Veiledere, Administratorer, Skribenter
102 122
redigeringer
→Liv og virke: Pausesignalet fra 1969
m (→Liv og virke) |
(→Liv og virke: Pausesignalet fra 1969) |
||
| Linje 16: | Linje 16: | ||
Nordheim debuterte som komponist med ''Essay for strykekvartett'' ved festivalen ''Ung Nordisk Musikk'' i Stockholm i 1954, og snart fulgte to verk for strykekvartett, ''Epigram'' (1955) og ''Strykekvartett'' (1956). I det fritonale ''Aftonland'' (1957), hans nordiske gjennombrudd, begynte han å utforske klangen i den menneskelige stemme, slagverk, harpe og celesta i tillegg til strykerklangen. Med verket ''Canzona per orchestra'' (1960) fikk Nordheim sitt virkelige internasjonale gjennombrudd. | Nordheim debuterte som komponist med ''Essay for strykekvartett'' ved festivalen ''Ung Nordisk Musikk'' i Stockholm i 1954, og snart fulgte to verk for strykekvartett, ''Epigram'' (1955) og ''Strykekvartett'' (1956). I det fritonale ''Aftonland'' (1957), hans nordiske gjennombrudd, begynte han å utforske klangen i den menneskelige stemme, slagverk, harpe og celesta i tillegg til strykerklangen. Med verket ''Canzona per orchestra'' (1960) fikk Nordheim sitt virkelige internasjonale gjennombrudd. | ||
I 1960-årene konsentrerte Nordheim seg for en stor del om elektronisk komposisjon, og ble en skandinavisk pioner innen elektroakustisk musikk. Han kombinerte ofte elektroniske og akustiske medier, for eksempel i ''Epitaffio'' (1963), for orkester og lydbånd. Mellom 1967 og 1972 hadde Nordheim en rekke opphold ved ''Studio Eksperymentalne'' i Warszawa, og flere av hans mest kjente elektroniske verk ble skapt der. Fra midten av 1970-tallet kom det en vending i Nordheims musikk, ved at melodien , dels også tonaliteten, vendte tilbake. På 1980- og 1990-tallet komponerte Nordheim flere orkesterverk på bestilling fra flere av verdens fremste orkestre og solister. Til [[OL på Lillehammer 1994|OL på Lillehammer i 1994]] komponerte han musikk til både åpnings- og avslutningsseremoniene. | I 1960-årene konsentrerte Nordheim seg for en stor del om elektronisk komposisjon, og ble en skandinavisk pioner innen elektroakustisk musikk. Han kombinerte ofte elektroniske og akustiske medier, for eksempel i ''Epitaffio'' (1963), for orkester og lydbånd. Mellom 1967 og 1972 hadde Nordheim en rekke opphold ved ''Studio Eksperymentalne'' i Warszawa, og flere av hans mest kjente elektroniske verk ble skapt der. Fra midten av 1970-tallet kom det en vending i Nordheims musikk, ved at melodien , dels også tonaliteten, vendte tilbake. På 1980- og 1990-tallet komponerte Nordheim flere orkesterverk på bestilling fra flere av verdens fremste orkestre og solister. Til [[OL på Lillehammer 1994|OL på Lillehammer i 1994]] komponerte han musikk til både åpnings- og avslutningsseremoniene. I 1969 komponerte han dessuten nytt pausesignal for [[NRK]]. | ||
Nordheim laget også musikk til teater-, radio-, fjernsyns- og filmproduksjoner, og han var aktiv som musikkritiker i Morgenposten (1959–1963) og Dagbladet (1963–1970). Han spilte også en nøkkelrolle i en rekke musikkpolitiske foreninger, blant annet var han formann i Ny Musikk (1964–1966) og Norsk Komponistforening (1974–1979), samt styreformann i TONO siden 1979. | Nordheim laget også musikk til teater-, radio-, fjernsyns- og filmproduksjoner, og han var aktiv som musikkritiker i Morgenposten (1959–1963) og Dagbladet (1963–1970). Han spilte også en nøkkelrolle i en rekke musikkpolitiske foreninger, blant annet var han formann i Ny Musikk (1964–1966) og Norsk Komponistforening (1974–1979), samt styreformann i TONO siden 1979. | ||