Asbjørn Knutsen

Asbjørn Knutsen (1842-1917) var lærer, skolestyrer, ordfører, haugianer, skipsreder m.v. Han startet lærerkurs på Notodden og kristen ungdomsskole i Gvarv (Sagavoll folkehøgskole).

Oppbyggelser på Birketveit skole

Asbjørn Knutsen kom til Fevik som styrer ved Birketveit skole i 1870. Han var da 28 år gammel og gift med Anne Jensen Nakkedrang. Asbjørn og Anne møttes da han var hennes lærer på Gjeving 1859-62. Asbjørn Øyan ble født i Kviteseid i Telemark 2. februar 1842. Foreldrene var Knut Øyan og Sigrid Asbjørnsdatter Berge.

Knutsen hadde krefter som evnet å gripe fatt i og gjøre noe med muligheter og behov, en handlingens mann. Hvorfor startet han med oppbyggelsesmøter?

Høsten 1874 ble kona Anne innlagt på sykehus i Arendal, hun hadde uhelbredelig kreft. Sykeleiet beskrives som langt og smertefullt. Anne døde 11. september 1875. Man forstår at slike ting preger ethvert menneske.

Marton Leine, en av Asbjørn Knutsen biografer, skildrer hvordan Knutsens livsholdning - med optimisme, godt humør og aktiv kristen innsats - vaklet. Dette førte ham inn i - og gjennom - en åndelig krise som gav ham et fornyet livssyn, som en tilgitt synder. Knutsen fant sin plass - skriver Leine - blant Haugianere.

Denne personlige vekkelsen falt også sammen med sterke åndelige vinder i Norge. Konventikkelplakaten var opphevet, og lekfolk kunne nå samles til kristent fellesskap uten stedets prest. Flere predikanter reiste omkring, og Fevik fikk også besøk. Det er fortalt at Lars Oftedal fra Stavanger var her og en av stifterne til Den Evangelisk-Lutherske Frikirke - Paul Wettergren - var på Fevik. Også en av Misjonsforbundets pionerer, Fredrik Franson, skal ha besøkt flokken på Fevik.

Det er sagt at Asbjørn Knutsen elsket sang. En kan vel da tenke seg at dette kunne sette sitt preg både på undervisning i skolestua og på fellesskapet ved oppbyggelsene. En tid i barndommen tenkte han visst på å bli prest, og buskapen den unge gjetergutten var betrodd fikk gjøre tjeneste som menighet mens den unge Asbjørn øvde. Det var vel ikke uventet at det falt naturlig for den modne Asbjørn Knutsen å forkynne Guds ord.

Fjære menighet hadde fra 1851 hatt en misjonsforening. Denne var ebbet ut, men i 1872 ble den reorganisert. På et møte i skolehuset på Moy 8. september ble det vedtatt statutter, valgt styre - og Asbjørn Knutsen ble formann. Dette skulle ikke bli første gang den unge skolestyreren påtok seg oppgaver av dette slag. Forøvrig overtok det en ny formann allerede i 1875; lærer Gjesdal.

Oppbyggelsesmøtene på Birketveit skole begynte i skolens største klasseværelse. Siden benyttet man et gymnastikkværelse som ble innredet til forsamlingslokale. Møtene var søndag ettermiddag klokken 3. Folk møtte ivrig frem til disse samlingene. Skolerommet var ofte fullsatt og de måtte iblant bruke naborommet.

Christine Birgitte

Relativt kort etter Annes død i 1875 gifter Asbjørn Knutsen seg med Christine Birgitte Terjesen. Hun var født i 1852 som datter av Christen Terjesen på Neseklev, og etter morens død fostret opp hos Peder Pedersen i Judehaven på Trålum.

I folketellingen 1875 omtales hun som fosterdatter hos Ole Pedersens enke på Fevik, Anne Christensdatter Jensen 1812-81. Enken beskrives som husmor, gårdeier og skipsreder. Kristine Bergethe Terjes. bistår da bestemoren. Fosterforeldrene hadde selv to gutter; Kristen Pedersen 1838-78 og Peder Pedersen 1841-70. Kristen var gift med Otilie Olsen (Søm) og de fikk fem barn. Se mer i Fjære bygdebok bind 2, side 204f.

Det fortelles at gamle Anne ikke likte forbindelsen mellom Asbjørn Knutsen – enkemann og lærer, og Christine Birgitte, skipsrederdatteren. Men Christine Birgitte gav seg ikke lett. For å vise sin sterke vilje la hun seg syk, og klarte på den måten å presse gjennom sitt hjertes valg.

De ble gift i 1876 eller 1877. Pedersen var kjent som rederfamilien Pedersens, og de satt i gode midler. Christine Birgitte arvet etter dem. Ved bryllupet fikk de Bakken (nærmeste hus til Arbeidskirken) i bryllupsgave fra hennes onkel. Da Pedersen på Trålum døde var det Asbjørn Knutsen som ble ansvarlig for å føre gårdsdriften videre.

Omkring 1876 tar Asbjørn Knutsen til seg søsterbarna; Kjersti og Margit.

Samlivet med Christine ble barnerikt, og det stillte nye krav til Asbjørn. Snart var det en relativt stor barneflokk på Bakken.

   * Peder født 1878
   * Anne født 1879
   * Sigrid født 1880
   * Christen født 1882
   * Knut født 1883
   * Asbjørn født 1884

Christine Birgitte døde i 1889.

Birketveit skole

Asbjørn Knutsen var lærer på Birketveit fra 1870 til omkring 1880. Det er mye som tyder på at han var en godt likt lærer i kretsen. Fra 1860 gjaldt en ny lov om skoler og opplæring i Norge. Men dengang - (som nå ?) - lå det praktiske og økonomiske ansvaret i kommune og lokalmiljø. Den nye styreren hadde drømmer for skolen. Asbjørn Knutsen ønsket at skolen skulle være preget av "anskuelsesundervisning" og det skulle være plass for de praktiske fag. Som Grundtvig ønsket han en skole med rom for "levende ord", ikke bare pugg. Asbjørn Knutsen arbeidet for at Birketveit skole skulle ta opp i seg disse nye ideene. Han laget selv praktiske hjelpemidler til undervisningen. Birketveit skole ble betegnet som en mønsterskole, en skole som ble besøkt av andre skolefolk.

Det norske skoleverket – om man kan bruke et slikt samlebegrep om en skole som nok hadde sitt lovmessige grunnlag, men som i stor grad ble et uttrykk for lokal vilje og evne - manglet ennå mange av de metodiske hjelpemidlene som etter hvert ble kjent i nær sagt et hvert klasserom. Asbjørn Knutsen kjente dette behovet på kroppen i skolestua på Birketveit. Vi må anta at ønskene og drømmene utfordret ham, og snart var han klar til å gjøre noe med dette. Kretsen samlet inn penger til ham, og han dro på studietur til Stockholm for å studere undervisningshjelpemidler.

Kristiania 1873

Det fortelles at Knutsen forberedte studieturen grundig, skaffet seg flere viktige kontakter og satte opp et passende studieprogram. Han reiste av sted med dampskipet Olaf Kyrre den 3. august 1873. Han dro først til Oslo der han bl.a. deltok på det første frivillige kirkemøtet.

Innimellom kirkelige og private, sosiale tiltak i Oslo, finner han rom for enkelte skolemessige besøk. Han skriver i sin dagbok at han "gjennomså Kristiania skole-inventarium", besøkte den botaniske hage og fikk omvisning i universitetets ulike samlinger.

Birketveit-læreren oppsøker også noen instrument-makere for å kunne anskaffe noe skolemateriell, men må skuffet konstatere at sammen med mangel på kommunal økonomi er det et like stor problem at man ikke kan skaffe billige og hensiktsmessige undervisningsmidler. "Imidlertid må jeg ikke gi tapt" skriver han i sin dagbok. Han oppsøker en litografisk anstalt, men må skuffet konstatere at der finnes lite og det meste må skaffes fra utlandet.

Han finner imidlertid et lyspunkt! Johannesen & Malling sier ja til å være kommisjonær for de gjenstander Knutsen kan få rekvirert fra utlandet, "således at enhver lærer nå gjennom ham kan få all slags skolemateriell så vel fra Norge som fra utlandet."

Systematisk gjennomfører han sine planer. Han tok notater fra Aars og Voss skole over skolemateriell, en samling han gleder seg over. Videre drar han en dag til Drammen på en utstilling. Han oppsøker musikkhandler Brandtzæg for å kjøpe læremidler om lyden. Han har tydelig knyttet en spesiell kontakt med Malling, og bruker tid til å gjøre notater fra dennes utvalg. Hos en gartner Moe bestilte han den 16. august "3 kasser insekter, og en sommerfugl-larves utvikling gjennom de forskjellige stadier."

Søndag 17. august setter han seg på toget til Sverige.

Videre til Stockholm

Med base i hotell Sköfde’s 2. etasje arbeidet Asbjørn Knutsen ivrig for å skaffe impulser, kontakter og materiell til sin skole hjemme på Birketveit. Det skinner allikevel tydelig gjennom at han ikke begrenset seg til seg og sitt, han ivret for et løft for norsk skole generelt.

Utsalget Svanstrøm & Co ble et nyttig bekjentskap. Her kunne han studere – og notere opp – skolemateriell fra Sverige, men også fra for eksempel England og Tyskland. På Klara-skolan i Stockhom får han anledning til å observere undervisningen. Han begeistres over hva han ser, og kommenterer spesielt i sin dagbok hvordan kvinnelige lærere underviser med dyktighet og sikkerhet. Han skaffer seg opplysninger om "Rektor Sandbergs kvinneseminar", og kommenterer for seg selv: "Noe lignende har vi ikke i Norge, men det kommer vel med tiden."

22. august dro han til Drottningholm slott og beså parkanlegget. Han blir trett, men mens han sitter slik og hviler kommer tanken om "Besøket hos kongen." I utdrag fra dagboken kan han selv berette:

"Som nordmann gikk jeg først hen og oppsøkte den norske overhoffmarshall Holtermann. Men han avviste meg tørt og kort med den beskjed at kongen ikke gav audiens på den tiden av dagen (kl. 5.30 ettermiddag). Denne erklæring hadde imidlertid ikke den minste innflytelse på min bestemmelse, og jeg gikk derfor like hen til slottet, opp en høy og staselig trapp til en stor forsal, hvor jeg traff en hel del tjenere i de mest glimrende drakter med border på bukser, trøyer og hatter og med store blanke knapper i klærne så de så ut som "jolebukkar". Jeg bad om deres råd og veiledning. Straks erklærte de at det visst ikke var noe i veien for å få kongen i tale selv om det var utenfor den alminnelige audienstid, for kongen gjorde ofte unntagelse fra den regelen, mente de. "Ja, og især for nordmenn", mente jeg, hvilket de bejaet med latter.

Ved hjelp av tjenerne fikk jeg da den svenske overhoffmarrshall Flack og overhoffadjutant Munck i tale, og hr. Munck, hvis verv dette egentlig var, lovte å "fråga" kongen om jeg kunne få tale et par ord med ham.

Straks kom Hans Majestet Kongen kjekk og blid like hen til meg og hilste. Jeg bukket naturligvis på godt norsk, så godt jeg kunne, og samtalen var straks i full gang.

Han syntes å verre glad for å treffe en "almueskolelærer fra Norge", og han interesserte seg overmåte meget for min reise i anledning av skolen. "Ja," sa han, "almueskolen er en viktig ting, og vi får se, hva som kan gjøres for den." Da jeg her uttalte de norske almueskolelæreres takk for hva Hans Majestet alt hadde gjort for almueskolen og lærerlønningenes økning, ytret han: "Ja, det er bare en liten begynnelse, men vi må gå lempelig og forsiktig frem, for ikke å skade den store og gode sak." Jeg bemerket til dette at det slett ikke heller var min mening at en nå atter med det samme burde ta fatt på lærerlønningene. Men det var en annen sak som var av høyeste betydning for almueskolene, nemlig anskaffelse av skolemateriell, og i den anledning hadde jeg besøkt både Kristiania og Stockholm.

Da ble hans åsyn opplivet og han ble meget snakksom, idet han fortalte at han på sine reiser i Norge, nettopp hadde lagt merke til at det stod dårlig til med dette. "Her i Sverige er det noe bedre i så henseende," sa han. Han spurte nå etter om jeg hadde stiftet bekjentskap med skoleinspektør Meijerberg som han omtalte med stor anerkjennelse. Dette spørsmål kunne jeg jo besvare med ja, for hr. Meijerberg var jo den, som især hadde veiledet meg omkring i byen med stor forekommenhet og inderlighet.

Da jeg fortalte om hr. Svanstrøms lager av skolemateriell, viste det seg at han hadde nøye rede på også den tingen, og da jeg ytret at hr. Malling i Kristiania aktet å stå som kommisjonær for almueskolene i Norge, uttalte han sin store glede over det. "Men på det viset vil det nok komme til å gå både smått og trått, og jeg skal derfor gjøre hva jeg kan for den saken." Her kom vi til å tale om antallet av almueskoler og om den årlige undervisningstid, hvilket han kjente meget nøye alt sammen.

Dette er i få ord hovedinnholdet av samtalen vår. Til slutt gjentok han mange ganger: "Ja,vi skal tenke på den saken"."

Tilbake på Birketveit

Vel hjemme bygde han opp en omfattende samling av læremidler ved skolen. Skolen flyttet i 1875 over i nye lokaler, mens familien Knutsen overtok den gamle skolebygningen som styrerbolig.

Da han som Fjæres ordfører møtte til amtsformannskaps-forhandlinger i 1886 holdt han innlegg som viser noe om hans pedagogiske ideer. Innlegget gjelder en bevilgningssak for 5 timer "Haandarbejde" i uken nettopp til den skole han omkring 1886 selv ledet og drev. "Der var, navnlig i den sidste Tid, klaget over, at der paa Amtsskolerne lagdes vel megen Vegt paa de idelle (aandlige) og almendannende Fag; Norsk, Historie, Regning osv. Taleren havde forsøgt inden Rammen af Skoleplanen at faa det mer praktiske med. Man vilde nepppe modsige ham, og han havde virket omkring 20 Aar som Lærer her paa Kysten, saa han talte af Erfaring i, at Elevernes Sympathi her lededes bort fra Hjemmet, at de havde Afsmag for legemligt Arbeid. Man forglemmer i Hjemmet at holde Børnerne i Arbejde; ja det ansaaes endog som en Skam at udføre legemligt Arbejde, at arbejde med Hænderne…..."

Asbjørn Knudsen i trøbbel

Skolemannen og bedehuspioneren Asbjørn Knudsen var lærer på Fevik (Birketveit skole) fra omkring 1870. Arkivar Kjell Knudsen ved Aust-Agder-arkivet har skrevet en artikkel om en konflikt Asbjørn Knudsen kom opp i. Denne artikkelen har AA arkivet lagt ut på nettet - xxxx.

England 1876

I 1874 ble Asbjørn Knutsen tildelt et offentlig stipend for å studere almueskolevesenet – og spesielt undervisningsmateriellet, i England og Skottland. Da Anne var syk måtte reisen utsettes, og først i mai 1876 reiste han av sted.

Englandsoppholdet ble innledet med et nesten én måned langt språkstudium i nærheten av Hull. Han brakte med seg kunnskap om og interesse for den eldgamle historiske forbindelsen mellom England og de norske vikinger, og flere kjente steder fra middelalderen ble oppsøkt. Dette var nok inntrykk som han tok med seg til skolestua på Birketveit. Han var kjent som en mester til å fortelle.

Selv om hans hovedfokus var rettet mot skoleforhold, ble det også naturlig å observere ulike kirkelige og religiøse forhold. Han registrerer bl.a. at engelske skolebarn ikke fikk kristendomsopplæring i skolen, et forhold han tilskriver oppdelingen i de ulike kirkesamfunn. Han opplevde også den engelske statskirken som tilstivnet og uten svar på folkets livsspørsmål.

Den manglende kristendomsopplæringen i den offentlige, engelske skole førte til at han mente at "da tar en kjernen, livet og lyset bort – og da blir det tørt, koldt og goldt på skolen". Han overvar også en debatt i parlamentet, der temaet var en mulig innføring av skoleplikt. Foreldrene kunne nå gjøre hva de ville med det resultat at mange ikke lærte å lese og skrive. Knutsen fnyser over den materialisme som ligger bak argumentene om at man trengte barna som fabrikkarbeidere.

Etter hvert dra Knutsen til Skottland, og blir kjent med den skotske frikirke. Dette er en kirke han nok følte seg mye mer hjemme i. Han bruker ord som "liv, kjærlighet og oppofrende misjonsvirksomhet". Han er allikevel ikke uten kritisk refleksjon om også dette samfunnet.

Det er interessant at han stifter kontakt med den skotske frikirken. I 1874 (det året Knutsen opprinnelig fikk sitt reisestipend) besøker presten P. Wettergreen dette trossamfunn. Dermed kan vi registrere at Knutsen – nærmest samtidig – mottar de impulser som Wettergreen med stor kraft brakte med seg til Norge ved etableringen av de første lutherske frimenigheter.

Asbjørn Knutsen begeistres over skotsk lærerutdanning. Dette må det gjøres noe med hjemme i Norge! Leine (1992) knytter noen kommentarer om Knutsens syn på lærerrollen til de impulser han fikk på denne studieturen. "Betydningen av en friere og mer personlig pedagogikk ble stadig viktigere for Knutsen. Læreren skulle ikke først og fremst være underviser, men veileder og medarbeider. Den personlige kontakt eleven får med sin lærer, er av berikende verdi." Knutsen ser et slektskap mellom dette og de idealer han ble så begeistret for på Holt seminar, og som også er en del av folkehøgskolens idé-grunnlag.

Etter tre måneders studietur kom han hjem til Birketveit 16. august 1876.

Plansjer til Norges-historien

I 1873 var han innom Nasjonalgalleriet i Christiania. Få bilder imponerte ham, men "Åsgårdsreien" av Peter Nicolai Arbo satte hans følelser og fantasi i sving. Senere skrev han "… vår skole (…) burde ha anledning til anskaffelse av anskuelsesmidler eller bilder til den historiske undervisning, og da navnlig fedrelandets." Han benyttet bl.a. skolebladet som et forum der han klargjorde sine ideer, og flere oppmuntret ham til selv å sette i gang.

Knutsen utviklet et samarbeid med kjente kunstnere i Norden. Etter en krevende prosess endte han opp med 35 utvalgte bilder. Disse plansjene ble produsert i 1000 serier. I tillegg ble det laget mindre utgaver til bruk i hjemmene. Kirkedepartementet støttet prosjektet med 5.200.- kroner. Plansjeverkets samlede kostnad ble 24.000.-, et betydelig beløp for skolelæreren på Birketveit.

Salget gikk nok tregere enn han håpet på. Han sendte en bunke plansjer til sine venner i Skottland. Håpet var å selge flere. Ekstra bittert må det ha vært da han fikk melding om at hans egen skute, "Gordon" forliste på turen – og den uforsikrede lasten forsvant.

I "Norsk Bog-fortegnelse 1873-1882 (Kristiania 1885) finner vi på side 47 (i følge brev fra O. A. Aalholm av 22/4/1969):

Billeder til Norgeshistorien for Skolen og Hjemmet. Efter Nordiske Malere, lithograferet af Hoffensberg & Trap. Udgivet af Asbj. Knutsen. Kra. 1879. Folio. 35 Plader. Udgiverens Forlag. Kom. hos P. T. Mallings Boghandel. Kr. 14,00 og Kr. 26,25.

Samlingen udkom i 6 Leveringeer og i 2 Udgaver; en billigere med offentlig Understøttelse, til Skolebrug, á kr. 0,40 pr. Plade, og en finere Udgave med Text i det norske og engelske Sprog, á Kr. 0,70 pr. Plade.

Disse plansjene skulle etter hvert bli viktige hjelpemidler i undervisningen. Asbjørn Knutsens serie var blant de første. Fortsatt finnes det eksemplarer av denne serien på Frivoll skole (og sikkert ved andre skoler i distriktet).

Forlagsbokhandler Olaf Norli omtalte verket slik: "Ja, det var stor stas da Asbjørn Knutsens historiske bilder kom, kan de tro. Det var ikke så mye verdifullt nytt i den tid." Knutsens gamle kjenning fra Holt seminarium, Andreas Feragen, omtalte bildene i Norsk skoletidende i mai 1880: "Asbjørn Knutsen har med stor oppofrelse imøtekommet dette ønske på en så tilfredsstillende måte at han derfor fortjener skolens og lærerstandens takk."

Knut Jensen Esketvedt gikk på skolen for Knutsen

Da Knut Jensen Esketvedt ble 90 år ble han intervjuet av Agderposten 10/1 1962. Esketvedt må da være født 1872. "... Han snakker om skole før og nå, og han vet hva han snakker om. Skolen har alltid interessert ham, og han har vært med i tilsynet ved Birketveit skole. - Ja, jeg husker ennå den dagen jeg begynte på skolen, det var for Asbjørn Knutsen. Jeg har mange gode minner fra den tiden. Jeg likte meg på skolen, - Den gang måtte vi pugge og da satt det. Jeg husker ennå mye av engelsken vi lærte på Birketveit skole, sier Esketvedt og gir oss flere eksempler på at han ennå behersker mye av språket...."

Fra drøm til virkelighet

I Stockholm så også Knutsen hvordan kvinner kunne gjøre like godt arbeid i klasserommet som mannlige lærere. Han viser en forbløffende evne til å omsette drømmer til virkelighet, og innen kort tid setter han i gang med lærerinneskole på Fevik. Dette kurset starter opp i 1879.

Nå skulle man tro at skolemannen Asbjørn Knutsen hadde nok å gjøre med denne virksomheten. Men i 1879 er han formann i styret for den nyopprettede Fjære landboforening. En forening som tok initiativ til Norges første hagebruksskole på Lillenes fra 1880. Mer enn 100 år senere fører Høgskolen i Agder’s Institutt for naturforvaltning, tidligere Statens gartnerskole Dømmesmoen, sin historie tilbake til denne virksomheten ved Søm.

Da svigerfaren, Peder Pedersen, døde var det Asbjørn Knutsen som ble ansvarlig for å drive gården på Trålum.

Det er på denne bakgrunn ikke merkelig at Ugland (1960) skriver om Asbjørn Knutsen at han var "realist og idealist forenet med en nesten eksplosiv handlekraft". Leine (1992) sammenlikner ham med en sjakkspiller som bruker sin kapasitet til å møte mange spillere på en gang ….