Andreas Michael Heiberg: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Andreas Michael Heiberg]]''' (1767 – [[22. mars]] [[1815]]), [[Leksikon:byfogd|byfogd]] og [[Leksikon:magistrat|enemagistrat]] i [[Gamlebyen i Fredrikstad|Fredrikstad]] fra 1810 til 1815 og byens representant på [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] i [[1814]].  

Han kom opprinnelig fra Danmark, var utdannet jurist og hadde vært by- og herredsfogd i Østre Herred på Bornholm. Han overtok byfogdembetet i Fredrikstad etter [[magasinforvalter]] [[Andreas Andersen]] som var konstituert i stillingen etter kaptein [[Anton Wilhelm Scheel]] som døde i april samme år. I 1811 skaffet Heiberg seg tittelen [[Leksikon:kanselliråd|kaselliråd]], på den tiden en tom ærestittel. Under riksforsamlingen gjorde byfogd Heiberg lite ut av seg og ble regnet blant de moderate i selvstendighetspartiet.  

== Heiberg som byfogd i Fredrikstad ==

Heiberg var en arbeidsom, men også kritisert byfogd i Fredrikstad. Han arbeidet aktivt med å skaffe matvarer nok til bybefolkningen i de vanskelige [[napoleonskrigene|krigsårene]] frem mot 1814, men bykassen slet med den harde inflasjonen. Dessuten ble byen til stadighet pålagt strenge krav fra de militære, blant annet innkvartering og Heiberg var ofte i strid med de militære myndigheter i [[Fredrikstad festning|byen]] for å forsvare byens rettigheter. I 1813 stod byfogden bak salget av [[Garnisonssykehuset i Fredrikstad|garnisonssykehuset]] og [[Gamlebyen skole i Fredrikstad|skolen]] til [[Ingeniørbrigaden]]. Slik skulle byen slippe å være pliktig til å stille et sykehus til garnisonens disposisjon. Men det viste seg at pliktene til å stille brensel og annet utstyr til driften skulle vedvare og Heiberg ble sterkt kritisert for sin handlemåte. Det skulle i ettertid også vise seg at garnisonssykehuset aldri hadde vært i byens eie, og byen ble i 1820 dømt til å betale tilbake kjøpesummen.

I tiden etter Fredrikstads overgivelse 4. august 1814 var Heiberg nødt til å samarbeide med den svenske okkupasjonsmakten i byen. Det kom til flere sammenstøt mellom dem, særlig en av de svenske kommandantene, baron [[Jacob Cederström]]. De fleste byrdene med okkupasjonen falt på byfogden som også var politimester og innehadde en rekke andre verv i byadministrasjonen. Påkjenningene, og beskyldninger om underslag kan ha vært medvirkende til at han tok sitt liv 22. mars 1815, kun få dager før den svenske okkupasjonen av Fredrikstad opphørte. I etterkant kom det kom for dagen flere betenkelige forhold som kan tyde på at han hadde bedrevet underslag og det var uorden og kassemangel i bykassen etter hans tid som byfogd.