Antony Rajendram

Antony Rajendram, den første tamilen i Norge. Landsbyen Gurunagar var berømt for sin fiskeindustri. Antony Rajendram var samfunnsleder i Gurunagar og høyt respektert av innbyggerne. Antony Rajendram ble født den 20. juni 1932. Foreldrene hans het Emilyus Rajendram og Maripillai Rajendram. Den gangen ante ingen at Antony ville bli den første som skulle reise til Norge og knytte forbindelse mellom tamilene og Norge. Allerede som liten gutt var Antony snill mot andre, uansett hvilken klasse de tilhørte, og han hjalp folk i nød. På grunn av disse gode egenskapene tenkte foreldrene at han ville egne seg godt som pastor. Men Antony brukte mer av tiden sin til å hjelpe fattige barn enn til å studere. Da Antony var i skolealder, gikk faren hans bort. Maripillai Rajendram forstod tankegangen til sønnen sin, og lot ham bestemme sin egen fremtid. De første tamilene i Norge Fredrik 4 var konge i Danmark-Norge fra 1699 til 1730. Han var kjent som en arbeidsom og pliktoppfyllende konge, ifølge Norsk biografisk leksikon. På begynnelsen av 1700-tallet gikk det en pietistisk vekkelse over Danmark. Kongen ble sterkt påvirket av vekkelsen, og bestemte seg for å sette i gang misjon. I 1706 ble tyske pietister sendt til den danske kolonien Tranquebar på Indias østkyst for å drive misjon.

Antony ville så gjerne hjelpe sine venner og innbyggerne i Gurunagar. Sammen med sine venner startet den 16 år gamle Antony en sportsklubb, Ponithavallam sportsklubb. Klubbmedlemmene nøyde seg ikke med trening og kamp, de deltok også i frivillige hjelpeaksjoner. Dette ble godt mottatt av folk fra den laveste klassen. Selv på skolen behandlet noen de fattige og lavklassede barna på en urettferdig måte. Antony reagerte mot slike handlinger og ble derfor flere ganger utvist midlertidig fra skolen. På sine eldre dager uttalte Antony seg slik angående disse episodene: «Jeg var en viktig spiller både i fotball og cricket. Nettopp på grunn av det ble jeg ikke utvist fra skolen for alltid.» Antony Rajendram viste stor interesse for historie og geografi. En ting var han helt sikker på, at hans reise ut i verden skulle gi ham en mulighet til å hjelpe folk i hjemlandet. Han valgte England som sitt reisemål på grunn av landets høyt utviklede teknologi. Han bestemte seg for å studere innen fiskeri og på den måten ville han hjelpe fattige til å øke levestandarden sin. Motorsykkeltur

Selv om han hadde bestemt seg, måtte han vente nesten to år for å få tillatelse fra moren sin. Da han endelig fikk tillatelse og velsignelse, dro den unge eventyrlystne Antony av sted på en motorsykkeltur til England sammen med Edvin Celler den 6. juni i 1955. Da de kom frem til Libanon, fikk Antony problemer med motorsykkelen sin. Siden han ikke hadde nok penger til reparasjon, måtte han være igjen i Libanon en liten stund, mens vennen hans fortsatte reisen. Mens Antony var i Libanon, gikk det et jordras i Beirut-fjellene som førte til store ødeleggelser. Sammen med humanitære hjelpeorganisasjoner deltok Antony i å bygge opp igjen området. I september 1955 fortsatte han sin reise til England.Ankomst til London Antony ankom London og bodde på et sted som tilhørte menigheten «Verdens kristnemenn». Etter hvert begynte han på fiskeristudier. Studentlivet i London var ikke så lett. Han måtte jobbe på restaurant og i sykehus for å forsørge seg selv. Forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, fra medstudenter og fra en del av samfunnet, gjorde ham trist. Men han ble beroliget av romkameratene, som hadde forskjellig nasjonalitetsbakgrunn. Da de fikk vite om Antonys mål, fortalte de ham at Norge var det beste stedet for å lære om fiskeri. I 1956 reiste Antony til Norges nest største by, Bergen. Den dagen han kom til Norge, er en historisk viktig dag for tamiler. Antony ble etter hvert godt kjent i det norske samfunnet. Han deltok i mange frivillige prosjekter og ble gjentatte ganger valgt som leder for slike frivilligegrupper. I 1960 reiste Antony tilbake til Sri Lanka. Han ville så gjerne samarbeide med Norge for å fremme fiskeindustrien på Sri Lanka. Han kontaktet Sri Lankas næringsminister og fiskeindustriledere angående dette, men ingen av dem viste interesse. Da bestemte han seg for å ta saken i egne hender.

Sivert Rundhaug, en venn av Antony, snakket om et samarbeidsprosjekt mellom Norge og Kerala i India. Et lignende samarbeidsprosjekt ville Antony opprette mellom Norge og Sri Lanka ved hjelp av Sivert Rundhaug. I 1962 reiste han igjen til Norge for å få prosjektet i gang. Han begynte å studere ved hermetikkfagskolen i Stavanger. Takket være Antony fikk ungdommene James, Soosainathar, Hubert og Anton fra Sri Lanka, som engasjerte seg i dette prosjektet, mulighet til å komme til Norge og studere ved fagskolen. I 1964 giftet Antony seg med en norsk kvinne, Sigrun. De fikk to barn, Rannveig og Siv.I 1964 ble han intervjuet i norsk radio. Der fortalte han om sine erfaringer fra fiskeindustrien og om situasjonen på Sri Lanka. D ette intervjuet ga nordmenn et innblikk i tamilenes verden. Han planla prosjektet veldig nøye og fikk gode råd fra sin venn Sivert Rundhaug. Etter hardt arbeid ble Antonys ønske om å få hjelpe og modernisere fiskerinæringen i Jaffna området realisert. Samarbeidsprosjektet het Malu-Meen Enterprise, som har navn etter det singalesiske «malu» og det tamilske «meen», som begge betyr fisk.

I 1965 reiste han til Kerala i India for å lære mer om fiskerinæringen. På vei tilbake til Norge drohan innom Sri Lanka og fant et passende sted for å starte prosjektet. Han kontaktet Norad og fikk deres tillatelse. Dette prosjektet ga optimisme og fremtidshåp for mange fiskere i området. I august 1967 reiste Antony og vennene hans, James og Soosainathar, til Sri Lanka. Deretter reiste hans kone, Sigrun, deres barn, båtbyggingsekspert Kjell Moi, hans kone Grete og Kjetil Bakke til Sri Lanka. I 1965 fikk både Antony og hans venner midler fra Norad for å kunne studere fiskerinæringen i Norge. I 1976 ble planen virkeliggjort. NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund), som støttet dette prosjektet, forventet fortjeneste ganske raskt, og dermed gjorde de endringer som stred mot den hensikten Antony hadde hatt. Prosjektets navn ble endret til Cey-Nor Development Foundation. Freedom from Hunger Campaign deltok også i dette prosjektet. På grunn av uenighet mellom Antony og NGU bestemte Antony seg for å gå ut av dette prosjektet. Antony ble boende på Sri Lanka sammen med familien sin. Han hjalp og ga råd til sin venn dr.Jeyananthan med å bygge et sykehus i Kilinochi. Dette er det første private sykehuset i Kilinochi. Sigrun og Antony fikk en sønn, Rune, mens de bodde der. For å skaffe seg fiskearbeidere etablerte han et treverksted og et båtbyggeri i Jaffna området. Disse ble ledet av Antony inntil han flyttet tilbake til Norge i 1972. Han grunnla den første tamilskolen i Hordaland. 12. september 1990 gikk han bort. Samarbeidsprosjektet mellom Norge og Sri Lanka, som ble opprettet på grunn av Antonys harde arbeid og sterke ønsker, gjorde det mulig for mange tamiler å lære mye om Norge. Dette gjorde at mange tamilske ungdommer fikk interesse for å reise til Norge for å studere og jobbe der. Nå bor det ca. 16 000 tamiler i Norge.

--Sanjayan Selvamanickam (Sanjayan) (diskusjon) 21. apr. 2016 kl. 23:21 (CEST)