Skribenter
95 530
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| (11 mellomliggende versjoner av 7 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
[[Hyttfossen sag]] lå ved [[Hyttfossen]] i [[Nidelva (Sør-Trøndelag)|Nidelva]] i [[Klæbu | {{thumb|Arbeiderboligene ved Hyttefossen.jpg|Arbeiderboligene rundt 1946.|[[Klæbu historielag]]}} | ||
'''[[Arbeiderboligene ved Hyttfossen sag]]''' lå ved [[Hyttfossen]] i [[Nidelva (Sør-Trøndelag)|Nidelva]] i [[Klæbu]]. | |||
== Allment == | == Allment == | ||
Hyttfossen sag var stor og drevet av vannkraft, og mange arbeidere behøvdes i de perioder de drev sagbruket som skift. Det var få plasser for arbeiderne å bosette seg, så det ble bygd arbeiderboliger like ved sagbruket. Videre bodde det mange i Løfta, Hyttmyren, Øverleet, Hyttsagen og Selbustuggu. Boligen for ledelsen var på Bakken. Sagbruket tiltrakk seg arbeidere fra [[Gauldalen]], [[Orkdal]] og [[Meldal]]. Det var ingen tilfeldigheter at det kom arbeidere fra Orkdal, da eier av sagbruket Huitfeldt hadde nær kontakt med de på Thamshavn og ledelseen der. I perioder med stor etterspørsel ble det kjørt to skift, da var behovet for arbeidshjelp naturligvis dobbelt så stort. Dette førte til trange boforhold. Det er fortalt at arbeiderne under slike perioder sov også på skift. Mange arbeidere hadde med seg familien sin til Hyttfossen, eller giftet seg og etablerte famile mens de arbeidet på bruket. I sommerstuggu på Hyttsagen bodde selbyggene, og huset fikk tilnavnet selbustuggu. For mange arbeidere var Hyttfossen sagbruk en mellomstasjon på veien til [[Amerika]]. De var her og tjente seg opp nok penger til billetten over, eller de reiste som matroser eller dekksgutter på trelastbåtene over til [[England]]. Den siste gruppa er vanskelig å finne spor etter, da de ikke finnes oppført i emmigrantprotokollene. | [[Hyttfossen sagbruk|Hyttfossen sag]] var stor og drevet av vannkraft, og mange arbeidere behøvdes i de perioder de drev sagbruket som skift. Det var få plasser for arbeiderne å bosette seg, så det ble bygd arbeiderboliger like ved sagbruket. Videre bodde det mange i Løfta, Hyttmyren, Øverleet, Hyttsagen og Selbustuggu. Boligen for ledelsen var på Bakken. Sagbruket tiltrakk seg arbeidere fra [[Gauldalen]], [[Orkdal]] og [[Meldal]]. Det var ingen tilfeldigheter at det kom arbeidere fra Orkdal, da eier av sagbruket Huitfeldt hadde nær kontakt med de på Thamshavn og ledelseen der. I perioder med stor etterspørsel ble det kjørt to skift, da var behovet for arbeidshjelp naturligvis dobbelt så stort. Dette førte til trange boforhold. Det er fortalt at arbeiderne under slike perioder sov også på skift. Mange arbeidere hadde med seg familien sin til Hyttfossen, eller giftet seg og etablerte famile mens de arbeidet på bruket. I sommerstuggu på Hyttsagen bodde selbyggene, og huset fikk tilnavnet selbustuggu. For mange arbeidere var Hyttfossen sagbruk en mellomstasjon på veien til [[Amerika]]. De var her og tjente seg opp nok penger til billetten over, eller de reiste som matroser eller dekksgutter på trelastbåtene over til [[England]]. Den siste gruppa er vanskelig å finne spor etter, da de ikke finnes oppført i emmigrantprotokollene. | ||
Der sag- og høvlerimester [[Ole Reitan]] bodde med sin kone [[Anne Reitan|Anne]], på Hyttsagen, ble trolig boligen også benyttet som fødehjem på et vis. Anne Reitan var hjelpekone og tok i mot barn. De barna hun har tatt i mot står i kirkeboka oppført med Hyttsagen som fødested, mens man vet at familien bodde et annet sted. Særlig i perioder der barn blir født på samme døgn eller døgn etter hverandre. Dette må undersøkes nærmere. Hyttfossen hadde egen småskole, drevet med private midler fra bruket. Det sier litt om antallet barn som ble født på Hyttfossen. [[Jo Hyttsagen]] bygde forsamlingshuset Josalen, der han også hadde kontoret sitt. Ungene arbeidet også på bruket. Det er fortalt at når det var fotografering av staben på bruket, ble ungene gjemt unna og fikk ikke være med på bildene. De hadde som arbeid blant annet å ta unna sagflis under sagbladene, et ikke så rent ufarlig arbeid. De kildene man har som kan fortelle om hvor de bodde, hvem de var, hvor de kom fra og alder er kirkebøkene og folketellingene. Sagbruket ble driftet i flere perioder, den mest aktive perioden var fra 1874 og til om lag 1920. Sagbruket stod der fra tidligere også, flyttet fra elva [[Donnøya]] på sørsiden av [[Selbusjøen]] på Klæbus del av sjøen. Fra de periodene er det vanskelig å finne spor etter arbeidsfolket. Det samme fra perioden 1500/1600-tallet da smeltehytta var i drift. Sagbruket brant ned i [[1943]], og ble aldri bygget opp igjen. Da var allerede anleggsarbeidet i forbindelse med kraftverkene i Nidelva igang. Mange av arbeiderne på bruket fikk seg arbeid i [[Trondheim Energiverk]] som anleggsarbeidere, og valgte og bosette seg på Hyttfossen. Noen av anleggsarbeiderne fikk seg arbeid på [[Sunndalsøra]] og utbyggingen av [[Aura kraftverk]], de pendlet. | Der sag- og høvlerimester [[Ole Reitan]] bodde med sin kone [[Anne Reitan|Anne]], på Hyttsagen, ble trolig boligen også benyttet som fødehjem på et vis. Anne Reitan var hjelpekone og tok i mot barn. De barna hun har tatt i mot står i kirkeboka oppført med Hyttsagen som fødested, mens man vet at familien bodde et annet sted. Særlig i perioder der barn blir født på samme døgn eller døgn etter hverandre. Dette må undersøkes nærmere. Hyttfossen hadde egen småskole, drevet med private midler fra bruket. Det sier litt om antallet barn som ble født på Hyttfossen. [[Jo Hyttsagen]] bygde forsamlingshuset Josalen, der han også hadde kontoret sitt. Ungene arbeidet også på bruket. Det er fortalt at når det var fotografering av staben på bruket, ble ungene gjemt unna og fikk ikke være med på bildene. De hadde som arbeid blant annet å ta unna sagflis under sagbladene, et ikke så rent ufarlig arbeid. De kildene man har som kan fortelle om hvor de bodde, hvem de var, hvor de kom fra og alder er kirkebøkene og folketellingene. Sagbruket ble driftet i flere perioder, den mest aktive perioden var fra 1874 og til om lag 1920. Sagbruket stod der fra tidligere også, flyttet fra elva [[Donnøya]] på sørsiden av [[Selbusjøen]] på Klæbus del av sjøen. Fra de periodene er det vanskelig å finne spor etter arbeidsfolket. Det samme fra perioden 1500/1600-tallet da smeltehytta var i drift. Sagbruket brant ned i [[1943]], og ble aldri bygget opp igjen. Da var allerede anleggsarbeidet i forbindelse med kraftverkene i Nidelva igang. Mange av arbeiderne på bruket fikk seg arbeid i [[Trondheim Energiverk]] som anleggsarbeidere, og valgte og bosette seg på Hyttfossen. Noen av anleggsarbeiderne fikk seg arbeid på [[Sunndalsøra]] og utbyggingen av [[Aura kraftverk]], de pendlet. | ||
| Linje 9: | Linje 10: | ||
Boplasser for arbeidere og de man vet har oppholdt seg der i perioder: | Boplasser for arbeidere og de man vet har oppholdt seg der i perioder: | ||
<gallery> | <gallery> | ||
Fil:Arbeiderboligene ved Hyttefossen.jpg| | Fil:Arbeiderboligene ved Hyttefossen.jpg|Arbeiderboligene ved Hyttefossen | ||
</gallery> | </gallery> | ||
| Linje 26: | Linje 26: | ||
=== Hyttmyren === | === Hyttmyren === | ||
<gallery> | <gallery> | ||
Fil: | Fil:Hyttmyra.jpg|Butikken ca. 1900 | ||
</gallery> | </gallery> | ||
| Linje 34: | Linje 33: | ||
=== Vuttudalstuggu === | === Vuttudalstuggu === | ||
=== Hyttflaten === | === Hyttflaten (Blåsyrkåken) === | ||
Hyttflaten (gnr. 36, bnr. 17), lokalt kalt for Blåsyrkåken ligger på flata like ved Hyttsagen. Navnet blåsyrkåken kommer av at det i sin tid fikk besøk av husbukk i tømmeret. Metoden den gangen var å røyke huset med blåsyre. Dette bidro til å drepe husbukken og tømmeret berget. Familien måtte da bo borte i lang tid til gifta var ute av huset. Hovedbygningen ble oppført i 1892 av tømmer i to etasjer. Grunnflate på 50 kvadratmeter, 5 rom, kjøkken og kjeller. Eiendommen hadde opprinnelig et uthus, som stod i 1952. I årene etterpå har eiendommen hatt andre eiere, og huset står fortsatt i 2014. | Hyttflaten (gnr. 36, bnr. 17), lokalt kalt for Blåsyrkåken ligger på flata like ved Hyttsagen. Navnet blåsyrkåken kommer av at det i sin tid fikk besøk av husbukk i tømmeret. Metoden den gangen var å røyke huset med blåsyre. Dette bidro til å drepe husbukken og tømmeret berget. Familien måtte da bo borte i lang tid til gifta var ute av huset. Hovedbygningen ble oppført i 1892 av tømmer i to etasjer. Grunnflate på 50 kvadratmeter, 5 rom, kjøkken og kjeller. Eiendommen hadde opprinnelig et uthus, som stod i 1952. I årene etterpå har eiendommen hatt andre eiere, og huset står fortsatt i 2014. | ||
=== Fossheim === | === Fossheim === | ||
| Linje 64: | Linje 63: | ||
'''Eiere''' | '''Eiere''' | ||
I 1950 var plassen eid av Trond Hansen f. 3. april i 1904. Hans foreldre var Berit og Peder H. Bjørge. Trond ble i 1930 gift med Ida Berg født på | I 1950 var plassen eid av Trond Hansen f. 3. april i 1904. Hans foreldre var Berit og Peder H. Bjørge. Trond ble i 1930 gift med Ida Berg født på Bergsli. De hadde en sønn sammen Per Bernhard født 29. august i 1930. | ||
=== Tøfte-rommet === | <!-- === Tøfte-rommet === --> | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Arbeiderboliger]] | ||
[[Kategori:Klæbu | [[Kategori:Nea-Nidelvvassdraget]] | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Klæbu]] | ||
[[Kategori:Trondheim kommune]] | |||
{{bm}} | |||
== Kilder og litteratur == | |||
{{trenger kilder}} | |||