Arv

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Arv kan ha flere betydninger, men vi skal her fokusere på arv av eiendom og eiendeler etter dødsfall. Prinsippet om at slektninger eller andre som blir tilgodesett tar over ting, midler og eiendom etter avdøde er svært gammel, og ble lovfesta allerede i våre eldste landskapslover. I denne artikkelen skal vi først ta for oss regler og prinsipper for arv gjennom tidene, og ende opp med en oversikt over noen hovedprinsipper i dagens arverett. Vi vil også ta for oss kildegrunnlag og se på hvordan vi bruker disse i lokal- og slektshistorisk arbeid.

De eldste arveordningene

I landskapslovene var arvingene gradert i klasser. Vi skal ikke her gå inn i detaljene i dette, men i stedet gå til Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. De eldste, norske arveoppgjørene vi har noen direkte kjennskap til er dokumentert i diplom fra middelalderen, og følger denne loven. Landsloven er også viktig fordi den har vår første nasjonale arvelovgiving, og alle senere arvelov i Norge kan gjennom forskjellige endringer trekkes tilbake dit.

Arverekka var basert på klasser, kalt 1a, 2a og så videre. Til sammen omtales denne rekka som arvetallet. I den første klassen, 1a, hadde man ektefødte barn, sønnesønn, far og farfar. Legg merke til de to siste – i denne loven sto de nærmeste slektningene i oppadstigende rekke høyt oppe i arverekkefølgen. I 2a fant med ættledte (oftest uektefødte barn som var legitimert eller pleiebarn som var gitt arverett), ektefødte sønnesønner som hadde uektefødt far, ektefødt sønnedatter, dattersønn og datterdatter. Den laveste klassen var 13, der man fant firmenninger, altså personer som delte et par tipp-oldeforeldre med avdøde. Dersom det ikke fantes arvinger selv i klasse 13 tilfalt arven kongen. Disse prinsippene er henta fra de eldre lovene, og er felles for gammelnorsk og vestsvensk arverett. Sammen omtales de som vestnordisk arverett. Denne skiller seg fra østnordisk arverett ved at den først og fremst teller antall fødsler mellom arvelater og arving. Absalon Taranger beskrev dette som «concentriske slægtskredse omkring arveladeren». Den østnordiske modellen har et såkalt parentalsystem, der man prioriterer rette linjer fra arvelater. I Landsloven finner vi en viss aksept for det østnordiske prinsippet ved at rette linjer prioriteres noe sterkere, men fortsatt sto prinsippet om at ætten som helhet er viktigere enn direkte avstamning sterkt.

Som vi allerede kan ane av det som er angitt om klassene, sto menn foran kvinner i arvespørsmål. I klasse 1a står det ektefødte barn, hvilket inkluderer døtre. Men de skulle få halvparten så mye som sønnene – et søsterlodd eller en søsterpart er halvparten av et brorslodd/brorspart. Her finner vi opphavet til uttrykket 'brorpart' om størstedelen av noe, og søsterpart som en mindre del. I praksis betyr dette at dersom det var én sønn og ei datter, fikk sønnen to tredjedeler og dattera én tredjedel. Var det en sønn og to døtre fikk sønnen halvparten, og døtrene en fjerdedel hver, og så videre.

Etter middelalderens arvelov skulle gjenlevende ektefelle sitte igjen med sin halvpart av boets nettoverdi. Det var altså ingen arv etter avdød ektefelle. I praksis kunne gjenlevende ektefelle bli sittende med det meste, men prinsippet om uskifte var ennå ikke nedfelt i lov, så dette var en uregulert ordning.

Det var også rom for å gi arv gjennom gave eller testament. Dersom det fantes slektninger med arverett, måtte dette gjøres med deres samtykke. Det ble innført et unntak fra dette, ved at kirka fikk en gaverett. Man kunne gi både tiendegave og fjerdringsgave, hvilket betydde at opptil en fjerdedel av formuen kunne testamenteres til kirka uten at det krevdes samtykke. Kirka var den klart viktigste mottaker av testamentarisk arv før reformasjonen. Det ble gjerne lagt inn et krav om motytelse, som at det ble lest sjelemesse årlig på dødsdagen, og eventuelt at man ble gravlagt på en framtredende plass i kirka eller et kloster. Mange ønska også å sette av deler av denne arven til hjelp for fattige; dette kalles gjerne sjelegaver fordi de kunne hjelpe testatorens sjel i det hinsidige. Det var også vanlig å gi gaver til provent, det vil si vedlikehold av en kirkelig institusjon.

I dansketida

Med dansketida kom også danske arverettsprinsipper inn i norsk lov. Christian IVs Norske Lov fra 1604 innførte representasjonsrett for livsarvinger. Den umiddelbare konsekvensen av dette var at barn alltid arva det deres avdøde foreldre villa ha arva; de fikk representasjonsrett for sin avdøde far eller mor. Et ikke helt ulikt prinsipp fantes i Landsloven, men der fikk en avdød sønns sønn et datterlodd, og ikke et brorslodd. Med loven av 1604 ble det slik at barnebarn med avdød far eller mor skulle dele dennes lodd.

Konseptet ættleding ble beholdt, men gikk fra 1604 over til å kun betegne adoptivbarn, og det ble flytta til en lavere arveklasse. Adopsjon i moderne forstand kom først inn i loven i 1917, og først senere fikk adoptivbarn samme arverett som biologiske barn; vi må altså ikke tenke på ættledinger som juridisk adopterte barn med like rettigheter som biologiske barn. Uektefødte barn fikk ikke lenger arv, med mindre de var blitt legitimert ved at foreldrene gifta seg med hverandre i ettertid. Man kunne etter Christian IVs lov altså ikke lenger erklære at uektefødte barn var legitimert, det måtte en kirkelig handling til, og da måtte begge foreldre være frie til å gifte seg. De fikk allikevel arv etter mora, noe som trolig stammer fra eldre, norsk rett.

I Christian Vs Norske Lov av 1687 kom det noen endringer. Far fikk nå anledning til å lyse sine uektefødte barn i kull og kjønn, det vil si legitimere dem. Dermed var man til en viss grad tilbake til den eldre tilstanden, men barn som fikk arverett på denne måten fikk i utgangspunktet bare et halvt lodd. Men dersom det ikke fantes ektefødte barn, fikk de uektefødte som var lyst i kull og kjønn fullt lodd. Representasjonsretten for livsarvinger ble styrka, og det ble gjennomført en forenkling i arveklassene. Det ble også utført noen tilpasninger opp mot parentalsystemet, slik at de rette, nedadtigende linjene ble noe viktigere. Dette kan sees som en tilpasning til gjeldende dansk rett.

Det ble også bestemt i Christian Vs Norske Lov at gjenlevende ektefelle skulle ha et brorlodd, mens det tidligere ikke hadde vært noen arv til denne. Størrelsen ble da avhengig av hvor mange barn det var som skulle dele arven. Et brorlodd ble gitt uavhengig av arvelaters kjønn. På slutten av 1600-tallet kom også bestemmelser om uskifte, slik at gjenlevende ektefelle kunne forvalte arven inntil sin død eller inntil det kom et krav om oppgjør. Dette måtte fram til 1800-tallet godkjennes av Danske kanselli.

Retten til å gi testamentarisk arv ble sterkt utvida gjennom Christian Vs Norske Lov. Halvparten av formuen kunne gis til kirka, skolevesenet eller til fattige. Hadde man ikke livsarvinger kunne halvparten gis til hvem som helst, og man kunne si så mye man ville til kirka, skolevesenet eller fattige. Det ble også vanlig mellom ektefolk uten barn å gi testamente på at den andre skulle sitte i uskifta bo. Testamenter fikk ofte kongelig godkjenning.

En del forsøkte etter reformasjonen å få tilbakeført gaver til kirka. Noen få lyktes med å få tilbake gaver gitt til årtidhold, det vil si de årlige sjelemessene, og til vedlikehold av kirkelige institusjoner. Årsaken til at man ga tilbake noen slike gaver var at forutsetningene i testamentet hadde bortfalt.

Etter 1814

Det skjedde ingen endringer i arvelovgivninga i Norge i tida omkring 1814. Christian Vs Norske Lov var fortsatt gjeldende rett, i den grad den ikke allerede var erstatta av andre lover. Unionen med Sverige hadde her ingen betydning; dette var et internt anliggende for Norges del.

Først i 1854 kom en ny arvelov. De viktigste endringene er at det ble innført lik arverett for menn og kvinner, og at parentalsystemet nå ble fullt gjennomført og at arveklassene da ble oppgitt. Arv skulle gå først i rett nedadtigende linje, deretter til avdødes foreldre og deres etterkommere og så til besteforeldre og deres etterkommere. Representasjonssystemet for livsarvinger skulle gjelde i alle ledd.

Gjenlevende ektefelle fikk etter loven av 1854 en tredjedel av arven når det ikke fantes livsarvinger, og alt dersom det ikke fantes andre arvinger. Dersom det fantes livsarvinger, fikk gjenlevende ektefelle ikke arv. Retten til å sitte i uskifta bo ble nå forvalta av amtmannen, og dette ble en utbredt løsning.

Mens testamenter fra personer uten livsarvinger tidligere hadde fått kongelig godkjenning, ble dette etter 1800 overlatt til amtmennene. Etter arveloven av 1854 kunne man testamentere bort 1/4 av sin formue hvis man hadde livsarvinger, og dersom man ikke hadde det kunne man testamentere bort alt.

Arverett på 2000-tallet

I dagens arvelovgivning er man arving dersom man tilhører en av tre arvegangsklasser, eller dersom man er tilgodesett gjennom testament.

I første arvegangsklasse finner man barn, barnebarn og så videre i rett, nedadtigende linje. Representasjonsprinsippet gjelder, slik at barnebarn med avdød mor eller far arver dennes del. Dette prinsippet gjelder også i de to andre klassene. Dersom det ikke finnes noen arving i denne klassen, går man videre til neste klasse.

Andre arvegangsklasse består av mor og far. Er de døde går arven til arvelaters søsken, og dersom de er døde går den videre til arvelaters nevøer og nieser. Den kan også gå videre, for arveloven setter ingen grenser for hvor mange generasjoner den kan gå i; er det stor aldersforskjell kan den dermed gå til nevøers eller niesers barn også. Halvsøsken arver kun gjennom felles forelder. Finnes det ikke noen arving i denne klassen heller, går arven videre til tredje arvegangsklasse.

Den tredje arvegangsklassen består av besteforeldre og går så videre gjennom representasjonsprinsippet. Her setter arveloven ei grense; man går til arvelaters søskenbar, men ikke deres barn. Arven kan heller ikke gå til oldeforeldre eller deres andre etterkommere. Dersom det heller ikke i tredje arvegangsklasse finnes arvinger, og det ikke finnes noe testament, tilfaller arven staten.

Gjenlevende ektefelle har rett til en minstearv, definert til fire ganger grunnbeløpet i folketrygden (4G) når det finnes livsarvinger, og 6G når det ikke finnes livsarvinger. Gjenlevende ektefelle arver ellers en fjerdepart der det finnes livsarvinger, og halvparten der det ikke finnes livsarvinger; utgjør dette mindre enn minstebeløpet oppjusteres det. Gjenlevende ektefelle har også rett til å sitte i uskifte. Dersom avdøde hadde særkullsbarn, altså barn med annen enn gjenlevende ektefelle, må disse samtykke til uskfte.

Bruk i lokal- og slektshistorie

Arvesaker og testamenter er viktige kilder både for lokal- og slektshistorikere. For slektshistorikere er grunnen helt åpenbar: Her får man oversikt over slekters gang. For lokalhistorikere er det dels personal- og slektshistorie som er interessant, men vel så mye er det informasjonen om både fast eiendom og løsøre. Eiendomsforholdene som beskrives gjør det mulig å nøste opp gårshistorie, mens oversikter over løsøre og penger gir mulighet til å granske økonomiske og sosiale forhold.

De eldste testamentene vi har bevart finnes i Diplomatarium Norvegicum.

Fra 1600-tallet og fram til 1814 kan kan finne en del testamenter i arkivet etter Danske kanselli hos Riksarkivet. Dessverre ble mye av dette materialet kassert underveis, så det er svært mangelfullt.

Etter 1814 ble søknader og avskrifter av testamenter sendt fra amtmennene til Revisjonsdepartementet, De ble der lagt i bevillingsregnskapene, som finnes hos Riksarkivet. Testamenter som ble tinglyst eller gjengitt i skiftebrev ligger i sorenskriverarkivene hos statsarkivene.

For arvesaker uten testament er skifteprotokollene den viktigste kilden.

Litteratur og kilder

• Arv i Norsk historisk leksikon
• Om arv og skifte, Norges domstoler.