1 289
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 37: | Linje 37: | ||
Hensynet til større mobilitet i det internasjonale samfunnet og ønsket om å senke tersklene for innvandring, var begrunnelsen for den nye fremmedloven av 1956. Det var også formuleringer i fremmedloven fra 1927 som stred mot etterkrigstidens syn på menneskerettigheter og minoritetsvern. At en hel gruppe var pekt ut som mindreverdige i forhold til innreise, var uttrykk for rasediskriminering. Den gamle politikken kom imidlertid inn bakveien i den nye lovens paragraf 11 d under kapitlet om avvisning, bortvisning og utvisning. Det het der at en utlending kunne nektes innreise, dvs. bli avvist, ”når det må antas at han ikke har tilstrekkelige midler til å oppholde seg i riket.” I paragraf 13 c fremgikk det at bortvisning var aktuelt ”når han under sitt opphold her i riket gir seg til å gå ledig eller drive omkring uten å kunne påvise lovlig erverv.” Det ble uttrykkelig slått fast i proposisjonen at en ikke kunne navngi en bestemt folkegruppe, men at ”man fortsatt må ha adgang til å nekte innreise av utenlandske omstreifere.” Sigøynere var utvilsomt en aktuell målgruppe for slike formuleringer. I Justisdepartementet ble det understreket at farene for en liberal politikk kunne få skremmende følger. Saksordføreren på Stortinget var klinkende klar med hensyn til hjemmelen for avvisning i paragraf 11 d: ”Kan de antas å være omstreifere, kan de som andre omstreifere avvises.” | Hensynet til større mobilitet i det internasjonale samfunnet og ønsket om å senke tersklene for innvandring, var begrunnelsen for den nye fremmedloven av 1956. Det var også formuleringer i fremmedloven fra 1927 som stred mot etterkrigstidens syn på menneskerettigheter og minoritetsvern. At en hel gruppe var pekt ut som mindreverdige i forhold til innreise, var uttrykk for rasediskriminering. Den gamle politikken kom imidlertid inn bakveien i den nye lovens paragraf 11 d under kapitlet om avvisning, bortvisning og utvisning. Det het der at en utlending kunne nektes innreise, dvs. bli avvist, ”når det må antas at han ikke har tilstrekkelige midler til å oppholde seg i riket.” I paragraf 13 c fremgikk det at bortvisning var aktuelt ”når han under sitt opphold her i riket gir seg til å gå ledig eller drive omkring uten å kunne påvise lovlig erverv.” Det ble uttrykkelig slått fast i proposisjonen at en ikke kunne navngi en bestemt folkegruppe, men at ”man fortsatt må ha adgang til å nekte innreise av utenlandske omstreifere.” Sigøynere var utvilsomt en aktuell målgruppe for slike formuleringer. I Justisdepartementet ble det understreket at farene for en liberal politikk kunne få skremmende følger. Saksordføreren på Stortinget var klinkende klar med hensyn til hjemmelen for avvisning i paragraf 11 d: ”Kan de antas å være omstreifere, kan de som andre omstreifere avvises.” | ||
I løpet av 1970- og 80- årene ble det etablert en ny og strengere praksis i forvaltningen av [[utlendingsloven]]. Avisene kunne rapportere om sigøynere som ble avvist på grensen. I 1972 kom det 65 statsløse sigøynere fra Finland til Oslo uten innreisetillatelse. De ble utvist og transportert ut av landet med politieskorte. Utlendingsloven av 1988, som trådte i kraft i 1991, var et mer effektivt redskap for myndighetene når det gjaldt å håndheve en restriktiv innvandringspolitikk. En viktig intensjon med loven var at den skulle begrense skjønnsutøvelsen til myndighetene samtidig med en større forutsigbarhet for den som kom. Det ble også innført et nytt prinsipp. Hvis en søker oppfylte kravene til oppholdstillatelse, hadde denne også en rett til å få tillatelse. Dette prinsippet var en klar styrking av den enkeltes rettssikkerhet, men det kunne også føre til en mer restriktiv praksis, i forhold til målsettingen om en begrenset og kontrollert innvandring. Da regjeringen la frem sitt lovforslag til den siste utlendingsloven av 2008, som trådte i kraft i 2010, uttalte arbeids- og inkluderingsministeren, at regjeringen hadde forpliktet seg til en mer human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, og at den nye utlendingsloven styrket og tydeliggjorde den enkeltes rettigheter. | I løpet av 1970- og 80- årene ble det etablert en ny og strengere praksis i forvaltningen av [[utlendingsloven]]. Avisene kunne rapportere om sigøynere som ble avvist på grensen. I 1972 kom det 65 statsløse sigøynere fra Finland til Oslo uten innreisetillatelse. De ble utvist og transportert ut av landet med politieskorte. Utlendingsloven av 1988, som trådte i kraft i 1991, var et mer effektivt redskap for myndighetene når det gjaldt å håndheve en restriktiv innvandringspolitikk. En viktig intensjon med loven var at den skulle begrense skjønnsutøvelsen til myndighetene samtidig med en større forutsigbarhet for den som kom. Det ble også innført et nytt prinsipp. Hvis en søker oppfylte kravene til oppholdstillatelse, hadde denne også en rett til å få tillatelse. Dette prinsippet var en klar styrking av den enkeltes [[rettssikkerhet]], men det kunne også føre til en mer restriktiv praksis, i forhold til målsettingen om en begrenset og kontrollert innvandring. Da regjeringen la frem sitt lovforslag til den siste utlendingsloven av 2008, som trådte i kraft i 2010, uttalte arbeids- og inkluderingsministeren, at regjeringen hadde forpliktet seg til en mer human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, og at den nye utlendingsloven styrket og tydeliggjorde den enkeltes rettigheter. | ||
== Oslo politikammer == | == Oslo politikammer == | ||