Arkivkilder til rom

Denne artikkelen tar for seg arkivkilder til rom. Arkivene representerer en grunnvoll i vår kulturarv og er en sentral del av samfunnets kollektive bevissthet. I et demokratisk og åpent samfunn er det viktig at det offentlige har plikt til å dokumentere sine egne handlinger. En forutsetning for at en nasjonal minoritet skal kunne hevde sine rettigheter og interesser er at det foreligger dokumentasjon av statens handlinger, og at dette materialet blir bevart for ettertiden.

Arkivet etter Oslo politikammer, sigøynergruppa, som ble nedlagt i 1995, ble avlevert til Statsarkivet i Oslo i 2001. Det består av registre og saksdokumenter for tidsrommet cirka 1971 – 1997 som vedrører norske sigøynere eller norske rom.

Statlig politikk

I stortingsdokumenter er det forutsatt at det i fremtiden bør være et hovedprinsipp at kulturelt mangfold skal synliggjøres i arkivsammenheng samt i bibliotek- og museumssammenheng. Det er uttrykt behov for en ekstra satsing for å gi den mangfoldige kulturbakgrunnen i det norske samfunnet en tydeligere plass på kulturområdet. Regjeringen tar utgangspunkt i at Norge ikke er kulturelt ensartet. Det er mange måter å være norsk på, og kulturelt mangfold er en rikdom for landet. Regjeringen har således et særskilt ansvar for å ta vare på kulturarven og de kulturelle tradisjonene til minoritetene.

Migrasjon og definisjoner

Sigøynere er betegnelsen på et omvandrende folk som trolig stammer fra India. Betegnelsen har europeerne og majoritetsbefolkningen gitt dem; og vi bruker den også her som en generell betegnelse. De som i dag kalles rom eller sigøynere er i virkeligheten en rekke forskjellige folk, stammer og klaner med mange fellestrekk. I Norge har betegnelsen sigøynere ofte vært sammenblandet med betegnelsen tatere, også kalt romanifolket eller de reisende, som snakker et nordisk indoarisk språk, romani. Taterne har sannsynligvis også India som opphav. Begge grupper begynte av usikre grunner å migrere inn i de europeiske områdene på 1200- eller 1300-tallet. Den befolkningen som i dag kaller seg tatere kom til Norge, som den første innvandringen, omkring år 1500. Sigøynerne kom, som del av en ny migrasjonsbølge, til Christiania, i dag Oslo, mot slutten av 1860- årene. Det var en liten gruppe som kalte seg selv for rom, og som i forbindelse med opphevelsen av livegenskapet og slaveriet hadde brutt opp fra Valakia, nå Romania. Rom betyr menneske på deres språk romanés, som kan betegnes som et moderne indisk språk, på linje med hindi og urdu. De norske rom i dag tilhører også vlach-rom og snakker romanés, og består av cirka 500 personer med norsk statsborgerskap. De er etterkommere etter fem familier som alle hadde tilhørighet i Norge før krigen. De bor stort sett i Oslo-området, reiser i sommerhalvåret og er kulturelt og sosialt en del av vlach-rom i Vest-Europa. De er organisert på storfamilienivå. På grunn av rom som kommer fra andre geografiske områder, utgjør de norske rom bare en del av den rombefolkningen som befinner seg i landet.

Nasjonal minoritet

Norge ratifiserte i 1999 Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter av 1994. Sigøynerne ble derved på grunnlag av gruppas historiske og langvarige tilknytning til landet, sammen med jøder, kvener, romanifolket og skogfinner, godkjent som nasjonal minoritet. Rom ble det offisielle navnet på den etniske gruppen, som er i tråd med hva de selv kaller seg. I tillegg har Norge ratifisert i1993, med virkning fra mars 1998, den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk av 1992. I henhold til den er romanés i Norge definert som minoritetsspråk. Status som nasjonal minoritet innebærer for dem en offentlig anerkjennelse av deres samfunn og kultur. Rammekonvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale avtalen om allment vern av nasjonale minoriteter. Den pålegger statene å fremme både reell og formell likestilling mellom minoritetene og majoritetsbefolkningen. Vernet av minoriteter er også knyttet til folkerettslige forpliktelser gjennom de generelle menneskerettighetskonvensjonene samt en rekke andre menneskerettighetskonvensjoner. De tre grunnleggende menneskerettighetskonvensjonene ble en del av det norske lovverket gjennom Menneskerettsloven av 1999. FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27, inneholder de mest grunnleggende bestemmelser om det internasjonale minoritetsvernet. Den fastslår at personer som hører til en etnisk, religiøs eller språklig minoritet, ikke skal bli nektet retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, vedkjenne seg og utøve sin egen religion eller bruke sitt eget språk.

Fra avvisning til fri innvandring

I tidlig moderne tid fra 1500- til 1700-tallet var det mange på vandring i Europa. Det var originaler, tiggere eller folk med profesjon som musikanter, soldater, studenter eller håndverkssvenner og pilegrimer. Den dynastiske staten var hovedsakelig konsekvent sosialt intolerant. Noen var alltid uønsket fordi de tilhørte de laveste samfunnsklasser. Omflakkende folk som sigøynere og tatere måtte ha spesialtillatelse for å komme inn i riket. Romanifolket, kalt tatere, var blant dem som på denne tiden kom til Skandinavia og Norge. Normalt måtte reisende både utenlands og innenlands utstyre seg med ulike typer pass fra forskjellige autoriteter. Stortinget var ved midten av 1800-tallet ikke særlig opptatt av store folkestrømmer, spesielt ikke til Norge. Myndighetene hadde ingen nøyaktig oversikt over hvor mange som utvandret eller kom til landet. Innvandringen var nokså beskjeden, og registreringen av den mangelfull. Med opphevelsen av passtvang for både utenlands og innenlands reisende ved lov i 1860, ble det etablert et svært liberalt regime når det gjaldt flytting over grenser. Stortingets hensikt var å la nasjonen fremstå som en liberal stat som ønsket å tilrettelegge for økonomisk og kulturell fremgang. Det argumenterte for, i takt med Europa for øvrig, hvilken gevinst innvandrere var for samfunnet. Passtvang tilhørte despotiske styresett. Den frie ferdselen over grensene gjaldt også for folk med en omflakkende tilværelse. Tatere og sigøynere ble nå uttrykkelig tillatt å fritt komme inn i riket. De første sigøynerne som kom til Norge på 1860-tallet, var antagelig en utløper av flyktningstrøm som kom via Danmark fra de tyske områder og fra Romania og Ungarn. En del av dem ervervet de facto norsk statsborgerskap og senere pass. Statens offisielle holdning var at de gjerne kunne vandre inn, men burde bosette seg. Sannsynligvis var holdningen til folk flest mer avvisende. Den prinsipielle statlige liberaliteten svarte ikke til en praktisk toleranse i størstedelen av befolkningen, kanskje heller ikke hos den lokale øvrigheten. En forklaring på dette kan være at tanken om at folks rettigheter er knyttet til en fast lokal ”hjemstavn”, ikke passet til levemåten til tatere og sigøynere. De var to forskjellige folkegrupper som ikke sjelden ble blandet sammen i samtiden, men som hadde en omflakkende tilværelse til felles. Et eksempel på skepsis til det fremmede var direktøren i Statistisk sentralbyrå, Anders Nicolai Kiær, som i 1889 tok til orde for å lage et alfabetisk navneregister over omstreifere og sigøynere, fordi de i økende grad ble ansett som et sosialt problem som burde kontrolleres. Andre lands fremmedpolitikk, sammen med en økende interesse for fremmede, førte til at staten begynte å svekke det liberale regimet allerede i 1890-årene.

Et ønske om å begrense de uverdige elementene

En liberal stat var ikke det samme som en stat som ikke registrerte eller kontrollerte folk som fartet omkring. Viktige forutsetninger for endring fant lovgiverne i innvandringens omfang og karakter, samt i den nye loven om statsborgerskap fra 1888, hvor det ble trukket en grunnleggende linje mellom norske statsborgere og andre som bodde i landet. Denne gjorde avstamning viktigst og begrenset rettighetene til utenlandsfødte. Dette ble bekreftet i lov om anmeldelse av reisende og fremmede av 1901, også kalt fremmedloven, som krevde registrering av alle som kom over grensen. Begge lovene hadde et element av strenghet overfor alle fremmede som var nytt. Fremmedloven var egentlig ingen lov om innvandring, men en kontrollov og en fattiglov. Bak den lå tre typer samfunnshensyn. Når det gjaldt arbeidsmarkedet et ønske om å begrense den uriktige konkurransen og de uverdige elementene. Å holde ute vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som man mente strømmet over grensen fra Sverige. Det tredje gjaldt landets sikkerhet. Ifølge loven måtte fremmede som skulle ta fast opphold i landet melde seg til politiet innen åtte dager etter ankomst. De som ønsket å arbeide uten å slå seg ned for godt, måtte også melde seg for politiet og skaffe seg en oppholdsbok. De måtte videre legitimere seg. Det viktigste punktet var at en fremmed kunne utvises dersom han ikke hadde midler til å livberge seg eller hadde utsikt til å ernære seg på lovlig vis, slik at han kunne mistenkes for lediggang, tigging, ulovlig omførselshandel eller kriminalitet.

Skjerpet kontroll

Fremmedlovgivningen under første verdenskrig innebar en betydelig skjerpelse av reglene. Det skjedde først ved en provisorisk anordning i 1914, et rundskriv i 1915 om oppretting av et hotellkontrollregister og en fremmedlov i 1915 med en serie ulike bestemmelser. Etterfulgt i 1917 av både et rundskriv om utvidet hotellkontrollregister, en skjerping av meldeplikten og en lov som påbød reisende med skip å melde seg. Samme året kom også den såkalte ”passloven” og en lov som hjemlet forbud for utlendinger mot å oppholde seg i visse kommuner. Dette utgjorde til sammen et mer differensiert kontrollregime enn tidligere. Personer kunne nå stanses ved grensa, ved pass, visum og avvisning. Flere grupper kom i fokus for kontrollen. Utlendinger ble kontrollert tettere i tid og rom med regler om meldeplikt og forbudte soner. Kontrollredskapene ble også forsterket og rasjonalisert ved blant annet intensivert meldeplikt, mer pålitelige og sentraliserte registre, standardiserte skjemaer og med oppfordring til større lokalt initiativ og utvisningsrett til politimestrene. Omreisende utlendinger eller utenlandske omstreifere var en kategori som lovverket rettet seg mot. Lovteksten i 1915-loven nevnte ikke sigøynere direkte, men både i forarbeidene til loven og i Justisdepartementets rundskriv fremgikk det at de skulle avvises og utvises ene og alene fordi de var sigøynere. I 1922 skjerpet Justisdepartementet sin politikk overfor sigøynerne, med pålegg til politimestrene om uttransportering dersom de ikke kunne vise til hjemstavn, innfødsrett eller statsborgerskap. I tillegg vedtok departementet ved rundskriv til politimestrene i 1924 at pass ikke måtte utstedes til andre enn norske borgere. Det bemerket samtidig at eldre norske pass ikke var godt nok bevis for norsk statsborgerrett, og at ingen av de sigøynerne myndighetene hadde oversikt over kunne antas å være norske statsborgere. Et nytt rundskriv i 1925 vedtok at ”Hvis det kommer zigøynere som har norsk pass hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er slikt pass ugyldig og bør inndras.” De kom likevel, i 1926 til Jessheim i forbindelse med eiendomskjøp, og i 1929 enkelte til Bergen. De som kom fra Sverige over Kornsjø og som ble returnert på lastebiler, fikk likevel innreisetillatelse da svenske myndigheter protesterte. I enkelte aviser gjenlød ”zigøinerflom”, ”invasion” og ”sigøinerbande”. Mellomkrigstiden inneholdt også felleseuropeisk rasehygienisk tankegods om ”mindreverdig” innvandring, her i landet skarpest formulert ved overlege Johan Scharffenberg. Ifølge ham var omstreiferslektene arvelig belastet, at svært mange var ”forbryterslekter”. En del stammet fra indiske sigøynere, ”en lavere rase” som ”ikke kunne omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk.” Scharffenberg holdt også frem at sigøynere var genetisk bestemt til nomadisme.

Sigøynerparagrafen

Den nye fremmedloven, lov om utlendingers adgang til riket av 1927, samordnet og ajourførte rådende bestemmelser, og innførte enkelte nye prinsipper. Ifølge Justisdepartement var dette en virkelig innvandringslov som ga myndighetene adgang til effektivt å regulere og kontrollere innvandringen. Arbeidssøkende utlendinger måtte nå ha arbeidstillatelse på forhånd fra Centralpasskontoret, tidligere hadde en kunnet komme til landet og så søke arbeid. Et sentralt kontrollaspekt var også innføring av en bestemmelse om oppholdstillatelse. Hjemmelen for uttrykkelig å nekte sigøynere og andre utenlandske omstreifere adgang, fantes i lovens paragraf 3, tredje ledd, hvor det het at ”sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket” – den såkalte ”sigøynerparagrafen”. I forskriftene til loven het det også at sigøynere og omstreifere ikke skulle slippe inn i landet, selv om vedkommende hadde norsk pass.

Forfølgelse og kamp mot myndighetene

I 1934 ønsket en gruppe på 68 sigøynere med tilknytning til Norge, igjen å komme til landet. Gruppen, som alle tilhørte kjente sigøynerfamilier, Czardas, Karoly, Peko, Modis og Zigali, hadde dratt ut i 1930, gjennom Danmark og Belgia til Frankrike og Tyskland. De ble på returen stoppet ved grensen til Danmark. Norske myndigheter hadde underrettet dansk politi om å avvise alle sigøynere som forsøkte å komme til Norge, da de norske passene ikke ville bli godkjent. De ble uttransportert av dansk politi til Tyskland, hvor de ble internert i en leir for dette formålet, men slapp ut igjen og ble senere arrestert i Frankrike i 1942 og 1943 og på ny satt i spesielle konsentrasjonsleire. Minst 20 som tilhørte den gruppen som ble avvist i 1934, og som etter andre verdenskrig endelig ble anerkjent som norske borgere, døde i disse leirene.

Av de som overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene, kom den første søknaden om innreisetillatelse i 1953 fra et medlem av Czardas-familien som kunne vise til norsk pass. Denne søknaden ble avslått. Året etter kom foreldrene til denne personen over grensen uten å passere grensekontrollen til Stavanger. Resten av familien, deres to barn med ektefeller og egne barn kom etter på falske franske pass i mai 1955. Under et opphold i Lillehammer ble to av familiene avvist; de andre fikk oppholdstillatelse i påvente av en avklaring av statsborgerskapet. En av de som ble avvist, og som var datter av en av de som fikk midlertidig oppholdstillatelse, gikk til rettssak med krav om å få erklært avvisningen ulovlig fordi hun var norsk statsborger. Hun krevde samtidig at hun og hennes barn ikke ble sendt ut av landet før rettssaken ble avsluttet. Da dette ble avvist og familien sendt til Antwerpen, ble saken anket til Eidsivating lagmannsrett som påla staten å føre familien tilbake til Norge. I januar 1956 kom Justisdepartementet frem til et forlik med dem som var blitt værende i landet i 1955, som innebar at de fikk norsk statsborgerskap. Samtidig la det opp til en strengere praksis overfor de som var utenlands. Et par av de som hadde blitt avvist, fikk først i 1959 gjennomslag for at de og deres familier skulle få norsk statsborgerskap. Ektemannen til hun som måtte gå rettens vei i 1955 og etter forliket i januar 1956 fikk bli i landet, fikk verken norsk statsborgerskap eller slippe inn i landet, til tross for at de fikk åtte barn sammen. Det var først i 1972 mannen fikk norsk statsborgerskap, etter at ekteparet hadde måttet oppholde seg utenlands for å holde familien samlet.

Kjernen i disse sakene var om sigøynerne det var snakk om, opprinnelig hadde norsk statsborgerskap. Det var mange av de som hadde pass i mellomkrigstiden, som var omtvistet, inndratt eller nektet fornyelse. Et uttrykk for ettertanke og forståelse fra myndighetenes side, var en i sak i 1971 i forbindelse med spørsmål om krigspensjon til to sigøynere som hadde sittet i tyske konsentrasjonsleire under krigen. Det ville de bare ha krav på under forutsetning av at de var norske statsborgere da de ble arrestert. De fikk også sin krigspensjon, da det i Justisdepartementets brev til Sosialdepartementet het at ”det var meget som talte for at de var blitt norske ved fødselen.”

Fremdeles avvisning

Hensynet til større mobilitet i det internasjonale samfunnet og ønsket om å senke tersklene for innvandring, var begrunnelsen for den nye fremmedloven av 1956. Det var også formuleringer i fremmedloven fra 1927 som stred mot etterkrigstidens syn på menneskerettigheter og minoritetsvern. At en hel gruppe var pekt ut som mindreverdige i forhold til innreise, var uttrykk for rasediskriminering. Den gamle politikken kom imidlertid inn bakveien i den nye lovens paragraf 11 d under kapitlet om avvisning, bortvisning og utvisning. Det het der at en utlending kunne nektes innreise, dvs. bli avvist, ”når det må antas at han ikke har tilstrekkelige midler til å oppholde seg i riket.” I paragraf 13 c fremgikk det at bortvisning var aktuelt ”når han under sitt opphold her i riket gir seg til å gå ledig eller drive omkring uten å kunne påvise lovlig erverv.” Det ble uttrykkelig slått fast i proposisjonen at en ikke kunne navngi en bestemt folkegruppe, men at ”man fortsatt må ha adgang til å nekte innreise av utenlandske omstreifere.” Sigøynere var utvilsomt en aktuell målgruppe for slike formuleringer. I Justisdepartementet ble det understreket at farene for en liberal politikk kunne få skremmende følger. Saksordføreren på Stortinget var klinkende klar med hensyn til hjemmelen for avvisning i paragraf 11 d: ”Kan de antas å være omstreifere, kan de som andre omstreifere avvises.”

I løpet av 1970- og 80- årene ble det etablert en ny og strengere praksis i forvaltningen av utlendingsloven. Avisene kunne rapportere om sigøynere som ble avvist på grensen. I 1972 kom det 65 statsløse sigøynere fra Finland til Oslo uten innreisetillatelse. De ble utvist og transportert ut av landet med politieskorte. Utlendingsloven av 1988, som trådte i kraft i 1991, var et mer effektivt redskap for myndighetene når det gjaldt å håndheve en restriktiv innvandringspolitikk. En viktig intensjon med loven var at den skulle begrense skjønnsutøvelsen til myndighetene samtidig med en større forutsigbarhet for den som kom. Det ble også innført et nytt prinsipp. Hvis en søker oppfylte kravene til oppholdstillatelse, hadde denne også en rett til å få tillatelse. Dette prinsippet var en klar styrking av den enkeltes rettssikkerhet, men det kunne også føre til en mer restriktiv praksis, i forhold til målsettingen om en begrenset og kontrollert innvandring. Da regjeringen la frem sitt lovforslag til den siste utlendingsloven av 2008, som trådte i kraft i 2010, uttalte arbeids- og inkluderingsministeren, at regjeringen hadde forpliktet seg til en mer human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, og at den nye utlendingsloven styrket og tydeliggjorde den enkeltes rettigheter.

Oslo politikammer

Utover på 1800-tallet økte oppgavene til politiet i Christiania sterkt. Det førte til at det i 1857 og senere ble opprettet en rekke politistasjoner, og at det ved Stortingsbeslutning i mai 1866 ble organisert i hovedsakelig to avdelinger: ordenspolitiet og oppdagelsespolitiet, senere kriminalpolitiet. I 1901 ble det innen ordenspolitiet opprettet et særskilt anmeldelseskontor for inn- og utflytting, reisende og fremmede. Dette ble i 1914, samtidig med navneskifte til fremmedkontoret, underlagt kriminalavdelingen. Fremmedkontoret fungerte også en kort tid med hensyn til hotellkontrollen som sentralkontor for hele landet. Under okkupasjonen var Oslo politikammer slått sammen med Aker politikammer, først under benevnelsen Oslo og Aker politimesterembete, senere Oslo politipresidium. Aker politimesterembete besto formelt til 1949. I 1946 - 1948 skjedde en omorganisering, med følgende avdelinger: ordensavdelingen, kriminalavdelingen, rettsavdelingen, landssvikavdelingen, forvaltningsavdelingen, trafikkavdelingen, fremmedavdelingen og sivilforsvaret. I 1994 ble det innført en ny organisasjonsplan med landsdelsstab, sekretariat, administrativ service, personalstab samt følgende avdelinger og seksjoner: ordensavdelingen – delt i operative samordningsseksjon, spesialtjenesteseksjonen, trafikk- og miljøseksjonen, politistasjonene, kriminalavdelingen - delt i volds- og vinningsseksjonen, etterretningsseksjonen, retts- og påtaleseksjonen, narkotikaseksjonen, økonomiseksjonen, vakt- og utrykningsseksjonen, forvaltningsavdelingen – delt i utlendigsseksjonen, bevillingsseksjonen. I 2012 er politidistriktet organisatorisk delt inn i fire avdelinger og to staber: ordensavdelingen, kriminalavdelingen, personavdelingen, administrasjonsavdelingen, strategisk stab og informasjonsenheten. Det er fem politistasjoner som har hovedansvaret for hver sin del av byen. Det er store forskjeller mellom politistasjonskretsene når det gjelder geografiske, sosiale, kulturelle og miljømessige forhold. Betegnelsen Oslo politikammer falt bort i 1998 og ble erstattet av Oslo politidistrikt.

Sigøynergruppa

Sigøynergruppa ved Oslo politikammer ble startet på begynnelsen av 1970-tallet. Til grunn lå Riksadvokatens rundskriv i årene 1968, 1972 og 1973, som vedrørte anmeldelser mot omstreifere og uoppklarte forbrytelser. Disse bestemte at sigøynersaker skulle etterforskes sentralt for hele landet ved kriminalavdelingen, Oslo politikammer. Sigøynergruppa skulle likeså ha ansvaret for spaning og registrering av aktuelle sigøynere. Særskilte sigøynergrupper fantes det også hos politiet i Stockholm og København. Det var av betydning for opprettelsen at de fleste sigøynere bodde i Oslo kommune. Disse var hovedsakelig norske statsborgere, men det var også omreisende sigøynere med utenlandsk statsborgerskap, som hadde nære familiebånd til de norske. I tillegg var det spesielt i sommerhalvåret mange omreisende grupper som kom på besøk. I 1972 var det 111 personer med norsk statsborgerskap som oppfattet seg som sigøynere. Frem mot århundreskiftet var dette antallet steget til omlag 300 - 400 personer.

Omorganiseringen av kriminalavdelingen i 1994 fastslo at det fortsatt skulle være en sentralt plassert sigøynergruppe ved vinningsseksjonen. Spørsmål om nedleggelse av sigøynergruppa ble berørt i Riksadvokatens rundskriv om pengeskapsåpninger og omstreifere til politimesteren i Oslo i februar 1995. Det fremgikk av det at Riksadvokaten ikke hadde merknader til kriminalsjefens brev tidligere samme året, hvor Oslo politikammer ba om forståelse for at man ikke lenger organisatorisk ville opprettholde en pengeskapsgruppe og en sigøynergruppe. Rundskrivet ble senere trukket tilbake etter anmodning fra Oslo politikammer. Sigøynergruppa ved vold- og vinningsseksjonen ble bestemt nedlagt i henhold til dagsmeddelelse fra kriminalsjefen 09.11.1995. Majorstua politistasjon skulle fra og med 01.12.s.å. overta ansvaret for koordinering og behandling av saker der sigøynere var involvert. En anmerkning på dagsmeddelelsen datert 16.03.2001, gir imidlertid informasjon om at Majorstua politistasjon ikke hadde overtatt denne funksjonen, og at samordnet etterforskning mot sigøynere i praksis var nedlagt.

Arkiv - innhold

Arkivet består hovedsakelig av ulike typer registre og oversikter samt saksdokumenter vedrørende norske sigøynere for tidsrommet cirka 1971 - 1997. Det inneholder også en mindre del med tilsvarende materiale vedrørende utenlandske sigøynere. I tillegg er det samlet forskjellig saksmateriale som vedrører sigøynergruppas arbeid. Arkivets omfang er 1 hyllemeter. Arkivstykkene har signaturer fra Ea1-Ea10.

Registre og oversikter

Det eldste registeret over norske sigøynere er en maskinskrevet familieoversikt fra 1970- og 80- årene, som utgjør en ringperm på 24 nummererte sider. En særskilt adresseliste over dem som ikke står i familieoversikten finnes bakerst, alfabetisk etter familienavn med opplysninger om fødsels- og personnummer. Anslagsvis er det registrert 500 personer i hver av disse oversiktene. Familieoversikten er innrettet med egne sider for hver familie, med navn på familieoverhodet, barn, barnebarn og ektefeller. Den enkelte er stort sett innført med opplysninger om navn, kallenavn, navneendringer, fødselsdato, fødested, bosted, næringsvirksomhet og giftemål. Oversikten er holdt à jour med rettinger og tilføyelser gjort med hånd. (Ea2)

Et nyere, utvidet og oppdatert register frem til midten av 1980- årene. Det utgjør en ringperm på 53 sider, og bygger dels på kopier av familiesidene i det eldste. Registerets navn er her beskrevet i en overskrift på forsiden: Opplysninger vedrørende norske sigøynere. Innholdet oppgis å være familiekart over norske sigøynere, familie- og ekteskapsoversikt for den enkelte familie, fødselsdataregister, boligadresser og oppnavn/sigøynernavn. Forsiden gir videre informasjon om at opplysningene er innhentet fra Oslo folkeregister, og gjennom etterforskning av straffesaker mot norske sigøynere. Det opplyses også at dataene kun er ment som et arbeidsregister, og av den grunn må behandles deretter. Fødselsdataregisteret er kronologisk over fødte 1916 - 1971, med opplysning om at samtlige personer gjenfinnes på familiekartet. Oversikten over boligadresser i Oslo er over hvilke familier som bor der. Den alfabetiske oversikten over oppnavn/sigøynernavn utgjør tre sider. Familiekartet er over et antall norske sigøynerfamilier med opplysninger om navn på familieoverhodet, barn, barnebarn og ektefeller. Oversikten er holdt à jour med rettinger og tilføyelser foretatt med hånd. (Ea3)

Et moderne og oppdatert register fra 1985 til 1988. Det består av rosa personskjemaer i alfabetisk ordning. Personskjemaet er utarbeidet med egne rubrikker for opplysninger om politidistrikt, registreringsdato, personnavn, personnummer, foto nr./år, yrke, tidligere navn, navnebytte/år, utenlandsk fødselsdato, førerkort, passnummer, kjønn, norsk statsborger/år, bopel, sigøynernavn, foreldre, gift/barn og tilholdssteder/miljø. Den siste rubrikken for iakttagelser/observasjoner med underrubikkene dato, sted og anmerkninger, utgjør halve skjemasiden. Det nye registeret består av om lag 500 personskjema. (Ea1)

Det nyeste registeret er over analysesaker for tidsrommet cirka 1988 -1992. Det består av hvite personskjemaer i alfabetisk ordning. De fleste er med personfotoidentifikasjon. Skjemaet er forskjellig fra det tidligere rosa skjemaet. Det har påtrykt benevnelsen analysesak og rubrikker for opplysninger om dokumentnr., navn, oppnavn/aliasnavn, personnummer, fødested, nasjonalitet, foto, særkjenne, høyde, tidligere navn, foreldre, bopel/tlf., gift /barn, inntekt, formue, gjeld, kjøretøy, omgangskrets, modus/dommer m.v., henvisninger med dato, notat, anmerkninger, m.v., nr., info. På skjemaet er det også avkrysningsrubrikker for kontroll ved henholdsvis folkeregisteret, ssp, strasak, autosys, passkontoret, kripos/i.p., fremmedkontoret og andre. Registeret omfatter anslagsvis 500 – 600 personer. (Ea4)

Særskilte registre og hjelperegistre

Det er utarbeidet særskilte alfabetiske registre over svenske, danske, polske og jugoslaviske/tsjekkiske og utenlandske sigøynere fra omkring 1988. De består av, med unntak av registeret over jugoslaviske/tsjekkiske sigøynere, det ordinære personskjemaet. På personnavn er det samlet forskjellige dokumenter, bilag og notater. Det svenske registeret består av flere hundre sigøynere. Bakerst i det danske registeret er det innlagt en oversikt over sigøynere bosatt i Danmark. I det utenlandske finnes en billiste. (Ea5 Ea6 Ea7)

Det er utarbeidet to alfabetiske hjelperegistre fra omkring 1985. Det ene er over vel 320 romanésnavn, og det andre over vel 130 aliasnavn, på henholdsvis på tyve og syv sider. Begge registrene har med opplysninger om fødselsdato. (Ea5)

Sakarkiv

Sakarkivet dekker tidsrommet 1986 – 1995, og utgjør tre arkivesker. Det består av to serier. Den ene er en alfabetisk ordning av saker etter personnavn, som inneholder diverse saksekspedisjoner og personopplysninger for årene 1986 til omtrent 1990. Den andre er en kronologisk ordning av saker i legg, med påskrift notater for årene 1987 til 1995. For hvert år er det her innlagt en oversikt over mottatte notater, som en journal, med opplysninger om journalnummer, dato, forhold og aktuelle personer. (Ea7 Ea8 Ea9)

Til sakarkivet hører også en arkiveske som dekker tidsrommet 1982 – 1997. Den inneholder forskjellige dokumenter og saksmateriale, som vedrører sigøynergruppas arbeid i forbindelse med pass- og identitetskontroll og kriminalitetsundersøkelse m.v. En vil her finne ulike notater, rapporter, referater, instrukser, oversikter og historikker samt rundskriv og meddelelser fra Riksadvokaten og politiet. (Ea10)

Taushetsbelagte opplysninger

I offentlighetsloven er det fastslått som hovedregel at publikum har innsynsrett til arkivmateriale fra den offentlige forvaltningen. Det er derfor Arkivverkets mål at avleverte arkiver i størst mulig grad skal være åpne til bruk for alle. Unntaket er opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Dette vil gjelde for materiale etter politiets sigøynergruppe. Adgang til taushetsbelagte opplysninger gis til part i saken og for forskningsformål.

Kilder

Oslo politikammer, Sigøynergruppa 1991 – 1995. Arkivportalen: http://www.arkivportalen.no/side/sok/avansert?enkeltSok=true&sokeVerdi=sig%C3%B8ynergruppa

Litteratur

Norsk innvandringshistorie, bind 1 – 3, 900 – 2000, Knut Kjeldstadli (red.).
Bay, Torbjørg, Før det er for sent: sigøynernes livsbetingelser i Norge. Hovedoppgave ved Høgskolen i Oslo, 2002.
Hanisch, Ted, Om sigøynerspørsmålet, Institutt for samfunnsforskning, Oslo 1973.
Johansen, Jahn Otto, Romafolket (sigøynerne) – utstøtt og forfulgt, Oslo 2010.
Lyngstad, Oscar, Landeveiens folk i Norge, Oslo 1947.
Stfh., St.prp. nr. 80, 1997 – 98.
Stfh., St.meld. nr. 37, 1972 – 73.
Stfh., St.meld. nr. 21, 1999 – 2000.
Stfh., St.meld. nr. 15, 2000 – 2001.
Gatemagasinet Folk er Folk, nr. 1 og nr. 2 – 2012.
www.hlsenteret.no.
apollon.uio.no: ”En reise i tid og språk”, artikkel av Anne Hjort-Larsen, 01.02.2001.
apollon.uio.no: ”Innvandrerne former det norske”, artikkel av Trine Nickelsen, 01.04.2002.
Store norske leksikon.
Wikipedia.

Lokalhistoriewiki-artikkelen er en bearbeiding av artikkelen ”Rom i arkivet”, Kirke og kultur, nr. 3, 2013, av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo.