Arbeidernes Idrettsforbund: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|AIFs leder Harald Linjedahl.jpg|AIFs leder [[Harald Linjedahl]] taler foran et arrangement.|[[Oslo museum]] 1930-åra}}

'''[[Arbeidernes Idrettsforbund]]''' (AIF) ble etablert i 1924 for å utvikle masseidretten blant arbeidere. Det var viktig for [[arbeiderbevegelsen]] å utvikle idrett som tok vare på hele mennesket, og som unngikk en konkurransementalitet og elitedyrking som ble identifisert som borgerlig. Gjennom arbeideridretten skulle man også nå ut til arbeidsløse ungdommer, som ikke kom inn i bevegelsen gjennom fagforeningene. AIF-lagene drev ikke bare med idrett, men arrangerte også studiesirkler og hadde klubbkvelder med foredrag og underholdning. Etter 1935 ble idretten stadig med avpolitisert, og den 13. september 1940 inngikk AIF og [[Norges Landsforbund for Idrett]] avtale om sammenslåing. I 1946 kunne sammenslåinga gjennomføres, og holdninga til et felles forbund hadde da også blitt styrka av samholdet under [[idrettsstreiken]] under krigen.  

AIF begynte også raskt å engasjere seg i [[bedriftsidretten]]. For forbundet dreide dette seg ikke bare om å støtte opp om lokale idrettslag, men også om å organisere arbeiderne på deres arbeidsplasser. Gjennom idretten kunne man styrke samholdet og trekke flere inn i fagforeninga. Bedriftsidretten var også et viktig helse- og velferdstiltak, som det var grunn til å støtte opp om. Svært mange bedrifter fikk lag i løpet av mellomkrigstida, og det var også stor variasjon i hvilke idrettsgrener man drev med. Særlig vanlig var ski og skøyter på vinteren, og fotball, turn og orientering på sommeren.