbsp;400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet [[Grini fangeleir|Grini]]. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.
 
Det ble behandlet 92&nbsp;805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere.
 
==Krigens spor i lokalsamfunnene==
{{thumb|Son Minnestøtta03.JPG|Over hele landet finner man minnesmerker over stedets falne 1940–1945. Her minnestøtta i Son, der fem personer falt, en av dem på krigens første dag og den siste bare en uke før krigen tok slutt.|Chris Nyborg (2006)}}
Krig og okkupasjon satte dype spor i lokalsamfunnene i Norge, både fysiske spor i landskapet og på bygninger, og ikke minst de psykiske sporene hos de som opplevde krigen. Den skapte også dype og langvarige konflikter mellom de som sto på forskjellig side. En så skjellsettende opplevelse som dette ble også overført til neste generasjon og til barnebarn, slik at minnet om krigen har holdt seg svært levende for mange, også de som er født lenge etter 1945. Etterhvert som årene går er det stadig færre som har egne minner fra krigsårene. Sporene i form av [[Festung Norwegen|festningsverk]], [[tyskerbrakke]]r og ikke minst de mange minnesmerker som er satt opp i norske byer og bygder er allikevel til stede. På de stedene som ble bomba under krigen er sporene indirekte synlige. Går man for eksempel gjennom [[Leiret (Elverum)|Leiret]] i [[Elverum kommune|Elverum]] er det lett å se at nesten alle bygninger i sentrum er reist etter krigen, fordi de meste av tettstedet ble fullstendig rasert av tysk bombing i april 1940. Den samme skjebne ble flere andre norske byer og tettsteder til del.
 
De fleste steder i Norge har et minnesmerke som nevner de fra stedet som falt under krigen. Disse monumentene har gjerne vært sentrale i feiringa av [[grunnlovsdagen]], og det er også vanlig med kransnedleggelse og taler på [[frigjøringsdagen]] og mange steder også på 1. mai.
 
== Referanser ==
<references/>


==Litteratur==
==Litteratur==
Linje 138: Linje 222:
* Div. artikler i ''[[Norsk krigsleksikon]]''
* Div. artikler i ''[[Norsk krigsleksikon]]''
* [http://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_andre_verdenskrig «Norge under andre verdenskrig»] på no.wikipedia.org
* [http://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_andre_verdenskrig «Norge under andre verdenskrig»] på no.wikipedia.org
* [http://www.lokalhistorie.no/nettverk/okkupasjonen.html Lokal okkupasjonshistorie] på [[NLI]]s hjemmesider
* [http://web.archive.org/web/20130522150143/http://www.lokalhistorie.no/nettverk/okkupasjonen.html Lokal okkupasjonshistorie] på [[NLI]]s hjemmesider (via archive.org)


[[Kategori:Andre verdenskrig|  ]]
[[Kategori:Andre verdenskrig|  ]]
[[Kategori:Kriger]]
[[Kategori:Kriger]]
{{F1}}
{{F1}}
{{ikke koord}}
Gunnar E. Kristiansen
Skribenter
53 254

redigeringer

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/107699...861234»

Navigasjonsmeny